På nye veier

Tekst: Elen Betanzo / Foto: Anna-Julia Granberg, Cappelen Damm, Aschehoug forlag, Finn Ståle Felberg, Torunn Nilsen, Oktober forlag  / Omslag: Cappelen Damm, Aschehoug forlag, Audiatur forlag

Noen forfattere skriver bare for barn, noen skriver bare for voksne, og noen bare for ungdom. Men vi har sett litt nærmere på de forfatterne som med sin siste utgivelse går litt nye veier, i forhold til seg selv og sitt eget forfatterskap. Noen har skrevet for voksne i mange år før de skriver sin første barnebok. Andre har flere barnebøker på samvittigheten før de utgir sin første roman for voksne. Hva skjer med bøkene deres da? Er det noe som endres når man bestemmer seg for at en bok er for barn eller at en bok er for voksne? Hva tenker forfatterne selv? Vi spurte noen aktuelle forfattere hvordan de har tenkt når de har beveget seg over i deler av litteraturfeltet som de ikke har vært i før.

– Voksne er tross alt også barn

Fredrik Høyer (1988) har tidligere utgitt diktsyklusen Grønlandsutraen og romanen Månehund & fatter’n, begge myntet på et voksent publikum. I vår kommer han med sin første bok for barn, nemlig De voksne.

– ­Ideen til De voksne startet med at jeg var interessert tematikken unge mennesker og konspirasjonsteorier. Hvordan konspirasjonsteorier på mange måter er fortellinger, bare at fortellingen har gått så langt at den har blitt et helt verdenssyn. Etter hvert fikk jeg ideen om denne gutten på ungdomsskolen som har det vanskelig hjemme. Han og kompisen finner på en konspirasjonsteori om at voksne er slemme av en grunn, fordi de voksne er et fremmed virus på hjernen som systematisk tar over jorden og gjør slaver av alle verdens barn, dreper barndommen deres og omprogrammerer barnas hjerner til å bli voksne. For sånn kan man jo tro at det faktisk er.

Har språket ditt endret seg når du nå skriver for barn? Og hva med tematikken, ble den annerledes?

– Jeg har ikke endret språket særlig. Tematikken er også litt voksen, fordi det handler om å vokse opp. Jeg prøver å skrive sånn at det er gøy å lese, men med et underliggende alvor, mye fordi jeg ønsker å ta leseren like mye på alvor som om jeg skriver til en voksen. Voksne er tross alt også barn. Innerst inne.

Når leseren ikke trenger å lande mykt

Tania Kjeldset (1960) er en erfaren barne- og ungdomsbokforfatter som har utgitt en rekke bøker både for små og mellomstore lesere. I fjor kom hun med sin første utgivelse for voksne, novellesamlingen Halloween.

– Den første av novellene i samlingen skrev jeg etter en hendelse på Åsjordet T-banestasjon, og det var ganske opplagt at dette ikke egnet seg for barn. Novellen ble imidlertid liggende i flere år, før jeg koblet meg på igjen og skrev novellen om Rakel som gjemmer seg i sitt eget hjem på Halloween. («Ikke mitt barn» ) Det oppsto en mulighet til å bruke Halloween som en slags fellesnevner for novellene, det vil si at alle historiene utspiller seg på den samme dagen. Og jeg liker at tittelen er såpass ladet med betydning. Det er et broket persongalleri som befolker disse åtte historiene. Alt bundet sammen av T-banen som fra den første novellen, «Avstand mellom tog og plattform», sparker hele syklusen i gang.

Har du jobbet på en annen måte med denne boka enn med barnebøkene dine?

– Som barne- og ungdomsbokforfatter føler jeg et visst ansvar for leserne. Dystopien er mer fremtredende i Halloween, og ansvaret for å la «leseren lande mykt» trenger jeg jo ikke å ta hensyn til her. Forøvrig er det historien, eller den bærende ideen jeg kommer opp med, som til enhver tid bestemmer hvem jeg skriver for.  Om jeg skriver for små eller store mennesker, så er jeg opptatt av mye av det samme: At jeg tror på hovedpersonen og intrigen. At språket klinger og bringer bilder til leseren. At jeg får til å overraske meg selv og styrer unna de mest opplagte løsninger.

