RIP litteraturkritikk? En kjapp oppsummering

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Oppland fylkesbibliotek

Jeg har akkurat ankommet Lillehammer, fått på meg festivalbåndet og svetta rundt i gatene med min nyinnkjøpte «weekendbag» og foreløpig rukket å tenke mer på at jeg burde kjøpt en sånn liten, snerten trillekoffert som alle andre går rundt med enn på hvor jeg er og hva jeg skal. Men jeg får meg iallfall satt meg ned med en kaffe med noen kollegaer i Søndre park før vi stikker inn i kunstmuseet. Der blir jeg pent nødt til å legge fra meg bagen i et skap; et museum er jo fortsatt et museum selv om det er festival.

Oppland fylkesbibliotek og Norsk bibliotekforening samarbeider om debatten som de har gitt den fantastiske tittelen «RIP litteraturkritikk? I stedet for blomster ønsker vi debatt!». Jeg elsker samtaler om litteraturkritikk, så for meg er dette en pangstart på årets høydepunkt.

I panelet sitter Marte Storbråten Ytterbøe (som blir sjarmerende introdusert av vår kollega i fylkesbiblioteket som Marte «Jeg har ikke briller» Ytterbøe), Audun Lindholm, Marta Norheim og Sigrid Hvidsten. Min favorittordstyrer, Vidar Kvalshaug, leder samtalen. Marte er min gode kollega og redaktør for Deichmans litteraturblogg, Lindholm kjenner vel de fleste fra Vagant, Norheim er like kjent fra NRK mens Hvidsten er kulturredaktør i Dagbladet.

Målet med samtalen er å skissere opp status og framtid for litteraturkritkken. Kvalshaug innleder med to motpoler: Morgenbladet-kritiker og fersk forfatter Bernhard Ellefsen som krangler med Aftenposten-kritiker Atle Christiansen kontra regionsavisen der en norsklærer jobber som kritiker for ørsmå honorarer. Treffende bilder!

Her får vi en anekdote fra Norheim: En gang slakta hun faktisk en debutant og fikk telefon fra vedkommedes mor dagen etter …

Audun Lindholm viser fram hva som har forandra seg ved å peke tilbake til 1995 da diktdebutanter kunne regne med å få kjempemange anmeldelser. Nå er bredden blant det som blir anmeldt blitt dårligere. Og så har det skjedd noe med kritikerne også, tidligere var de færre og mer markante, han visste liksom hvem alle var, nå er det mye utskiftning og man mister oversikt.

Marte minner om at vi ikke må overse alt som skjer på nett: Deichmans litteraturblogg, littkritikk.no, barnebokkritikk.no – for å nevne noen. Og så er vi, fra biblioteket, så heldige å kunne konsentrere oss om for eksempel debutanter uten å tenke på at vi trenger mange lesere for å tjene penger.

Men bør vi ikke konsentere oss om de gode bøkene, da, ikke bare de store utgivelsene? Alle i panelet er enige i det, men Hvidsten forklarer at det er nok vanskeligere for Dagbladet enn det er for Deichmanbloggen å ta tak i mengder av de smale titlene. Men Lindholm minner oss på at kritikeren har, eller hadde, eller bør ha, en makt: Dersom en fra før av ukjent forfatter får en rosende anmeldelse, kan dette føre til at mange, ikke bare lesere, men også kritikere, får øynene opp for boka.

Arrangementer og sceneintervjuer har fått en større rolle enn før, det merker vi på biblioteket, men også ellers. Så kulturdebatten er verken død eller døende, men har til en viss grad skifta form.

Alle i panelet er enige om at vi ikke skal slakte debutanter, eller iallfall unngå det. Her får vi en anekdote fra Norheim: En gang slakta hun faktisk en debutant og fikk telefon fra vedkommedes mor dagen etter …

Et gjennomgående poeng er at antall kulturanmeldelser har gått drastisk ned de siste årene. Dette er ikke en nyhet, men noe som har skjedd over en tiårsperiode. Men arrangementer og sceneintervjuer har fått en større rolle enn før, det merker vi på biblioteket, men også ellers. Så kulturdebatten er verken død eller døende, men har til en viss grad skifta form.

Som alle i salen kunne forutse, er det Hvidsten fra Dagbladet som får hardest medfart hele veien. Vi kulturfolk slutter jo ikke å klø litt når vi tenker på møtet mellom kultur- og tabloidjournalistikk. Særlig når vi kommer til terningkast blir det litt alle mot én-stemning i panelet, her får vi til og med et «over mitt lik» fra Norheim (som vel å merke trekker det tilbake) når hun blir spurt om NRK Boks forhold til terningkast.

Men terningkast kan vi nok sette av en hel egen debatt-time til. Og det samme gjelder bibliotekets rolle. Vi bibliotekarer har snakka om dette i mange, mange år, men jeg merker nå, både i publikum og blant paneldeltakerne, at det fortsatt er mange som tenker på oss som noe annet enn det vi føler oss som. Jeg kjenner på litt motstand i salen mot at bibliotekarer skal drive med litteraturkritikk.

Det er ikke stille i biblioteket lenger, biblioteket skal blant annet være en debattarena, og dette henger sammen med hvorvidt biblioteket skal mene noe om litterær kvalitet framfor å bare tilgjengeliggjøre litteraturen og anbefale det som er likandes. Vi arrangerer og deltar i samfunnsdebatten – heldigvis! Men Deichmans litteraturblogg trenger likevel ikke å slakte bøker nærmest for slaktens skyld og kaste terningkast 1 – det får noen andre eventuelt ta seg av.

*

Her kan du se debatten i sin helhet. Følg med på Litteraturbloggen dagene framover for flere oppdateringer fra Norsk litteraturfestival 2018!

Og så anbefaler jeg alle å ta en titt på formålsparagrafen til bibliotekloven!