Klaustrofobisk om drømmen om det perfekte liv

Tekst: Goro Aarseth / Foto: Agnete Brun / Bokomslag: Samlaget

Drømmehuset ligger i strøket der de allerede bor. Det bør helst gå for bare litt over prisantydning, og selv da vil de ikke ha råd til å pusse opp på lenge. Legg til at Hanne og Andreas er senere ute med barn og huskjøp enn sine jevnaldrende, og det er duket for desperasjon. Kanskje kunne de klart seg med den leiligheten de har, hvis de bare var litt ryddigere av seg? Det tenker iallfall jeg, da.

«Ho kom heilt bakpå med middagen på grunn av all ryddinga. Ho hadde tenkt å diske opp med andebryst med appelsinsaus men måtte bestille sushi-take-away i staden, køyrd på døra. Ho var heilt utsliten då gjestene kom.»

Sånn er det å bo trangt, men Andreas og Hanne er av typen som ville måttet rydde dobbelt så mye i et større hus. Dette reflekterer de overhodet ikke over, og dette er bare én av flere ting de tar nokså lett på. Det viser seg etter hvert å være urovekkende sider ved dette huset som jeg tenker at et par i 40-årene burde hatt et skarpere blikk for. På den annen side er det lett å la seg rive med når man står overfor store valg, og dømmekraften til paret blir kanskje også noe svekket av at det går med adskillige flasker vin i prosessen. Eikemo har et satirisk blikk på meglerbransjen og på personene sine, men når det kommer til stykket, er det mer mørkt og klaustrofobisk enn morsomt.

Verdivurdering eller vurdering av verdier?

Marit Eikemo skriver gjenkjennelig og ubehagelig om familieliv og klisjéfylte drømmer. Dagens mer eller mindre selvpålagte krav fører til en følelse av utilstrekkelighet hos Hanne.

Megleren som kommer for å verdivurdere leiligheten, snakker om hvor viktig det er å gi verdiene videre til barna: «Mange trur at dei kan kjøpe seg eit hus, pusse det opp til dei har fått det som dei vil ha det, og så kan dei slappe av. Men då tar dei feil! Viss du på eit tidspunkt skulle føle at huset ditt er ferdig, at det ikkje er meir å gjere med det, bør du vurdere å flytte ut og kjøpe deg eit nytt. Elles vil tida og store verdiar gå frå deg. […] – In the end, seier ho med autoritet, – skal vi alle selje!»

Eikemo har et satirisk blikk på meglerbransjen og på personene sine, men når det kommer til stykket, er det mer mørkt og klaustrofobisk enn morsomt.

Et av kronargumentene for å kjøpe huset er at ungene skal få en fin oppvekst og hvert sitt rom. Huset representerer en verdi som kan gis videre til barna, men hvis anskaffelsen strekker familieøkonomien til bristepunktet, spørs det om oppveksten blir så fin? Dette er ikke noe tema for Hanne, som er villig til det meste for å bli huseier, til og med nesten tigge svigerforeldrene om penger. Hun kan godt nedverdige seg for å nå et mål der framme. Andreas er derimot stolt og korttenkt. Han sier opp jobben øyeblikkelig en gang han føler seg behandlet under sin verdighet, slik at Hanne må forsørge dem begge i en periode. Livet handler om verdier, kortsiktige som langsiktige, og jeg synes Eikemo lykkes svært godt i å sette verdiene opp mot hverandre på flere plan i Gratis og uforpliktande verdivurdering.

Husporno

Det er strevsomt å hele tiden drømme om gresset, som er like lysegrønt som bokomslaget, på den andre siden av hagegjerdet. Hanne ser for seg at hun skal komme med vafler og saft til ungene som leker i hagen en sommerdag, men forsømmer den bakhagen hun faktisk allerede har.

Hanne drømmer om huset døgnet rundt, men etter hvert forstår vi at det egentlig er ganske mye som bør gjøres med det for at det skal bli slik som de vil ha det. Andreas er mest opptatt av hva de har, mens Hanne er mest opptatt av hva de kan få, med litt planlegging. Kanskje koker det hele ned til soverommene? Hun mener at soverommet de har trenger oppussing før de eventuelt skal selge: «Synest du det ser ut som et rom folk vil ha sex i, seier ho.» Langt senere snakker han om alt som må gjøres med drømmehuset: «Er dette eit rom du ser for deg å ha sex i?» spør Andreas, som et ekko.

Løgn og sannhet

Eikemo viser hvordan lysten til å se for seg fremtiden må balanseres med evnen til å leve i øyeblikket. Hanne og Andreas er motpoler i så måte; det er både det som gjør at de trekkes mot hverandre og fra hverandre. Vi får mange tilbakeblikk fra Hanne på samlivet med Andreas. Nesten alle fine minner har også en liten skygge ved seg – og slik er det vel kanskje bare? Også drømmehuset har en bakside. Én ting er at det må pusses opp, men det har også behov for drenering. Det har Hanne og Andreas også, viser det seg.

Det er strevsomt å hele tiden drømme om gresset, som er like lysegrønt som bokomslaget, på den andre siden av hagegjerdet.

«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme», skrev Ibsen i Vildanden. Eikemo er ute i samme ærend, og ettersom budrunden nærmer seg, begynner jeg å tenke på skuespillet Lang dags ferd mot natt av Eugene O’Neill. Det er en spennende ferd som innfrir mer enn den lover innledningsvis: Det er bare å spenne seg fast.