Fra skogen gjennom kikkertsikte
Tekst: Astrid Werner / Omslag: Aschehoug / Foto: Sverre Eier, Hans Børli-selskapet
Få lyrikere har blitt mer folkekjære enn Hans Børli. Hans tekster fra skogen har en egen evne til å berøre og betyr noe for mange. Børli hentet sine metaforer og bilder fra skog og natur og greide på den måten å formidle noe allmenngyldig.
Enkle kår
Hans Børli vokste opp i enkle kår på plassen Oppistun Børli på Fjellskogen i Eidskog kommune. Han ble født i 1918 og ville fylt 100 år 8. desember i år. Gården lå to–tre mil fra nærmeste tettsted i Eidskog, Nes eller Odalen og hadde bare en kronglete sti den siste halvmila til husene. Vei helt fram kom først i 1934–35 og det tok ennå ti år før den ble brøytet vinterstid. Børli (gård) var heller ikke eid av familien, for de var oppsittere, som en type forpaktere, som ikke selv eide hverken gården eller grunnen, men hadde forpliktelse til å vedlikeholde bruket.Vi kan videre lese i Truls Gjefsens biografi Syng liv i ditt liv at en annen «forpliktelse» var å «fremmøte til befalet Tid og Sted og forrette hvad Arbeide han bliver anvist imod almindelig Betaling for Huusænd, som Landeieren bestemmer». Dette var realiteten for både bestefaren og farens generasjon og satte også spor i unge Hans Børli.
Forfatterskapet omfatter mer enn 25 titler, de aller fleste poesi, men Børli har også skrevet noen fortellinger. Blant diktene er det mange som har vært publisert enkeltvis, i aviser og tidsskrift.
En skogens dikter
Selv har jeg lest dikt av Hans Børli gjennom mange år og setter stor pris på forfatterskapet. Personlig er jeg spesielt glad i tekster om skog, og etter å ha lest utallige av forfatterens dikt, oppdager jeg at det ikke bare er de gode observasjonene av naturen jeg legger merke til, det er slitet. Alle de manuelle arbeidsoperasjonene, som var en del av hverdagen. Alle disse gjøremålene som virker så utrolig slitsomme og tidkrevende på et moderne menneske. Selv har jeg vokst opp med hytte på fjellet uten innlagt vann og strøm og heller ikke vei helt fram, men jeg får likevel problemer med å sette meg inn i en hverdag som den Hans Børli beskriver og opplevde i hele sin oppvekst. Det som for meg var en «eksotisk» ferie, var for Børli, og mange andre, hverdagen og livets realiteter.
Oppveksten preget forfatteren hele livet og temaer som klasseforskjell og mindreverdighetskomplekser går igjen i mange av tekstene hans. Truls Gjefsen forteller i Syng liv i ditt liv om hvordan menneskene fra de mindre plassene inne i skogene ble kalt «skoginger» til forskjell fra folket nede i bygda. «Skoginger» var ikke noe kompliment, men pekte på den klassiske forskjellen mellom dem og oss. Følelsen av å ikke være god nok, skinner igjennom i hele forfatterskapet og paradoksalt nok er det kanskje her noe av forklaringen på hvor folkekjær Børli har blitt ligger. En fattig trøst for den det gjelder, men en del av forklaringa likevel, kanskje. Diktet «Ordene» kan illustrere noe av kvalene han led som forfatter. Vi er mange som er glade for at han ikke fulgte sin egen tvil:
Angsten for ordene
den har jeg kjent.
Vers har jeg skrevet
og vers har jeg brent.
Heter det i første strofe. De to siste lyder:
Tvilen i hjertet mitt
kviskret i hån:
«Fattigpilt er du,
som dikter på lånArket er vakrest
når det er kvitt.
Spar det for ordet
som ikke er ditt.»
Fra natur til Louis Armstrong
Børlis dikt er sammensatte på mange måter; vakker formidling av opplevelser og vare stemninger i naturen, samtidig som han prøver å løfte fram sliterne og de som aldri ble tildelt heder og ære. Sliterne er alle de som holdt samfunnshjulene i gang og som aldri ble lagt merke til; de som jobbet i skogene, var tømmerfløtere, husmenn, skytebaser og jobbet på anlegg, og mange andre. Han har også skrevet dikt om enkeltpersoner som har gjort inntrykk, og ett av de jeg selv husker best er diktet om Louis Armstrong, som er ett av de tidligste minnene jeg har av Børlis dikt, inderlig formidlet av norsklæreren min på ungdomsskolen:
[…] Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
Hender som slo, hender som hengte, hender
som splittet et mildt, groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.
Og du spiller, gamle. Synger […]
Jeg hører enda lærer Andresens litt hese stemme, som et lagret minne.
Også diktet «Perspektiv» er verdt å nevne i denne sammenheng:
«Mennesket vokser i livets strid,»
heter det velberget
blant folk som har striden bak seg.
Ska’ lure på dét …
Sjøl har jeg faktisk minket;
snart er jeg så liten at
jeg ser himmelen
gjennom lissehøla i skoa mine.
Hundre år til!
De tidligste samlingene har en litt underlig blanding av høystemt naturpoesi og et litt stivt språk. Dette gjelder blant annet debutsamlingen Tyrielden fra 1945 og til dels Villfugl fra 1947. Gjefsen trekker fram Olaf Bull som et tidlig forbilde. I disse samlingen blir setningene litt unaturlige og stive, både i språk og form. I de senere samlingene virker formen ledigere og med større innslag av dialekt og egne erfaringer.
Samlingene Frosne tranebær (1984) og På harmonikk (1991) er noen av de jeg selv kjenner best. I disse diktene har Børli et blikk for alt det vare. Et blikk for nyanser, stemninger og ørsmå skifter i naturen, i spedd en god porsjon humor, refleksjon, men også ramsalte karakteristikker. Hans tekster er alltid refleksjoner fra en som selv er midt oppe og inne i landskapet. Hans Børli blir aldri en betrakter, som mange av dagens lyrikere ofte kan bli i sine beskrivelser av natur. Jeg unner alle og enhver turen inn i Hans Børlis tekster, de tåler hundre år til.
Snøen bråner aldri
i mine indre
arktiske strøk:
Femti harde tømmerhogger-vintrer
ruger som en isbré
i bringa mi. Sommeren
er bare bleike polarfioler
og sangsvaner som overnatter
i råker i sjøenFra «Frosne tranebær» (1984)
*
Lørdag 16. juni kan du bli med på et Børli-maraton av de sjeldne. I samarbeid med Hans Børli-jubileet får du 12 timer med denne dikteren på Deichman Hovedbiblioteket. Det blir konsert, opplesning, quiz, dans og mye mer. Velkommen skal du være!