En manns dystopi er en annens utopi

Tekst: Ranveig Stende Johnsen / Foto: Forlaget Press / Bokomslag: Forlaget Press, KA forlag

Kraften i romanen kommer i form av elektriske støt som unge kvinner kan skyte ut av håndleddene og ramme motstanderen med. Boka følger fire ulike karakterer gjennom oppvåkningen og revolusjonen som følger av den nye oppdagelsen. Romanen er skrevet i retrospekt, vi finner en fiktiv forfatter, som skiller seg fra den faktiske forfatteren, Alderman, som forsøker å rekonstruere et mulig forløp der maktovertakelsen fra mannen til kvinnen har funnet sted. Han blir møtt med skepsis fordi i den verden han lever i i dag, er det kvinnene som er de naturlige overhodene. Menn er ansett som det underlegne, svakere kjønn, best egnet til å ta seg av hus og hjem og adlyde sitt kvinnelige overhode. At denne naturlige ordenen på noe tidspunkt skulle ha vært annerledes, er det vanskelig for folk å tro på.

Aldermans bok er mer underholdende enn den er politisk slagkraftig. Den snur om på kjønnsrollene men uten å gå veldig dypt inn selve konstruksjonene. Likevel tror jeg den kan åpne noen nye øyne. Boka setter fokus på kjønn og makt, på den gode, gamle født sånn eller blitt sånn-problematikken.

Når mannens eneste overtak på kvinnen, den fysiske overlegenheten, forsvinner, kunne potensielt en verden av muligheter ha åpnet seg. Men Aldermans bok er ingen utopi. Det tar ikke lang tid før kvinnene begynner å drepe, dope seg, voldta og føre krig. I Kraften overstyrer makten, kjønnet. Det er ingen forskjeller i menneskesinnet hva angår vårt anlegg for hverken omsorg eller vold. Det som styrer oss er makt, og makt korrumperer. Den sterke forgriper seg på den svake, kun fordi hun kan. Den svakeste trenger beskyttelse fra den sterkeste. Beskyttelse blir ofte til undertrykkelse. Svaret på om vi er født sånn eller blitt sånn? Naturligvis begge deler. Det eneste som er sikkert i denne boka, er at folk i utgangspunktet ikke vil hverandre godt.

Dystopi eller samfunnsbeskrivelse?

Kraften har det til felles med Margaret Atwoods bok The Handmaid’s Tale at undertrykkelsen er basert på virkeligheten slik vi kjenner den i dag. Det har blitt pekt på at alt det som skjer kvinnene i The Handmaid’s Tale, skjer kvinner i verden dag. Den hender bare ikke oss. Alderman sier om sin bok at alt det som skjer mot mennene, egentlig skjer kvinner i verden i dag. Vi snakker om kjønnslemlestelse, voldtekt som krigføring, vold i nære relasjoner, og systematisk undertrykking av det ene kjønnet på samfunnsnivå.

Når anmeldere har kalt romanen dystopisk, pleier Alderman å svare: Den er bare dystopisk hvis du er mann. Poenget hennes er at overgrepene hun beskriver allerede foregår i verden nå – men mot kvinner. Vi er bare blitt vant til at det er sånn.
– Hvis du kaller denne boka for en dystopi, anerkjenner du at vi lever i en dystopi i dag. – Én manns dystopi er alltid en annens utopi, vet du, sier forfatteren til Siss Vik i NRK.

Society for Cutting Up Men

Å lese Kraften får meg til å tenke på Valerie Solanas’ SCUM Manifesto fra 1967. Hennes utopi er enhver manns, dystopi , må man kunne si. Manifestet er en rasende tekst som fremmer den tøffe, gale og rocka kvinnen som jordens rettmessige arvtaker. Fienden er mannen og all verdens fordervede pappajenter. Mannen er kvinnen underlegen på alle måter og vis, han er dum, svak og motbydelig, og å underkaste seg han er Solanas’ svar på hva som er galskap.

SCUM, eller Society for Cutting Up Men, er i følge forfatteren en bevegelse. SCUM-manifestet er deres oppskrift på overtakelsen. Det er en ravende gal fremgangsmåte for å endre dagens kjønnskonstruksjon. På samme tid er den treffende, intelligent og morsom, den tar kjønnsrollene på kornet, selv om det er til det ekstreme. Kort fortalt er det snakk om at kvinner og menns selvforståelse må svitsjes om på. At kvinnen må innse sitt intellektuelle overtak på mannen, og at mannen må innse at han er det svake kjønn. Han er uforbederlig, kun drevet av dyriske drifter og ego, og ikke minst er han fullstendig overflødig. Ikke ulikt det som hender i Kraften, altså. Solanas foreslår å bytte ut mannen med maskinene. Med tanke på reproduksjon er han allerede overflødig, det gjelder bare å sette i gang teknologien vi allerede har. Først når mannen, både fysisk og som sosial konstruksjon, utraderes, kan kvinnen begynne å konsentrere seg om de viktige tingene i livet. Avskaffing av pengesystemet vil frata mannen all makt.

