Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Ranveig Stende Johnsen Anmeldelser 23. april 2018

Enestående om samtid og framtid

Kaspar Colling Nielsens roman Den danske borgerkrig 2018-24 er en fremtidsdystopi og et tilbakeblikk på hvordan det kunne ha gått når borgerkrigen brøt ut i Danmark i 2018. Den slekter på sci-fi-litteraturen, kan kalles en moderne vampyrroman, og er i det hele tatt et uvanlig originalt stykke samtidslitteratur.

Tekst: Ranveig Stende Johnsen / Foto og bokomslag: Cappelen Damm

Om dansk borgerkrig

Fortellingen er høyst surrealistisk, med snakkende dyr og mennesker som lever endeløse liv. Den er bygget opp av fortellerstemmens tilbakeblikk og minner, avbrutt av passasjer med anekdoter fra samtidsdanmark. Hovedpersonen er 575 år gammel og lever sammen med sin etter hvert meget selvbevisste hund, Geoff.

Også dyrene forteller sine historier på fabelaktig vis i boka. Man må bli med på antakelsen om at dyr blir mer og mer lik mennesker jo lenger vi lever sammen for at deler av boka skal gi mening. Dyrene utvikler følelser som empati, skam og skyld, og aller mest er det utviklingen av selvbevissthet som endrer adferden deres. Her er romanen på sitt mest filosofiske.

Kaspar Colling Nielsen har skrevet en pessimistisk fortelling om samtiden og framtiden. Den er blitt kalt samfunnskritisk, og dette finner vi igjen både i forklaringen på hvorfor borgerkrigen bryter ut, og i forklaringen på hvordan mennesker (og dyr) blir blaserte sjeler av å leve lange liv i overflod. Det er kritikk man kan velge å ta inn over seg som rik, vestlig borger av Skandinavia.

Krigen i Danmark bryter ut som en følge av finanskrisen i Europa, og et økende skille mellom vanlige og velstående folk. Bankene er hovedfienden, som sammen med politikerne har villedet folket ut i økonomisk ruin. Danskene har lånt over evne og blir fanger i sine egne hjem, som ikke lenger lar seg selge. Noen flytter ut på landet, isolerer seg i fraflyttede gårder og forsøker å leve utenfor samfunnet, samtidig som København brenner. Romanens hovedperson lever et dobbeltliv hvor han kjemper i krigen, men er i all hemmelighet styrtrik og kan derfor når som helst trekke seg ut av elendigheten. Han kjemper på de fattiges side, samtidig som han forsvarer sin egen rett til overflod og mulighet til å unnslippe når kampene blir for ille. Dette kan han ikke fortelle kjæresten eller vennene, som hater og dreper rikfolk i rettferdighetens navn. Han forblir grunnleggende ensom gjennom hele fortellingen.

Her kan du låne boka!

Etter krigen blir hovedpersonen en del av et slag superutviklet stamcelleprogram som muliggjør evig liv. Bare noen få utvalgte og høytstående mennesker deltar i det moralsk tvilsomme programmet. De har sannsynligvis betalt seg inn, og kan dermed også betale inn sine kjære. Vår hovedperson tok med seg bikkja, bokas viktigste bikarakter.

En original superstjerne

Mottakelsen av boka har vært enestående. «Den som ikke finner noe å bli utfordret eller stimulert av i denne boken, må være grunnleggende lei av litteratur», skriver Sindre Hovdenakk i VG.  Forfatteren har dessuten fått stjernestatus i hjemlandet. Hvorfor? Jeg tror det først og fremst handler om originalitet. Dette er en uventet samtidsroman som blander sammen det høylitterære og det samfunnskritiske, med det fabelaktige, sentimentale og absurde. Det genierklærte balanserer ofte på grensen mot det banale, etter min erfaring. Det er så bra at det nesten er dårlig. Og av og til er denne fortellingen banal. Særlig i hvordan dyrene blir fremstilt som uutviklede sjeler som både kan lære seg å snakke og å ta selvmord. Men boka røsker tak i deg og utfordrer deg til å tenke: Er dette bra? Er dette seriøst? Vi har helt tydelig å gjøre med en forfatter som driter litt i hva som er høylitterært innafor, og det er ganske uimotståelig i en bokhverdag der mye av samtidslitteraturen velger å legge seg så tett innpå virkeligheten som mulig. Kudos til den som bringer fantasi og samtidslitteratur litt nærmere hverandre igjen, spør du meg.

Det er så bra at det nesten er dårlig.

Nå har jo dystopien som sjanger fått stor medfart de siste årene, nettopp for å bringe den litt slappe samtiden sammen med den fryktinngytende framtiden. Vi lider vel kanskje litt av både samtidsapati og fremtidsangst i Skandinavia for tiden. Vi er redde for global klimakatastrofe, men vi orker ikke å kildesortere hele tida. Vi frykter økonomisk krise, men vi ønsker oss flere ting. Dermed opprettholder vi det systemet vi drømmer om å bryte ned. Colling Nielsen tar dette på kornet. Hovedpersonen hans kjemper en krig som i drømme. Han kan når som helst klype seg i armen og våkne i silkelaken på den andre siden av byen. På samme måte kjemper vi andre en slags kamp mot det vi vil ha mer av. Romanen peker i den retningen uten å moraliserende eller velmenende, og det er deilig. Forfatteren har likevel sagt at boka bør leses som et varsel. Det kan så være, men han gir oss ingen oppmuntrende løsninger å støtte oss på. Selv om mange av anekdotene i boka er preget av humor, så er det morsomste også det mørkeste. Vi er altså problemet, men vi er ikke nødvendigvis løsningen. Når dyrene blir selvbevisste, blir de så deprimerte at de tar livet av seg. Å innse et problem er ikke det samme som å løse det.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne boka. Ikke fordi den er den beste boka jeg har lest, men mest fordi jeg faktisk aldri har lest noe lignende.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.