Forundringens labyrinter – Om Pål Norheims tre første bøker
Tekst: Even Teistung / Foto: Kolon forlag / Omslag: Kolon forlag
Da jeg oppdaget Pål Norheims forfatterskap, var det ikke nødvendigvis disse spørsmålene som falt meg inn, men da jeg, etter å ha lest meg gjennom Oppdateringer 2 – en flott bok, bestående av et utvalg av Norheims Facebook-oppdateringer – bestemte meg for å fordype meg i resten av hans litterære produksjon, var det dette jeg endte opp med å tenke på.
Å oppdage ukjente rom
Pål Norheim (1962–2017) publiserte ikke mange bøker. Foruten de to Oppdateringer-bøkene, fra 2014 og 2017, som han fikk gode kritikker og en Brageprisnominasjon for, er det kun tre utgivelser: Gottfried von Baaders dagbok (1998), Stemmegafler (2000), og Z (2005). Disse er attpåtil korte, og utgjør sammenlagt i underkant av 200 sider. Når det, etter at jeg i et par uker forsøkte å oppspore i det minste én av dem i en bruktbutikk eller et antikvariat, til sist viste seg at samtlige av dem er bortimot umulige å oppdrive på markedet, så jeg meg nødt til å oppgi eiesyken til fordel for en tur til biblioteket. Men jeg er glad jeg tok meg tiden: Å oppdage disse bøkene var som å oppdage et hemmelig rom i sitt eget hjem. Der jeg før trodde meg lommekjent i den norske samtidslitteraturen, fant jeg brått en forfatter som åpnet opp for nye, friske perspektiver.
Disse tre bøkene: dagbokromanen Gottfried von Baader, diktsamlingen Stemmegafler og prosasamlingen Z, utviser stor spennvidde, de leker med sjanger, stil, form og språk. Likevel føles det ikke utilgjengelig. Tvert om – det er nettopp i Norheims tilgjengelighet, som i stor grad skyldes en usedvanlig elegant språkføring, at jeg finner bøkenes sterkeste tiltrekningskraft.
Gamlingens grubling
Ta for eksempel Gottfried von Baaders dagbok. Romanen ble ved utgivelse omtalt som «århundrets særeste debut». Hvorfor? Den består av dagbokinnleggene til den 93 år gamle stumme, østerrikske immigranten Gottfried, som bruker tiden på å spasere i Oslo og å stjele bøker fra bokhandlere. Om nettene drømmer han om bokstaver og farger, og til tider er det som om virkelighet og drøm flyter over i hverandre, eller at seniliteten kryper inn i teksten. Men det mest merkverdige er likevel at Norheim har skrevet hele romanen på riksmål, etter rettskrivingslovene anno 1907! Altså sitter man som leser med en slags dansk-norsk i hendene. Til å begynne med tenkte jeg at han måtte ha en skrue løs, men desto lengre inn i boka jeg kom, desto mer tilfredsstillende var det å lese den gamle gubbens notater og refleksjoner. På et usedvanlig subtilt og vakkert vis lærer man et liv å kjenne, med alle dets muligheter og feilsteg, drømmer, håp, ønsker, tanker. Vi følger Gottfrieds vandringer opp og ned Bogstadveien, han møter mennesker i drømmene og i bokhandlene, blir arrestert, og filosoferer for seg selv. Innimellom leder det til små stikk av denne typen:
Efter Katastroferne organiseres Sorgarbeidet. Den eiendommelige Kulde der straaler ud fra dette Begreb, beror paa at de Sørgendes Ritualer er erstattet af Arbeidsrutiner.
Gamlingens refleksjoner spenner fra det luftige til det virkelig tungtveiende. Språket, som i begynnelsen er distraherende, blir langsomt til selve kraften i teksten. Og, ikke minst: Ligger det ikke noe beundringsverdig i å gjenoppvekke en språkform som har vært død i godt og vel hundre år?
Spørsmål uten svar
Z, derimot, finnes på et vis i den andre enden av skalaen. I denne knøttlille boka – den er på skarve 62 sider, og formatet er virkelig smått – spenner tekstene fra reiseskildringer og refleksjoner over litteraturen, til barndomserindringer, det norske misjonsvesenet, mulige mordmysterier, og den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges’ fantasiverden Tlön. Hele boka inngir følelsen av uvisshet og mysterium, være det hemmeligheter, barnets undring, eller kirkens og troens mulighetsrom. Norheim forteller om oppveksten som sønn av misjonærer, reflekterer over turisme og forskjellen mellom ‘hjemme’ og ‘borte’, og om den fremmedes blikk på verden. Sjeldent får man dog annet enn glimt. Slik åpner boka:
Hva jeg fikk vite om den gamle uganderen, lar seg sammenfatte i få ord. Han hadde tatt en toårig agronomutdannelse i Skottland på begynnelsen av 1980-tallet, men av årsaker jeg aldri fikk rede på, hadde han endt opp som hotell-resepsjonist i hjemlandet. I en av våre samtaler dukket det opp enda en saksopplysning: på 1970-tallet hadde han vært fangevokter i et av Ugandas fengsler. – Her i Kampala? – Ja. – Dette var under Idi Amin? – Ja, under Idi Amin.
Mer får vi ikke vite. Resepsjonistens videre historie, hvordan han endte som fangevokter for Idi Amin, forblir utenfor rekkevidde. Slik er det gjennomgående i Z: Ting, hendelser, begivenheter, tilfeldigheter – de forblir utenfor vår rekkevidde, liksom i kanten av synet. Som gjennomreisende i boka får man, lik Norheims forteller, kun et glimt, et bruddstykke.
Mye leseglede på liten plass
Gottfried von Baaders dagbok er av samme ulla: Også her får man kun 80 sider, et lite utsnitt av et veldig langt liv. Men nettopp det at det er så lite – slik også Norheims forfatterskap er lite – vekker vitebegjæret, og begeistringen, og fantasien. Og det får meg til å tenke på et av diktene fra Stemmegafler, som jeg tok meg i å skrive ned for å ta vare på det. Det heter «Kameleon»:
Våre liv har ikke støvets, men
kameleonens farge der den fykergjennom støvet: forbigående som
den regnbuen vi kaller historie.
Forgjengeligheten, følelsen av at øyeblikket snart allerede er forbi, trenger seg på. Og nettopp i denne sterke følelsen, som Norheim så presist vektlegger og beskriver, får bøkene for meg sin merkverdige skjønnhet. Disse tre bøkene, som sammen med de to Oppdateringer-bindene utgjør hans samlede utgitte litterære produksjon, er et lite unikum i samtidslitteraturen. Sjeldent har jeg oppdaget noe som har inngitt så mye leseglede på så liten plass.