En litt skuffende polsk bokser

Tekst: Jorun Irene Husdal / Foto: Adriana Bianchedi / Bokomslag: SolumBokvennen

Eduardo Halfon, født 1971, er en guatemalansk forfatter, utdannet ingeniør, som jobber som litteraturprofessor på Universidad Francisco Marroquín i Guatemala City. Boka han har skrevet, Den polske bokseren, handler om Eduardo Halfon, en guatemalansk forfatter, utdannet ingeniør, som jobber som litteraturprofessor.

Handlingen går rett inn i hverdagen til litteraturprofessor Halfon og klassen hans med ganske umotiverte og privilegerte ungdommer fra middelklassen, som han underviser uten særlig glede. Men blant disse er det én perle som skinner med en helt egen styrke: Juan Kalel, en ung mann som får studere takket være et stipend. Han tilhører en av flere guatemalanske minoritetsgrupper. Der de andre studentene fremstilles som late og blaserte, er han derimot en klok og ydmyk fyr, og dessuten en ekte poet, og det er noe ved ham som fanger Halfons interesse. Når han brått slutter på universitetet, setter Halfon seg i bilen og kjører ut til slummen for å finne ham og få en forklaring. Forholdet mellom ham og Juan er kanskje den eneste tilnærmet røde tråden som følger gjennom boka: Halfons romantisering av utenforskapet. Det er nemlig bare ute i marginene at han finner det han opplever som autentisk. Selv er romanfiguren Halfon åpenbart en del av middelklassen, og selv om han prøver å fremstille seg som belest og beleven, utspiller det seg til tider en litt dårlig skjult klasseforakt. Han har liksom denne trangen til å være radikal og gi litt ekstra faen i møte med sine likemenn. Det hadde vært interessant om han i større grad hadde problematisert denne spenningen man kan forestille seg at oppstår mellom tilhørighet og avstand, men det oppleves mest tablåaktig.

Setter seg selv i et flatterende lys

På smussomslaget er Den polske bokseren omtalt som roman, så det må man bare gå ut ifra, selv om virkelighetens Halfon er til forveksling lik romanens Halfon. Ikke at det er så spesielt å ta fra eget liv, eller bruke sitt eget navn i prosaen, verken i samtiden eller historisk. Men der forfattere som Knausgård maler frem ganske komplekse bilder av romanpersonaen sin, kan det nesten virke som om Halfon i stedet benytter anledningen til å sette seg selv i et påfallende flatterende lys. Han iscenesetter romanfiguren Halfon som en særlig kultivert type, blant annet ved hjelp av en endeløs rekke akademiske og «korrekte» kulturreferanser, få av dem egentlig opplysende eller utdypende. Det oppleves til tider som en slags snikskryt, og det kan godt være at noe her har blitt «lost in translation», kanskje en ironi jeg ikke klarer fange opp. Men for meg oppleves det litt flaut, som om et vaklende selvbilde må holdes skjult under kule klær og smarte referanser, og man kan lure på hvem det er han skriver frem denne romanfiguren for.

Det er mulig at jeg misforstår helt, at brodden i den søramerikanske intelligensians sjargong går meg over hodet, men setninger som «Jeg likte godt hånden hennes og vet ikke hvorfor den fikk meg til å tenke på et vers fra et dikt av E.E. Cummings som Woody Allen siterer i en av filmene han har lagd om utroskap.» Eller: «Vi tok en øl til og snakket om ungdommens dekadanse, om grever som murer motstanderne sine inne, om teorien om superstrenger (…), om oralsex i den tibetanske tantrismen og om oralsex i en av Cortázars noveller.» Eller: «(…) mens jeg snakket om ett eller annet som hadde å gjøre med en tiger hos Dario Fo som jeg hadde likt (…)», får det til å vri seg litt i meg. Det virker krampaktig og pretensiøst, mer enn faktisk kult og smart.

Mangler sammenheng

Den polske bokseren oppleves ikke som en sammenhengende roman, så mye som en slags tilfeldig samling tekster. At romanen betegnes som «episodisk» gjør den egentlig ingen tjenester, for kapitlene er sprikende, og gir ikke så stor mening i en større sammenheng. «Episodene» hører liksom ikke helt sammen. Tittelen henviser til en, faktisk ganske rørende, historie om bestefaren. Over et par glass whisky forteller han det voksne barnebarnet sitt om den egentlige historien bak tallrekken på underarmen, som ikke er et telefonnummer som Halfon alltid har trodd, men et fangenummer. Bestefaren var i Auschwitz, men kom fra det i live takket være en polsk bokser. For øvrig er bestefaren bare omtalt et fåtall ganger og historien om Auschwitz får ingen tydelige etterspill og står litt isolert i forhold til resten av teksten. Tittelen på boka virker sånn sett noe vilkårlig. 

