Hold deg våken!

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Julie Berge Larsen (over), Bente Fagerlund (under)

To kollegaer og jeg avtaler onsdag kveld at vi skal møtes utenfor hotellet kl. 7.15. Vi skal løpe ned (vi bor på «turisthotellet», som det kalles på folkemunne, oppi bakkene der) til Mjøsa og bade og løpe opp igjen i tide til å rekke frokost. Mange vil påstå at dette er det streiteste man kan gjøre, men for meg er det noe av det sprøeste jeg har gjort. Jeg er jo egentlig ikke «en sånn»! Men det er gøy, selv om vannet er umenneskelig kaldt.

Men dette fører til at jeg er så innmari trøtt torsdagen. Jeg la meg jo ikke seint onsdagen, men dere vet hvordan det er å ligge våken fordi man er redd for å ikke få sove nok. Og så er det den varmen, hodet koker jo. Jeg burde tatt meg en hvil på midten av dagen, men det er ikke så lett når det er så mye kult på programmet – torsdagen er den beste festivaldagen for min del.

Men slik er iallfall dagen min:

Første post er Bok og baller med ung seksualitet i litteraturen som tema. Det er opplesninger ved Gro Dahle, Tor Fretheim, Christian Valeur og Jan Tore Noreng. Jeg er der sammen med to kollegaer og alle tre av oss crusher spesielt på Tor Fretheim, for oss et kjent navn, men ukjent type: Godt voksen, lun og mild fyr som siden 1980-tallet har skrevet om gutter som liker gutter. Jeg får veldig lyst til å lese Leons hemmelighet som han leser fra. Dette arrangementet skal vare i to timer, innendørs, på Café Stift. Det er som kjent varmerekorder ute. Vi holder ut første del, debatten i andre del er sikkert også svært interessant, men vi må bare komme oss ut.

Alle tre av oss crusher spesielt på Tor Fretheim, for oss et kjent navn, men ukjent type: Godt voksen, lun og mild fyr som siden 1980-tallet har skrevet om gutter som liker gutter.

Vi rekker å få med oss mesteparten av De voksne, som er en del av Pegasus-programmet. En 7. klasse er invitert til Elephant Kunsthall for å høre på Fredrik Høyer som intervjues av Deichmans Helene Voldner. Og så er vi en liten gjeng voksne som står bakerst der. En fin samtale med slampoet og forfatteren som nå debuterer som ungdomsbokforfatter.

Mens «alle andre» er og hører på Ole Robert Sunde og Naja Marie Aidt stikker jeg til Kunstmuseet på Nynorsk utakt. I disse dager lanseres Nynorsk litteraturhistorie som Jan Inge Sørbø har fått i oppdrag å samle inn. Her får vi den nynorske litteraturhistorien fra Ivar Aasen til Gunnhild Øyehaug. Boka er utgitt i forbindelse med Samlagets 150 års jubileum. Poenget med en egen nynorsk litteraturhistorie er at denne litteraturen stundom er i utakt med resten, av og til ligger nynorsken foran trendene, og av og til bak. Alfred Fidjestøl leder en samtale mellom Einar Økland og Jan Inge Sørbø. Jeg er selv vestlending med nynorsk som hovedmål, men jeg må innrømme at jeg faller litt ut her. Økland snakker mye og litt utydelig. Jeg blir derfor sittende og observere publikum, her fra notatene mine: «Interessant kor gubbete nynorskeliten er. Fleire menn i publikum her enn andre stader. Godt vaksne menn. Kun menn i panelet. Korleis ser nynorskpublikumet om 20 år? Eg trudde det var eit feminint språk (som å stemme SV el.l.), men eg veit ikkje kvifor.»

Så spiser vi lunsj på et travel spisested i Storgata og rekker akkurat debatten Fri (men fattig) med Jannicke Røgler, Trine Skei Grande og Margareta Swanelid i panelet. Vidar Kvalshaug er i likhet med onsdagens debatt også ordstyrer her. Det handler om liberalisering av bibliotekdriften, om «svenske tilstander». Et høydepunkt er kulturministerens skryt av Furuset bibliotek og aktivitetshus etterfulgt av en flott selfie med Fubiaks representanter på festivalen, som du kan se øverst i innlegget. Et annet høydepunkt er Skei Grandes overraskende sterke og lidenskapelige reaksjon på Buskerud fylkesbiblioteks Trond Minkens påstand om at storbybibliotekene får så mye mer enn de små kommunene. Dette kan vi altså ikke skylde på stat og regjeringen for, de verken kan eller bør bestemme over biblioteket i Haram kommune (for å ta et for meg kjent lokalt eksempel).

Jeg blir sittende og observere publikum, her fra notatene mine: «Interessant kor gubbete nynorskeliten er. Fleire menn i publikum her enn andre stader. Godt vaksne menn. Kun menn i panelet. Korleis ser nynorskpublikumet om 20 år? Eg trudde det var eit feminint språk (som å stemme SV el.l.), men eg veit ikkje kvifor.»

Neste nynorsk-post er Folketalen ved Kristin Fridtun. Herlig å være ute i parken! Og morsomt tema: Kvifor irriterer me oss over skrivefeil? Talen kan du lese i forkorta utgave på Dag og Tids nettsider, men jeg kan avsløre et av Fridtuns poenger: Redaktører er blant de som virkelig må takle å lese skrivefeil, de må klare å se kvalitet bak eventuelt rot.

Nå setter vi oss ved et bord på Elephant kunsthall og Natur og samfunn. Det blir vanskelig å konsentrere seg, det er snart middagstid, en av oss har fått solstikk på øynene og det nærmer seg den store quizen, der en av oss på elegant vis har klart å komme på quiz-laget til Ole Robert Sunde, Vigdis Hjorth og Fredrik Wandrup. Jeg er både misunnelig og glad for at det ikke er meg. Men det jeg får med meg på dette arrangementet, som er en samtale mellom Lotta Elstad og Hilde Susan Jægtnes, er at sistnevntes roman, Gildra, høres helt nydelig ut. Jeg har hatt feil inntrykk av boka, jeg har trodd den var grå og trist og litt for smal, antakelig fordi den er utgitt på kvalitetsforlaget Bokvennen som nesten kun gir ut oversatte titler. Gård, «sædmannen», kropp, seksualitet, Island – denne boka skal jeg lese! Jeg blir helt oppslukt mens Jægtnes leser opp, til tross for quiz-iveren, mengder av myggstikk, pollenallergi, sult og et kokende varmt hode. Anbefaler for øvrig også Elstads bok Jeg nekter å tenke som også var tema for samtalen.

Gård, «sædmannen», kropp, seksualitet, Island – denne boka skal jeg lese!

Vi rekker en god middag før vi går på quizen. Vi er to Deichman-lag som begge gjør det bra, vi lander vel på øvre midtre del av lista. Selv bidro jeg ikke med noe som helst. Jeg var så trøtt og sløv at jeg knapt orka å være med på å resonnere, klassikerne har jeg dessverre pinlig store hull innen, bibel-spørsmåla fikk jeg heller ikke til, og slike ord- og sitat-oppgaver hadde jeg ikke hode til. Nedtur at det som skulle være festivalens høydepunkt ble litt så der, men imponerende jobba av kollegaene mine! Og godt å legge seg etterpå og ikke skulle stå opp 7.15 neste dag, en stemme inne i meg har oftere og oftere begynt å si at «det kommer en dag i morgen også».