Hvordan ender man som fremmedkriger?

Tekst: Nadia Faris og Goro Aarseth / Foto: Tine Poppe, Aschehoug forlag / Omslag: Aschehoug forlag

– Når jeg er redd, løper jeg ikke vekk, men begynner å gruble og grave og spørre, sier forfatter Demian Vitanza. For en stund siden holdt han skrivekurs i et norsk høysikkerhetsfengsel. Der møtte han en returnert fremmedkriger som ønsket å fortelle om sitt liv. Det ble det bok av! I 2017 kom romanen Dette livet eller det neste der den straffedømte Syria-fareren «Tariq» forteller sin historie til forfatteren. Det resulterte også nylig i at Demian Vitanza vant Ungdommens kritikerpris. I juryens begrunnelse står det: «I denne boka finner vi scener som faktisk gir en slags forståelse for hvorfor en ung, norsk gutt velger å bli radikal islamist og kjempe i en krig langt, langt borte fra sitt trygge hjemland.»

Vi har tatt en prat med Vitanza.

– Boka er til for de som vil lese den

Dette livet eller det neste handler om en norsk-pakistansk fremmedkriger, «Tariq», som returnerer til Norge etter å ha vært i Syria. Hvem var målgruppen for boka? Er målgruppen den samme som forventet, ett år etter utgivelsen?

– Boka er til for de som vil lese den, altså alle som er interessert i å lese om livet og oppveksten til en ung, norsk-pakistansk gutt fra Østfold som endte opp i den syriske slagmarken. Det er ikke en bok spesielt for ungdom, men det er tross alt en oppvekstroman, skrevet med det muntlige språket til en 25 år gammel gutt. Det tror jeg er noe som gir gjenklang hos de unge leserne.

Du vant Ungdommens kritikerpris 2018. Hva betyr det å motta en slik anerkjennelse av elever fra videregående skole?

– Det var viktig for meg i denne romanen å skrive med det unge språket som jeg hørte når jeg snakket med kildepersonen. Jeg tror den prisen kanskje betyr at jeg klarte å nå fram med et sånt språk.

En vanskelig bok å skrive

Du holdt skrivekurs i fengselet da innsatte «Tariq» ba deg om å skrive sin historie. Hvorfor ville han det? Og hvorfor takket du ja? Var det et vanskelig valg?

– Jeg tror han ville dele sin historie rett og slett for å vise at han er et menneske. Jeg på min side ville forstå det dramatiske valget. Hvordan ender man der? Dette var jo i slutten av 2015, rett etter Bataclan-angrepet i Paris, og for meg blandet alt seg litt sammen, syriafarere, IS og terror i Europa. Jeg var redd for alt det som skjedde. Når jeg er redd, løper jeg ikke vekk, men begynner å gruble og grave og spørre. Til slutt innså jeg at verden ikke er svart-hvitt.

– Det var ikke vanskelig å bestemme seg for å skrive boka. Det som var vanskelig var å skrive den; fordi det krevde veldig mye av meg, både som medmenneske og som forfatter. Det var hele tiden valg å ta, både i forholdet mitt til kilden, estetiske valg, etiske valg, konseptuelle valg, og alt dette hang uløselig sammen. Jeg har aldri vært med på noe så krevende, og boka måtte ut så fort som mulig på grunn av tematikkens aktualitet. Så det var fullt fokus hele dagen lang i et helt år.

Du er selv oppvokst i Halden, hvor mye kjenner du deg igjen i «Tariqs» oppvekst?

– Jeg er jo selv halvt italiensk, så jeg brukte å henge med både norske og utenlandske venner. Så jeg kjenner igjen mye av dynamikkene og spørsmålene. Hva er et «vi» for eksempel? Og det er jo ikke alt som er basert på kildens liv, så da har jeg jo kanskje hentet noe fra andre steder.

Fiksjon vs. virkelighet

Fiksjon vs. virkelighet: Hvor mye er du involvert som produsent i fortellingen?

– Det er en roman. Med alt det dette innebærer. Målet var aldri å dokumentere kildens liv, men å skape problemer for leseren, og da må man bruke de verktøyene man har. Men jeg er tro mot fortellingens kjerne. Jeg pleier å si at romanen ikke er sann, men den er virkelig, på den måte at den sier noe om hvordan verden virker – og derav ordet virkelighet.

