Glødende lengsler på prærien

Tekst: Astrid Werner / Foto: Benedikte Skarvik / Omslag: Samlaget

«Margot sa at dei ein elskar gjev ein mange namn. Sjølv

hadde eg berre mitt eige.»

Sitatet over gir et inntrykk av stemningen i denne lille, tynne boka. Etter å ha lest den, blir jeg likevel sittende å lure på hva dette egentlig er. Stemningen virker fortettet av alt som ikke sies, men som ligger der. Denne stemningen kan på mange måter minne om Øystein Lønns tekster.

Huset på prærien er som et lite puslespill, hvor det krever en liten innsats for å få fram et helere bilde. Tora Seljebø debuterte i 2014 med diktsamlingen Om kvelden blir namna ropa heim. Huset på prærien er hennes andre bok.

Huset på prærien er både en fortelling og en samling med tidsbilder og observasjoner, glimtvis festa til papiret. Seljebøs bok er også en vond bok, en fortelling om rivalisering blant søsken og en følelse av å alltid havne i skyggen. Det er denne følelsen av aldri å være god nok, aldri pen nok, elsket nok og flink nok som sitter igjen hos meg. Søsteren Gloria er alt det den navnløse jeg-personen ikke er og det fører til at det blir et sterkt elsk-hat-forhold mellom dem.

Følelser som dirrer

Det er to ting som skaper driv i teksten. Det er først og fremst forholdet mellom søstrene, og så er det alle følelsene som ligger og dirrer, som den sterke lengselen etter å bli sett og elsket. De sterke følelsene er også knyttet til moren Margot, som konsekvent blir omtalt ved navn og aldri som mor. Mor-datter-forholdet er komplisert, noe som ikke er helt uvanlig, men det er ikke like framtredende i teksten som forholdet mellom søstrene. Forholdet til moren legger likevel mange av premissene i fortellingen om jeg-personen. Alt som ikke finnes, som hun lengter etter, har på et vis sitt opphav her. Lengselen etter sensualitet er en annen drivkraft; lengselen for å bli verdsatt i kraft av å være seg selv. Langt ute i teksten står det: «Berre det som har kostnader, er verdt noko.»

Det ligger en sårhet i denne boka som aldri slipper taket. Sensualiteten er også det som jeg sterkt fornemmer når jeg-personen utvikler et forhold til den voksne mannen som vi blir kjent med som «hestetemmaren». Han leier rom hos familien og det utvikler seg et slags Lolita-forhold mellom dem. Etter hvert blir det fysiske i deres kontakt svært synlig og påtrengende.

«Han løftar meg opp på hesteryggen. Eg ser på han slik at vi skal høyre saman. Ein motor inne i meg, som durande aggregat, straumtilførsel i store master gjennom myrlendet, ei elektrisk knitring. Slik, seier han og lagar ein smekkande lyd med tunga. Eg rir rundt i innhegninga, han står i midten, og berre med blikket sitt får han hesten til å følge.»

 

Laura Ingalls

I teksten gir forfatteren flere eksempler på et barn som desperat kjemper for å bli sett, og for å framstå som voksen. Det ligger en tiltrekning i den voksne tilværelsen som gir løfter om skjønnhet, men også erkjennelsen av å bety noe, å være en å regne med og utgjøre en forskjell. Det er lett å tenke at dette springer ut av morens mangel på interesse for datteren, i tillegg til en uttalt forskjellsbehandling av de to søstrene.

Huset på prærien gir mange av oss assosiasjoner til de gamle, klassiske barnebøkene til Laura Ingalls om livet på prærien i USA i nybyggertida; Seljebøs fortelling har også et hus som ligger «på prærien» langt fra folk.

«Huset låg forlate ute på prærien. Vegane forsvann ut i endelause åkrar før dei lovlause områda overtok. Støvskyer stod bak bilane om dagene når sola tørka grusvegane, eit kvitt skin som blendande blitslys inn i auga.»

 

Glødende

Parallellen til den amerikanske prærien er nærliggende, men tjener mest som en ramme og gir oss en retning for å danne våre egne bilder når vi leser. Omslaget viser en jente som betrakter flammer og glør. Glød er også noe som går igjen i hele boka, som en lengsel og en inderlighet hos jeg-personen. Den aller første teksten berører også dette temaet, når Seljebø skriver:

«Leppene er raudmåla, gnidd utover munnen. Eg ser rett inn i kameraet. Eg har eit lys i meg som kan ta meg med kor som helst.»

En pussighet, som kanskje er en tilfeldighet, slår meg når jeg leser: Seljebøs bok minner om en annen av årets utgivelser fra Samlaget, nemlig boka til Veronika Erstad, Av meg er det mange. Begge forfatterne debuterte som lyrikere og begge ga ut bok nummer to som en roman. Ikke så oppsiktsvekkende i og for seg, men når jeg ser på oppsett og layout, er det flere likheter mellom dem. Begge har korte tekster plassert midt på siden, til forveksling likt en lyrikksamling. Også stilmessig er språket i prosatekstene nært opp mot et lyrisk språk, med billedbruk, mye følelser, og en bruk av setninger som stiller flere spørsmål enn de gir svar. Så kanskje er dette del av en trend som er vanskelig å sette i bås, men som mest av alt minner om kortprosa. Forfattere som Roskva Koritzinsky, Tina Åmodt og Inghill Johansen er verdt å trekke fram i denne sammenhengen. De har alle utgitt gode kortprosatekster med blant annet samlingene Jeg har ennå ikke sett verden, Anleggsprosa  og Bungalow. Tematisk varierer de mye, men mellommenneskelige relasjoner er noe som går igjen.

Huset på prærien er en fin leseropplevelse, selv om boka kan være vanskelig å plassere sjangermessig. Det handler om oppvekst i betydningen av både å vokse opp og vokse inn i voksenlivet, med en bagasje som kanskje ikke inneholder de ingrediensene du kunne trengt underveis.