Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Katrine Judit Urke Anmeldelser 3. april 2018

Rørende bestemor-portrett

Stian Johansen forteller om det næreste ved hjelp av et barskt språk. Slik har Norge og døden blitt en svært vellykket og gripende roman.

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Kai Hansen / Bokomslag: Aschehoug

«Jeg snakker så flatt at jeg nesten får fnatt. Det er unødvendig å være presis. Jeg sier ikke Big Dipper, Tronsmo, Mono. Jeg sier platebutikk, bokhandel, og kafe eller konsertsted. Jeg sier ikke Jeff Tweedy eller Lydia Davis, men artist eller forfatter. Jo vagere jeg er, desto lettere er jeg å forstå. At det finnes mennesker som er født 35 år før rocken er nærmest ufattelig. The Beatles er en grøft mellom oss.»

Jeg kommer fra en familie med store aldersforskjeller mellom generasjonene og er derfor ikke blant de heldige som som voksen fortsatt har besteforeldre. Jeg lærte dem aldri å kjenne som så veldig mye mer enn gamle folk, for hva skulle jeg, som var tenåring, snakke med dem om?

Stian Johansen bruker i sin første roman samtaler mellom et voksent barnebarn og en bestemor. Han viser nødvendigheten av å skrelle av deler av oss selv for å nå fram til hverandre på tvers av generasjoner. Både barnebarn og bestemor får mye igjen for det.

Nærhet

Det er tre fortellinger her: Det er barnebarnets versjon av møter med bestemora, og så er det bestemoras versjoner, og så er det fortellingen om da bestemora, Tulla, var ungjente og bodde, og tjenestegjorde, i fosterhjem. Mens jeg leser oppdager jeg at alt føles så innmari nært, og jeg mistenker at Norge og døden er biografisk allerede før det etter hvert avsløres at dette nok handler om forfatteren selv og familiehistorien hans. Dette nære påvirker lesningen, jeg «lytter» ekstra godt til det forfatteren forteller, på samme måte som når noen er fortrolig med en.

Johansen bruker, på samme måte som i sine tidligere bøker, et rått og lekent språk som jeg gjenkjenner fra skittenrealismen ved for eksempel Charles Bukowski og for så vidt Levi Henriksen her hjemmefra. Det er et radikalt bokmål, eller grenlandsmål, kan det kanskje kalles, med mange kreative formuleringer og bilder: «Regnet slår skrått inn på Porsgrunnsbrua som står på alle fire med trynet i elva.». Dette litt barske språket blir virkningsfullt når boka handler om nære forhold og familiebånd.

Skomsvolds Mathea

Gjennom korte kapitler, flere av dem utført slik at de kan leses som selvstendige anekdoter, tegner Johansen opp et portrett av bestemora, født 1927 i Trøndelag, der hun altså fra hun var 10 år gammel bodde i fosterhjem. Så treffer hun Agnar, bestefaren, som etter hvert får jobb i Porsgrunn og så flytter de nedover til Østlandet, bestefaren i forveien.

De korte kapitlene er meget Instagram- og Snapchat-vennlige.

Bestemora er nå blitt enke og har den siste tiden vært inn og ut av Radiumhospitalet. Vi blir kjent med henne som en meget pragmatisk voksen dame:

«Da Agnar skulle i jorda, sørga jeg for at det ikke ble preka mer enn nødvendig. Natta han døde, noterte jeg hvilke salmer som kunne bli sunget i begravelsen, hva som skulle stå i dødsannonsa, hvor gravølet skulle være, hvem jeg skulle bestille snitter av, hvem jeg regna med ville tilby seg å bake, før jeg løfta røret av telefonen, dreide skiva, ringte det eldste barnet og sa at han var død.»

Med den tørre, litt såre humoren minner bestemora meg tidvis om Mathea fra Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg; Johansen skaper på samme måte som Kjersti Annesdatter Skomsvold en troverdig eldre kvinne. Vi blir også kjent med barnebarnet, mest gjennom måten han møter og forteller om bestemora på, men også som forfatter og familiefar.

Norge og døden kan kalles en arbeiderroman, og den er en minnebok, men mest av alt er den et portrett av en bestemor og av et land som har forandra seg vanvittig mye i løpet av et liv. Dette høres kanskje ut som et voldsomt prosjekt for en liten roman, men Stian Johansen blander sammen og balanserer alle fortellingene og kolorittene helt ypperlig. Mot slutten får vi et uhyre presist bilde av Carl Berners plass – Johansen har til og med fått med apostrofen i Sverre’s Kafe – og slik viser barnebarnet at livet og Norge går videre uansett hva som skjer og hvem som blir borte og jeg sitter igjen så rørt at jeg blir fortumla.

*

Les også: Anmeldelse av Stian Johansens første bok, Jeff Tweedy, liksom 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *