Søk Meny Lukk
Lukk
Foto: Forlaget Press, Pax Forlag, SolumBokvennen
Av: Thor Arne Sæterholen Anbefalinger 24. april 2018

Mitt japanske eventyr

Da jeg først begynte å lese japansk litteratur klarte jeg ikke å stoppe!

Tekst: Thor Arne Sæterholen / Foto: Forlaget Press, Pax Forlag, SolumBokvennen / Omslag: Forlaget Press, SolumBokvennen

I år skal jeg delta som publikummer på Norsk litteraturfestival som går av stabelen på Lillehammer 29. mai til 3. juni. Da jeg fikk se at årets program blant annet legger stor vekt på japansk litteratur, slo det meg med en viss skam at jeg knapt hadde lest en roman fra Japan. Ikke engang Haruki Murakami. Dermed bestemte jeg meg for å lese i hvert fall én japansk roman i forkant av festivalen. Den boka ga såpass mersmak at jeg nå har lest én bok av hver av de seks japanske forfatterne som kommer til Lillehammer i år, alle oversatt til norsk.

Kvinnekroppen i Japan

Omslag Kawakami: SolumBokvennen

Den tittelen jeg kanskje av åpenbare grunner var mest nysgjerrig på var Pupper og egg av Mieko Kawakami (f. 1976). Kawakami har en fortid som popsanger, men debuterte som forfatter i 2006 før hun fikk sitt gjennombrudd med denne romanen i 2008. Skjønt roman? Teksten klokker inn på rundt 100 sider og kan like gjerne leses som en lang novelle. I oversetter Magne Tørrings gode og informative etterord blir jeg opplyst om at denne typen mellomlang tekst er helt vanlig i Japan, og at dette igjen har en sammenheng med at litterære tekster ofte først trykkes i tidsskrifter før de blir utgitt i bokform – da kan de ikke være for lange.

Pupper og egg er lett og nesten naivistisk i formen, men det blir fort tydelig at dette er en smart tekst med flere og dypere lag. Og ja, den handler om pupper. Og egg – men antagelig på en annen måte enn det man hadde sett for seg. Et sentralt motiv er hva det faktisk vil si å ha en kropp, eller følelsen av å være innesperret i en, i dette tilfellet, kvinnekropp. Kroppen som subjekt. Kroppen som objekt. Det handler ikke minst om menneskelige relasjoner. Boka er morsom, trist, tankevekkende, og en fryd å lese. Annerledes, ja, men også gjenkjennelig. Akkurat dette har for meg vært den største gleden ved å oppdage et annet lands litteratur; den helt særegne stemningen, smaken, kulturen, men også opplevelsen av at det fortsatt kan handle om meg, om oss, om allmenne menneskelige problemer.

Forfriskende letthet

Oppildnet av suksessen med Pupper og egg kastet jeg meg raskt over neste bok, Kunsten å bli glad i seg selv, av Yukiko Motoya (f. 1979) og oversatt av Magne Tørring, uten å la meg skremme av den «selvhjelpsbok-fra-åttitallet»-aktige tittelen. Igjen blir jeg møtt av denne forfriskende lettheten i teksten, samtidig som den rommer mengder av menneskelig innsikt. Kunsten å bli glad i seg selv er smart bygget opp. Vi møter den kvinnelige hovedpersonen med det norskklingende navnet Linde i ganske frittstående novellelignende kapitler som gjenspeiler hennes ulike livsfaser. I første kapittel er hun 16 år, i andre kapittel er hun 28, i tredje 34 osv. fram til hun er 67. Vi følger henne gjennom pubertet, ekteskap, skilsmisse og begynnende alderdom, og de ulike historiene er i seg selv så gode at vi i løpet av rundt 160 sider føler vi er kommet tett på et helt liv. Dyktig gjort, altså.

Lite undertekst

Omslag: Forlaget Press

Etter dette begynte forventningene mine å stige. Bok nummer tre ble den mye omtalte Merkelig vær i Tokyo, av Hiromi Kawakami (f. 1958), en langt mer merittert forfatter med over tredve bøker bak seg. Merkelig vær i Tokyo har gått sin seiersgang over store deler av verden, og blitt oversatt til en rekke språk. Her møter vi to ensomme, litt skeive og forhutlede karakterer som blir kjent med hverandre på bar. Sakte men sikkert blir de viktige i hverandres liv. Språket er enkelt og greit også i denne boka, men her er det lite undertekst å hente. Det blir for tydelig at teksten forventer at jeg som leser skal synes disse karakterene er rare og sjarmerende; at jeg skal bli glad i dem. For meg blir dette påtrengende feelgood-litteratur og lite troverdig, men jeg er åpenbart i mindretall her. Det er godt mulig det ender med kjærlighet, at våre to venner får hverandre mot slutten av boka, men etter førti sider hadde jeg dessverre fått mer enn nok. Også denne boken er oversatt av stødige Magne Tørring.