Å dra fortellingen ut i svingene

Agnar Lirhus (1978) har utgitt flere romaner for voksne, samt to barnebøker. I år kommer han med sin første roman for ungdom, Ellers er jeg ikke noe menneske. Og vi lurte på: Hvordan er det å skrive en ungdomsbok etter mange år i voksenbokfeltet? Hvordan begynte det?

– Først hadde jeg skrevet en skisse til en annen ungdomsroman. Jeg var på et møte med en redaktør, men innspillene jeg fikk var så kjedelige at jeg ikke kunne forestille meg å skrive mer på den boka. På vei ut fra møtet fikk jeg plutselig en slags fantasi over Brødrene Løvehjerte, som jeg nettopp hadde lest for jentene mine. Jeg dro hjem og leste begynnelsen igjen, og den kloa som er der, den var det bare å skrive løs på. Tematisk har Mathilde en del til felles med Skorpan fra Brødrene Løvehjerte. Jeg håper i hvert fall det. Hun er rettferdig, sterk og ærlig. Det liker jeg. Hun ville aldri gjøre noe bare for å skaffe seg fordeler.

Har du jobbet på en annen måte med denne boka enn med romanene dine for voksne?

– Det som kanskje er litt annerledes er at jeg har tillatt meg å dra fortellingen skikkelig ut i svingene. Det er noen ganske heftige scener i boka. Det som er en liten hemmelighet, er at jeg har hentet forelegget til flere av disse scenene fra virkeligheten. Den som leter litt, vil kanskje finne ut hva jeg refererer til. Og hvorfor har jeg gjort det? Jo, fordi jeg synes det i enda større grad viser hvor brutalt livet til en fjortenåring kan være. Og hvor ille rasisme kan arte seg. Og hvordan det faktisk står til med miljøet på jordkloden vår.

Har språket ditt endret seg når du nå skriver for ungdom?

– Jeg har måttet jobbe ganske mye med språket. Da har det i hovedsak handlet om å slipe ned, fjerne unødvendige beskrivelser og å tenke gjennom hva en leser i denne aldersgruppen er opptatt av, og hva de er vant til å lese. Selv om jeg er lærer selv, måtte jeg rett og slett hente inn lesere fra målgruppen. Tre stykker har lest på forskjellige stadier i skrivingen. Jeg ga dem manus, de leste, etterpå snakket jeg med dem, og forsøkte å finne ut hva de hadde likt og ikke likt, hva de hadde skjønt, og hva som hadde gått over hodet på dem.

Å beholde liv, etter at man har skapt det

Lars Roar Engebretsen (1974) har gitt ut tre diktsamlinger for voksne, før han i fjor utga sin første diktsamling for barn, Vers for paraplyer.

– ­Da jeg begynte å konsentrere meg om teksten som skulle bli til Vers for paraplyer, hadde jeg ingen tanke for aldersbegrensning. Målgruppe. Alt sånt. Det kommer jo seinere, først i møtet med forlag får man dette spørsmålet som det byr meg imot å svare på. Man får ri ut bølgen først. Siden får man jo en viss idé om hvilke folk som kan komme til å like boka, det er som at man kan se dem for seg iblant, når visse linjer får lys på seg for første gang.

Engebretsen vil og håper at Vers for paraplyer er en bok for hvem som helst over fire år, som «har utviklet en viss språkiver, og også har en del innlevelse og lekenhet i møte med ord og illustrasjoner.» Og han har ønsket at boka skal kunne leses på tvers av aldre.

– Men skal det være en bok for hvem som helst, må ordforrådet tilpasses, ord utesluttes, samtidig som språket skal skjerpes og formes rundt i dette tilfellet en paraplys ekstase over å endelig bli tatt med ut i regnet. Til syvende og sist er det feeling som bestemmer: Ordene, linjene, fyller en form til bristepunktet, og flyter noen ganger over tidligere verseføtter, fordi innholdet krever det, innholdets liv blir sterkere av det. Det handler alltid om å beholde liv, etter at man har skapt det.

Og kanskje er det nettopp slik det er: At forfatterne først og fremst ønsker at teksten skal nå ut til flest mulig lesere, uavhengig av alder eller andre former for merkelapper? Målgruppe eller ei: Det viktigste er tross alt hensynet til historien og til det som skal fortelles.