Russiske skjebner

Tekst: Wera Birgitte Holst / Foto: Sara Olivia Berntsen / Omslag: Manifest forlag, Document forlag

Det sier russlandviter Kristian Krohg-Sørensen, som i fjor høst ga ut tegneserie om den russiske revolusjonen. I kjølvannet av revolusjonsjubileet har vi bedt han til å gi oss et innblikk i den russiske skjønnlitteraturen.

Kunne ikke si nei

Da journalisten og russlandviteren ble spurt av Manifest forlag om å lage tegneserie i forbindelse med jubileet for oktoberrevolusjonen i fjor høst, «måtte han» bare ta utfordringen.
– Det ga en kjærkommen anledning til å ta opp litt av det gamle historiepensumet og foreta et dypdykk i revolusjonshistorien, svarer han på e-post til litteraturbloggen.

– Jeg er veldig opptatt av å formidle historie, og tror en tegneserie om revolusjonen kan gi en god visuell introduksjon for den som vil bli kjent med denne kompliserte historien.

Revolusjonslitteratur

For lesere som ønsker et ytterligere dypdykk inn i revolusjonens gang, har Kristian flere skjønnlitterære tips:
– Den største og mest berømte revolusjonsromanen er Doktor Zhivago av Boris Pasternak, som vant Nobelprisen i litteratur i 1958, til de sovjetiske myndighetenes store misnøye, forteller han.
– Den er en perle i litteraturhistorien, og gir en dramatisk innblikk i opptakten til revolusjonen, med en opprivende kjærlighetshistorie på kjøpet, fortsetter Krohg-Sørensen.

Hans revolusjonslitterære tips nummer to er Tor Bomann-Larsens Livlegen, en fiktiv dagboksnedtegnelse av tsar Nikolajs livlege i tiden etter at tsaren har abdisert.
– Tragisk og velskrevet, mener tegneserieskaperen.

For revolusjonsinteresserte anbefaler Krohg-Sørensen også tegneserieromanen Petrograd av Philip Gelatt.
– Den tar for seg mordet på Rasputin, den mystiske munken som sto tsarfamilien nær og som har fått mye av skylden for at tsaren ble så upopulær. En mørk tegneseriehistorie basert på fakta, med en masse herlige konspirasjoner og et flott visuelt uttrykk, konstaterer revolusjonseksperten.

– Tor Bomann-Larsens Livlegen er en original beretning som kommer tsarfamilien nær innpå livet, og som også drøfter grunnen til at det ble revolusjon i Russland.

Enormt spenn

Når han blir bedt om å trekke frem noen kjennetegn ved russisk skjønnlitteratur, nøler Krohg-Sørensen:
– Det er jo et enormt spenn i den russiske litteraturen. Den har jo utviklet seg sammen med resten av samfunnet – de siste 200 årene har de rukket å ha en gullalder, en sølvalder, streng sensur i Stalins tid, tøvær og glasnost, og nå de siste årene en bølge av dystopisk litteratur med Dmitrij Glukhovskij og Vladimir Sorokin i spissen, opplyser han.

Med ett ord: skjebne

Til tross for dette spennet peker han på en rød tråd:
– Om en skal forsøke å finne et kjennetegn som går igjen i det enorme spennet i den russiske litteraturen, må det vel være enkeltmenneskets skjebne gjennom tider preget av omveltning og konflikt, og hvordan ytre forhold påvirker våre livsløp. Dette preger Lermontov, Dostojevskij og Tsjekhov så vel som Babel, Akhmatova og Solzjenitsyn. Så med ett ord: Skjebne, konstaterer journalisten.

Inneholder alt

Når det kommer til Russlands enorme utvalg av skjønnlitteratur, synes Kristian naturlig nok at det er vanskelig å trekke frem ett yndlingsverk. Han røper likevel noen favoritter:
– Lev Tolstojs Krig og fred inneholder jo alt:
En historisk betraktning over napoleonskrigene og hvordan Russland endret seg på begynnelsen av 1800-tallet; en drøfting av russiske politiske holdninger på denne tiden; en skildring av den russiske overklassen og livegenskapet. I tillegg er den en generasjonsroman, en kjærlighetsroman, en krigsroman, en forbilledlig god historisk roman og en episk fortelling om menneskeskjebner, ramser Krohg-Sørensen opp.

Journalisten må også nevne Mikhail Bulgakovs Mesteren og Margarita.
– Den er ekstremt morsom, underfundig og skarp. Bibelsk, sovjetisk, satanisk og satirisk. Dette var min introduksjon til den russiske litteraturen, og jeg kan lese den om og om igjen, forteller han.

Poesi

Når Krohg-Sørensen først er inne på russiske favoritter, trekker han også gjerne frem poesi.
– Det finnes mye flott russisk poesi, og noe av den er godt oversatt til andre språk. Vladimir Majakovskij var en revolusjonær poet som skrev en diktsyklus om Den russiske revolusjonen. Den er ikke hans beste verk. Han er best når han skriver om mellommenneskelige relasjoner (les: mislykkede romanser). Sjekk ut boka Jag, en svensk gjendiktning av et utvalg av Majakovskijs poesi – mesterlig oversatt av Gunnar Harding og Bengt Jangfeldt, oppfordrer Kristian.

St. Petersburg i litteraturen

Selv har Krohg-Sørensen bodd i St. Petersburg og er veldig glad i stemningen i “denne rare byen”, som han kaller det. På tampen spør vi han derfor om hva som gjør St.Petersburg så myteomspunnet innenfor skjønnlitteraturen.
– St. Petersburgmyten bygger på hvordan Peter den store tvang gjennom grunnleggingen av denne nye hovedstaden innerst i Finskebukta – det er jo noe absurd over å føre opp en klynge barokke palass og kolossale slott midt i ei blautmyr, forklarer Kristian.

– St. Petersburg har fortsatt mye av dette motsetningsfylte i seg: Brede avenyer og labyrintaktige bakgårder, storslåtte palass med smuldrende ornamenter, mørke kanaler fulle av myrvann, fuktig klima og fantastiske solnedganger.

– Det er lett å kjenne seg igjen når man leser Gogols morsomme Petersburgnoveller, eller når man følger Raskolnikovs subbende fotspor gjennom Dostojevskijs Forbrytelse og straff. Både Pusjkin og Tolstoj beskriver ofte St. Petersburg som den dekadente Storbyen der de adelige lider seg gjennom uendelige salonger og ball og drømmer om det enkle og ærlige livet på et landlig gods – og på den måten blir St. Petersburg ofte symbolet på vestlig påvirkning, med snobbete klær og fransk tale, uærlige hensikter og usunn livsstil, fortsetter tegneserieforfatteren.
– Men om det er én roman som virkelig løfter fram den mystiske andrehovedstaden, er det Andrej Belyjs Petersburg. Den er blitt kalt den russiske litteraturens svar på Ulysses, og er preget av fargerik symbolbruk og bymystikk. Handlingen er lagt til den politiske terroren i tiden rundt den første russiske revolusjonen i 1905, men det er nok språket, mystikken og symbolikken snarere enn handlingen som gjør den verdt å lese, avslutter Krohg-Sørensen.

Og dermed er stafettpinnen bragt videre med oppfordringen om å dykke ned i den russiske litteraturen!