Intellektuell

Yoko Tawada (f. 1960) er av den mer intellektuelle sorten. Hun har skrevet romaner, men det som er oversatt til norsk har enten vært dikt eller kortere prosa. Jeg har lest boka Talisman ; Forvandlinger, som egentlig er to bøker utgitt samlet på norsk, og de er faktisk oversatt fra tysk av Arild Vange. Tawada er nemlig en tospråklig forfatter som har vært bosatt i Tyskland siden åttitallet. Talisman ; Forvandlinger er gitt ut som skjønnlitterær prosa, men jeg synes disse tekstene snarere minner om essays eller poetikk. Her er det mange interessante refleksjoner rundt nettopp dette å være tospråklig, de ulike språkenes forskjellige kvaliteter, ord som ikke kan oversettes, samt mange andre tanker rundt kultur, litteratur og språk. Interessant og velskrevet. Jeg har veldig lyst til å få lest en roman av henne i tillegg. Deichman har forøvrig bestilt flere bøker av disse forfatterne oversatt til engelsk, titler som ikke finnes på norsk.

I overkant sentimental

Omslag: Forlaget Press

Neste bok ut var Katten av Takashi Hiraide (f. 1950) og oversatt av Ika Kaminka, den eldste forfatteren i dette utvalget, og eneste hane i kurven. Katten har i likhet med Merkelig vær i Tokyo blitt en internasjonal bestselger, og det er ikke fritt for at jeg denne gangen gikk til lesningen med en viss angstfylt forventning om nok en kjip feelgood-opplevelse. Slik ble det heldigvis ikke. Romanen kan nok trygt plasseres innenfor det «lettere» sjiktet, men jeg opplevde den som varere, mer smak- og stemningsfull enn Merkelig vær … Nå skal det dessuten sies at jeg som katteelsker er et lett bytte for en fortelling om et barnløst par som plutselig får en liten katt inn i livet og leiligheten sin, og som blir nært og inderlig knyttet til den. Tja. Katten er nok i overkant sentimental, og ingen favoritt i bunken. Likevel.

Kropp og sanselighet

Siste bok ut har imidlertid ikke et snev av feelgood, heldigvis. Hiromi Ito (f. 1955) har i en årrekke vært en av Japans viktigste samtidspoeter. Hun skriver ganske muntlige, ofte fortellende dikt. Og i likhet med Mieko Kawakami har hun mye kropp og sanselighet i litteraturen sin, og slett ikke av det behagelige slaget. Det finnes et større utvalg av hennes dikt på norsk under tittelen Ete, pule, drite, føde, drepe, blø, og den tittelen er forsåvidt dekkende for det Ito skriver om. Det gjelder også for langdiktet Eg er Anjuhimeko, som jeg leste. Dette diktet er nærmest en fabel eller et eventyr om ei tre år gammel jente, Anjuhimeko, som blir gravd ned i sanden som spebarn fordi faren ikke tåler synet av henne. Dette er starten på en unik fortelling om svik, fortvilelse, vold og hensynsløshet, men også om en livsvilje og kjærlighet som overvinner alt! Og overraskende nok får jeg sterke asossiasjoner til Jon Fosses prosa her. Det er en musikalitet og rytme som ligner, godt hjulpet av Ika Kaminkas flotte gjendiktning til nynorsk. Eg er Anjuhimeko ligner likevel ikke noe annet jeg har lest. En gripende, mystisk tekst.

Enten du nå har blitt en smule nysgjerrig på hva som rører seg i den japanske litteraturen for tida, eller ikke, har du muligheten til å være med på en japansk festaften her på Deichman hovedbiblioteket førstkommende torsdag 26. april etter stengetid kl. 19.00. Da blir det japansk musikk, bar og ikke minst et unikt møte med blant annet oversetterne Ika Kaminka og Magne Tørring som gjør en uvurderlig innsats for å gjøre japansk samtidslitteratur kjent i Norge.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.