Oppdag en prisvinnende, polsk forfatter

Tekst: Litteraturfestivalen Sted / Foto: Rafal Komorowski / Omslag: WAB

Magdalena Tulli er forfatter og oversetter. Hun debuterte i 1995 med den kritikerroste romanen Sny i kamienie (Drømmer og steiner), etterfulgt av de stilistisk formfullendte romanene W czerwieni (I rødt, 1998), Tryby (Bevegelige deler, 2003) og Skaza (Lyte, 2006). I 2011 tok forfatterskapet en ny, autobiografisk vending med novellesamlingen Włoskie szpilki (Italienske høye hæler) hvor barndommen i et sosialistisk og krigsherjet Warszawa står i sentrum. Med den nyeste romanen Szum (Støy, 2014) videreutvikler Tulli denne tematikken og med en finstemt psykologisk følsomhet skildrer hun hvordan barnet får foreldrenes traumer i arv og hvor vanskelig det er å finne forsoning og tilgivelse.

Magdalena Tulli har blant annet oversatt Marcel Proust, Fleur Jaeggy og Italo Calvino til polsk. Hun blir ofte sammenlignet med forfattere som Franz Kafka og José Saramago, og er oversatt til en rekke språk, men ikke til norsk. På Litteraturfestivalen STED fredag 21. september vil du kunne oppleve Tulli. Her vil et norsk publikum få et unikt møte med den polske forfatteren. I forbindelse med besøket har et utdrag fra Tryby, et av høydepunktene i forfatterskapet hennes, blitt oversatt til norsk.

Tryby (Bevegelige deler)

Oversatt av Julia Wiedlocha og Alice Setane Gyberg.

Skapelsen av verdener! Ingenting er enklere. Det sies at man kan trylle dem ut av ermet. Men hvorfor? Så de kan være en flimrende fryd for øyet der de stiger opp mot lyset som dirrende såpebobler. Før mørket sluker dem. Idet de letter er det som om de allerede faller. Men er de ikke nydelige? Man påkaller dem uten nærmere ettertanke og kaster dem skjødesløst ut i avgrunnen, det finnes ingen som kan redde dem. Fortelleren, som er en heller underordnet figur, vet ikke noe mer. Han innrømmer dette med misnøye. Alene og ansikt til ansikt med gitte fakta, bryr han seg bare om én ting: å unngå å henfalle til banaliteter allerede i første setning. Hvis han kunne velge ville han ha foretrukket å putte hendene i lommene, trekke seg tilbake og etterlate alt til skjebnen – som han ikke har fått tillatelse til å påvirke – eller i det minste dvele påståelig i en ettertrykkelig, arrogant stillhet. Men fortelleren forstår at han ikke har noe sted å gå. Han er blitt nektet arrogansens privilegium. Den formen for liv som har tilfalt ham, hvis det i det hele tatt kan kalles liv, byr ikke på valgmuligheter. Han må nøye seg med at en historie noen skjødesløst rister ut av ermet utgjør hele innholdet i hans eksistens. En historie sulten etter subjekter og predikater, som har festet seg i vevet deres som en sjelden og grådig parasitt. Fortelleren ønsker å stole på, at den som har skapt ham vet mer, har oversikt over helheten og kjenner til slutten. Men vedkommende dukker ikke opp i egen person verken på denne siden eller de neste, han svarer verken på faks eller brev. Kanskje ligger vedkommende og råtner i sengen i ukesvis, i krøllete sengetøy, med ryggen mot verden og ansiktet mot veggen, med tomflasker eller brukte sprøyter slengt rundt seg, hvem vet? Og når det tragiske vendepunktet sprer fnising i de bakerste benkeradene, eller når spøken munner ut i dyster stillhet, da vet fortelleren at han ikke har noen andre å regne med, at det hele hviler på hans skuldre.

Den formen for liv som har tilfalt ham, hvis det i det hele tatt kan kalles liv, byr ikke på valgmuligheter. Han må nøye seg med at en historie noen skjødesløst rister ut av ermet utgjør hele innholdet i hans eksistens.

Man må ydmykt sette punktum og gå videre til neste setning som om ingenting har hendt – som en klovn i rutete bukser som har ramlet av stolen, og, mens latterkulene velter over publikum, umiddelbart klatrer opp på en vaklende stige uten å avbryte monologen sin: en stakkarslig karakter, ugjenkallelig sendt ut i manesjens grop, gul av sagflis, der han snubler gang på gang, fanget på livstid i forestillingens onde sirkel. Sirkusnumrene som kan vises i manesjen, som er overstrødd med sagflis, er kjent for alle i benkeradene inntil det kjedsommelige, til og med for barna som vrir seg utålmodig i setene sine mens de venter på elefantenes opptreden. Alle kan monologene utenat, også den siste setningens gule, runde knapp som fester seg i begynnelsens løkke med et tvilsomt og lite overbevisende poeng, som ikke innbyr til noe annet enn et skuldertrekk. Hvert ord har blitt hørt mer enn tusen ganger før. Hva spiller det for rolle om det var i andre setninger? Ingen bryr seg om detaljene. Alt er så kjedsommelig likt, sier de nedsløvede blikkene. Nettopp derfor er det bedre å være en leser enn en forteller. Det er behagelig å tygge tyggis, mens man setter de raslende arkene i rask bevegelse, og når man har bladd forbi den siste siden, slenge boken tilbake på hyllen.