Hennes viktigste funksjoner  virker å være det å ligge med Halfon, og å tegne bilder av orgasmene sine mens de «sitter friskt i vaginaminnet».

Jeg sliter også med den kvinnelige bi-figuren, Lía, et underlig, og tidvis endimensjonalt vesen. Jeg opplever henne som en i overkant sensuell affære, som i hovedsak blir manifestert gjennom sin sanselighet. Hennes viktigste funksjoner  virker å være det å ligge med Halfon, og å tegne bilder av orgasmene sine mens de «sitter friskt i vaginaminnet». Det kan for eksempel tegnes ut «som en strek som så ut som et fjell eller en fjellkjede med ulike høyder og bredder. Noen ganger var fjellplatået kort, noen ganger var det rundt, noen ganger strakte det seg horisontalt i det som kunne utgjøre flere kilometer. Noen steder sprang det frem små fossefall, nesten alltid (men ikke alltid) fra krateret.»  Det er ikke måte på, altså!

At en romanfigur har en seksuell dimensjon er selvfølgelig ikke problematisk i seg selv, tvert imot, men hun er liksom ikke så mye mer. Som kvinne selv, kan jeg ikke hjelpe at det irriterer litt ekstra. Om ikke annet er hun nesten like god som Halfon på å lire av seg smarte henvisninger til døde kunstnere.

Noen av mine største litteraturhelter er helt ufyselige.

Interessant pianist

Men når romanfiguren Halfon blir kjent med Milan Rakić, en klassisk utdannet pianist fra Serbia, som mer enn noe annet ønsker å hengi seg til bruset i sigøynerblodet fra farssiden, så begynner det å bli litt interessant. Når pianisten reiser videre, får Halfon nemlig en mengde postkort av ham, fra alle tenkelige og utenkelige destinasjoner i USA og Europa. Disse er nedskrevet med noen perler av sporadiske sigøynermyter og -historier. Når postkortstrømmen opphører, tar faktisk Halfon turen til Serbia for å prøve å spore ham opp. Dette er det lengste kapitlet, og her glemmer han nok seg selv litt. Det er som om han svekkes noe i møte med en verden han ikke uten videre håndterer med bare å være sitt sedvanlige kule og kultiverte seg. Når han reiser ut til slummen for å finne studenten Juan, er det med de samme drivkreftene, men med en viss kontroll. Turen inn i et ukjent Serbia er derimot tidvis absurd og karnevalisk. Og selv om det ikke skrives med rene ord, så virker det på meg som at hans naivitet, idet han søker seg ut i marginene han svermer sånn for, gjør at han blir brukt og utnyttet av et allerede brukt og utnyttet sigøynerfolk. Og de virker ikke det minste interessert i å hjelpe ham med å finne en serbisk pianospiller. Om Halfon har noen utvikling i løpet av boka, er den å finne her: For det er nettopp når han begynner å vakle i møte med omgivelsene at han er iferd med å fremstå som et langt mer sammensatt menneske enn han gjør tidligere i boka. Om enn litt for lite litt for sent.

Men i det store og hele fremstår Den polske bokseren dessverre som et noe slepphendt og lite gjennomført verk. Store deler av narrativet henger ikke på grep, og romanfiguren Halfon er vanskelig å like. Det siste trenger ikke å ha noen stor betydning for øvrig: Noen av mine største litteraturhelter er helt ufyselige. Men de reflekterer gjerne noe utover seg selv – noe sårt og desperat, noe humoristisk eller provoserende. Halfon får meg ikke til å le, han provoserer meg heller ikke, men han irriterer meg en hel del.

Og selv om det ikke skrives med rene ord, så virker det på meg som at hans naivitet, idet han søker seg ut i marginene han svermer sånn for, gjør at han blir brukt og utnyttet av et allerede brukt og utnyttet sigøynerfolk.

Så hvorfor ta seg bryet med å oversette en middelmådig roman til norsk? Det har jeg tenkt en hel del på. Og forstå meg rett, jeg tror ikke Halfon er en spesielt dårlig forfatter, og rent språklig er han tidvis veldig god. Imidlertid har den norske oversettelsen en god del skrivefeil. Mange nok til at det blir påfallende. Og da jeg søkte opp biografiske opplysninger, leste jeg i forbifarten at det skulle fire forfattere til for å gjøre den engelske oversettelsen, så det er jo mulig at noe faktisk er tapt i oversettelsen.

Men det forandrer ikke det faktum at mitt totalinntrykk er ganske skuffende, og jeg var fristet til å forkaste boka etter første kapittel. For debutanten Eduardo Halfon sin del, håper jeg han tør å slippe fasaden mer i fremtiden. Postkortene og turen til Serbia er nesten bok nok i seg selv, og hadde tittelen vært Den serbiske sigøynerpianisten, tror jeg kanskje jeg hadde likt den bedre, for det er der jeg tror kimen til en riktig fin historie ligger.