Er Dette livet eller det neste en norsk eller flerkulturell roman?

– Det norske er allerede flerkulturelt, så da kan jeg si at romanen er norsk.

Personer med innvandrerbakgrunn bruker færre kulturtilbud enn etnisk norske, viser en SSB-undersøkelse om kultur- og mediebruk. Hva tror du er feilen?

– Jeg vil være forsiktige med å betrakte dette som «en feil». Man bruker fritida si annerledes, fordi familiens kultur har andre vaner og skaper andre sosiale rom. Men selvfølgelig – kulturtilbudene bør jo nå ut til flere fordi det er en fin arena for å snakke sammen, møtes og stille spørsmål i offentligheten. Jeg tror ikke på noen mirakelkur for å endre dette, men det er viktig å komme med tilbud som er mer relevante for de med innvandrerbakgrunn. Og det kommer jo mer og mer. Det er ikke lenger bare etniske nordmenn som skaper kultur i Norge.

«Dere unge burde fokusere på utdannelse», leser vi i boka. Hvorfor følger ikke «Tariq» det rådet tror du?

– «Tariq» får høre dette av folk som prøver å sette ham på en god kurs i livet, men kanskje er det allerede for mye ødelagt i ham på det tidspunktet. Kanskje hadde han ikke tro på at han kunne få til et bra liv i Norge, og da var det ikke så mye å tape på å dra?

Hovedpersonen omtaler de andre karakterene i boka etter opprinnelsen deres. Hvorfor det?

– Mener du at han snakker om «albanerne» osv.? Det er hans sjargong. Det er ikke min personlige sjargong. Jeg har i flere sammenhenger blitt kalt «italieneren». Det er ikke noe jeg liker så godt personlig, men denne boka dykker inn i en annen måte å snakke på.

Kulturelle verktøy

Gjennom teaterprosjektene Papirløse fortellinger og Stemmer fra innsiden har du jobbet med å gi minoritetsgrupper som flyktninger og innsatte en stemme. Hvordan reagerte de på denne muligheten? Kan kulturelle verktøy, eller kultur generelt, forebygge ekstremisme eller løse identitets- og inkluderingsproblematikk?

– Disse prosjektene handler om å la marginaliserte grupper få verktøy til å uttrykke noe i en offentlig kontekst. Det er noe både offentligheten og disse personene vinner på. Offentligheten får vite noe som ellers ligger skjult, og aktørene føler ofte at de blir hørt. Men jeg jobber i et lite og konsentrert format på aktør-siden. For å jobbe med inkludering trengs langt flere og større rom som åpner for felles opplevelser. Disse felles opplevelsene, kall det gjerne kultur, konstituerer identiteter i relasjon til hverandre.

Hvis du, som dramatiker, hadde møtt «Tariq» i hans oppvekst, hvilke råd ville du gitt ham?

– Hvis jeg hadde møtt hovedpersonen tidligere i livet, for eksempel i ungdomstiden, ville jeg ha tatt ham med på en ukeslang vandring på fjellet og latt ham snakke ut om livet sitt. Det hadde nok ikke blitt en roman, men det hadde kanskje blitt et vennskap, og han hadde kanskje ikke behøvd å reise til Syria for å prøve å overbevise seg selv om at han er noe verdt.

Hva driver du med nå? Hva er tematikken i din neste bok?

– I kunsthistorien har det alltid pendlet mellom realisme og drøm. Sånn er det også i livet mitt. Og etter en sånn dose med realismen, så er det nå tid for noe mer drømmeaktig: et teaterstykke om verdensrommet, blomster og kjærlighet.

*

25. april kl. 19.00 kommer Demian Vitanza til Deichman Lambertseter for å møte forfatteren Zeshan Shakar i en litterær samtale om nettopp oppvekst, identitet, integrering, radikalisering og ekstremisme.

Bli også med på lesesirkel om Dette livet eller det neste på Deichman Tøyen 8. mai kl. 19.00.

Arrangementene er helt gratis. Velkommen!