Metode i galskapen

Det er fristende å tenke at Solanas’ tekst er satirisk, at den er ment som en provokasjon alene. Det er fullt mulig å tolke den slik. Hvis vi gjør det, blir den i likhet med Aldermans bok et fiktivt bilde på hvor galt det kan gå hvis vi ikke løsriver oss fra kjønns- og maktkonstruksjonene en gang for alle. Samtidig er myten om Valerie Solanas, den psykotiske, prostituerte og narkomane kvinnen som skjøt og nesten drepte Andy Warhol, så sterkt til stede i verden. Det er likevel opp til leseren å lese fornuft ut av teksten hennes, og på underlig vis er det både fornuft og visdom i SCUM-manifestet. Den er anbefalt lesning og finnes i norsk oversettelse av Marianne Røise Kielland, med strålende forord av Wencke Mühleisen. Manifestet er dessuten utgangspunktet for Sara Stridsbergs roman Drømmefakultetet fra 2006 som forfatteren mottok Nordisk råds litteraturpris for.

Det er ikke pene bilder av menneskeheten som tegnes opp i disse tekstene. Men kanskje er det slik at for å endre ting må man først bli sinna. Solanas’ tekst forblir i utopi-sjangeren fordi hun tilsynelatende tror på budskapet om at verden blir bedre med tøffe kvinner bak rattet. Kraften derimot er ikke bare en dystopisk roman fordi den tegner et negativt fremtidsbilde, som i følge forfatteren selv er en samtidsbeskrivelse snudd på hodet, men fordi den forteller oss at verden ikke kan bli bedre. Den kan bare bli bedre for noen, og dermed verre for andre.

Jeg kunne tenke meg en god fremtidsroman om hvordan verden ser ut dersom vi endelig klarer å oppheve skillet mellom kvinner og menn, og hvilke problemer som måtte oppstå eller oppløses, skulle det skje.

 

Kjønnskrig og ekstremfeminisme

Uansett ender verden i Kraften og i SCUM manifest på omtrent samme sted. For at kvinnene skal vinne kjønnskrigen, må mannen undertrykkes slik kvinnen har vært undertrykket til nå. I Kraften blir det rettferdiggjort ved at mannen er fysisk underlegen fra naturens side. Han trives med å være under beskyttelse av kvinnen. Dessuten er han farlig og egentlig ganske overflødig:

Hvor mange menn trenger vi egentlig? Tenk over det, sier de. Menn er farlige. Menn begår det altoverveiende antallet forbrytelser. Menn er mindre intelligente, mindre omhyggelige, mindre hardtarbeidende, de har hjernen i musklene og i pikken. Menn er mer utsatt for sykdommer og de tærer på landets ressurser. Vi behøver dem selvsagt til å lage barn, men hvor mange trengs til det? Ikke så mange som kvinner. Gode, rene, lydige menn vil det selvsagt alltid være plass til. Men hvor mange er det? Kanskje én av ti? (Alderman 2017).

Solanas rettferdiggjør sitt prosjekt gjennom å si at kvinnen rett og slett er mannen intellektuelt overlegen, og at mannen er, og vil være, en krypende hund:

Forut for innføringen av automatisering og utskiftningen av menn med maskiner, bør mannen være til nytte for kvinnen, varte henne opp, tilfredstille hver minste nykke hun måtte ha, adlyde alle hennes befalinger, være henne totalt underdanig, leve i perfekt lydighet under hennes vilje; i motsetning til den fullstendig forvrengte, degenerere situasjonen vi har nå med menn som ikke bare ikke-eksisterer og roter til verden med sitt skammelige nærvær, men blir smisket for og får kvinner flest til å krype for seg; millioner av kvinner ligger fromt og tilber gullkalven, hunden har herren i bånd, enda mannen egentlig, unntatt når han er dragqueen, er minst ulykkelig når hundenaturen hans anerkjennes – når ingen stiller urealistiske emosjonelle krav til ham og den fullstendig samlede kvinnen sitter i førersetet. Fornuftige menn ønsker å bli skviset, tråkket på, knust og knast, behandlet som de ynkelige svina de er og få sin egen motbydelighet bekreftet. (Solanas 1976).

Hvis man vrir og vender på ordene, omtrent tilbake til hvordan verden har sett ut frem til i dag, så er det, om enn ekstreme, så ganske velkjente argumenter. Den sterke undertrykker fordi han kan og den svake lar seg undertrykke fordi hun egentlig vil ha det slik. Vi kjenner også igjen argumentene om mannens overflødighet fra ekstremfeminismen.

Så en manns dystopi er en annens utopi, indeed. Her har vi to tekster om en menneskehet som alltid vil være delt i to, og som aldri vil kunne leve i harmoni, fordi den ene vil forsøke å hevde seg på den andres bekostning. Det er kjønnskrig som ikke kan vinnes. Kraften har en høyere underholdningsverdi enn SCUM manifest, men begge bøkene er spennende lesning hvis man er interessert i temaet ekstremfeminisme. Men hvor går vi herfra? Jeg kunne tenke meg en god fremtidsroman om hvordan verden ser ut dersom vi endelig klarer å oppheve skillet mellom kvinner og menn, og hvilke problemer som måtte oppstå eller oppløses, skulle det skje.

Kraften er oversatt til norsk av Knut Ofstad.