Vi trenger pessimisme!
Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Mette Banken
Å velge seg én favoritt fra Norsk Litteraturfestival på Lillehammer er mildt sagt utfordrende. Men jeg tror faktisk at jeg lander på Bjørnsonsamtalen med Elif Shafak og Jørgen Lorentzen. Kanskje er jeg heller ikke helt objektiv siden Elif Shafak også er årets Future Library-forfatter og skal besøke Hovedbiblioteket på Deichman dagen etter. Likevel, det er en usedvanlig reflektert og intelligent forfatter som sitter på podiet sammen med litteraturviteren Jørgen Lorentzen. Jeg kan ikke annet enn å la meg rive med.
Den tyrkiske forfatteren, statsviteren og politiske kommentatoren har kanskje ikke oppnådd stjernestatus her i Norge, men ute i den store verden blir hun omtalt som en av Tyrkias fremste forfattere. I dag er hun britisk statsborger og skriver bøkene sine på engelsk. Faktisk har hun avslørt at hennes bidrag til Fremtidsbiblioteket også er på engelsk, og hun kaller seg selv en nomade. Det var på språket engelsk hun kom nærmere hjemlandet Tyrkia, kanskje må man alltid ta et steg tilbake for å komme helt nær. I begynnelsen av samtalen minner hun oss på at verden ikke nødvendigvis alltid går framover, ting kan også gå tilbake, og snakker ivrig om Brexit, den sittende presidenten i USA og nasjonalistiske partier som får mer og mer makt i Europa. Vi lever i såkalte «liquid times», som Zygmunt Bauman (polsk filosof og sosiolog, red.anm.) sa, og Shafak slår videre et slag for pessimismen. Hun er selv medlem av en forening kalt «Internationally depressed writers», og dette temaet kommenterer hun videre i samtalen med Rosie Goldsmith på Deichman lørdag som var. En av bøkene hennes som på engelsk heter Black Milk handler blant annet om fødselsdepresjon, noe forfatteren selv led av en periode, men hun kaller denne depresjonen for snarere en mulighet til å stå mer i ro. Kanskje trenger vi alle litt mer pessimisme i hverdagen?
Videre snakker Shafak flammende om hvordan kunst og ordet har en transformerende kraft, og at bøker forandret henne. Det var gjennom bøkene som hun fant andre dører inn til verden. Lorentzen prøver å riste ut av henne hvilke forfattere som har betydd mye for henne, og litt nølende nevner hun blant annet den tyske kritikeren og filosofen Walter Benjamin og poeten Rumi. Sistnevnte har hun også skrevet roman om, Kjærlighetens førti bud. De gamle russerne skal visstnok også har formet Shafak, men noen flere vil hun ikke ut med. Hun sier at hun lærer fra alt, og at kunnskap er en sirkel: «We are nomads in our minds». Vi er nomader i våre sinn. Og jeg tenker at det var jammen vakkert sagt.
Et annet viktig poeng som får meg til å tenke litt ekstra da jeg går ut fra Nansenskolen hvor samtalen finner sted er at kvinnelige forfattere utenfor Vesten er forventet å skrive om det landet de kommer fra. Forlagene vil ha såkalte «realistiske» historier fra de «fremmede» land. Jo verre, jo bedre. Men da, understreker Shafak, blir «fiction narrowed down to a function». Vi må bekjempe denne identitetspolitikken, og en forfatter kan faktisk skrive om hva som helst, fra hvilket som helst ståsted. Det vil være svært begrensende for en forfatter å kun komponere romaner ut fra et slikt ståsted. Kanskje skal vi som lesere også åpne litt mer opp? Har jeg selv disse forventningene til kvinnelige forfattere utenfor Vesten, at de skal skrive skrekkelige historier og kvinner og kvinners rettigheter fra hjemlandet? Jeg tar med meg Shafaks ord ut i solsteika, litt klokere enn da jeg gikk inn. (Men faktisk ikke så pessimistisk!) Og ganske så stolt over at Elif Shafak har blitt en del av Future Library-familien.