Oversett: Merete Alfsen

Tekst: Marte Storbråten Ytterbø og Nora Nordskar Hoel / Foto: Privat / Omslag: Forlaget Oktober.

Virginia Woolf er kjent som en utsøkt stilist og Ali Smith behersker språklig presisjon til fingerspissene. Hvordan kan man ta deres ord og gjøre dem rettferdig på norsk? Siden Alice Hoffmans Lykkens datter i 1986 har Merete Alfsen gjort det, og hun har gjort det med stor suksess. Over 100 bøker har det blitt fra noen av de største forfatterne i det engelske språket. Vi er derfor veldig glade for å ønske henne velkommen til Litteraturbloggen!

Merete, du har vunnet flere priser og oversatt fantastiske forfattere som Virginia Woolf , Ali Smith og Jane Austen. Jeg har blant annet lest i en anmeldelse av På stedet mil av Ali Smith at du tolker det uoversettelige. Det er intet dårlig skussmål! Jeg har også lest intervjuer med deg hvor du snakker svært varmt og entusiastisk om oversetterjobben. Hva er det med den som gjør at du igjen og igjen kaster deg over både klassikere og såkalt uoversettelige bøker?

Entusiasmen skyldes vel rett og slett at jeg er glad for å ha funnet en jobb jeg egner meg til. Å ha funnet min måte å leve med litteratur på. For det var jeg ganske sikker på at jeg ville, fra jeg var barn. Jeg er først og fremst en leser, en god leser, tror jeg, og mener at det er noe av essensen i det å oversette godt. Så har jeg vært heldig på den måten at jeg er blitt utfordret, har fått oppgaver som har gitt meg sjansen til å finne ut hva jeg er god for. Jeg har jobbet meg opp. Klassikerne kom etter hvert.

Når det gjelder det uoversettelige… Jeg liker å si at å oversette er ”å skrive boka på norsk”. Mange forestiller seg nok at det å oversette bare er å bytte ut utenlandske ord med norske. Men det er faktisk ganske mye mer komplisert og nyansert enn som så. Ofte kreves det noe mer og annet enn å gjengi det som står på linjene, om det skal bli et kongenialt litterært kunstverk av det på norsk. Som Ali Smith sier det: ”Jeg vil at norske lesere skal få den samme opplevelsen når de leser boka, som engelske lesere får.” Ali Smiths bøker er fulle av finurlige ordspill. Hun slår kollbøtter i det engelske språket, leker med klanger og betydninger og referanser. Jeg må strebe etter å være like leken og oppfinnsom i det norske, like lydhør for hva som byr seg av morsomme og overraskende muligheter.

Hvordan kommer du inn i språket til forfatteren du oversetter? Har du en spesiell metode når du skal oversette en bok? Gjør du mye research og drar til de stedene hvor bøkene er satt, for eksempel?

Jeg gjentar: Jeg leser! Som lystleser, men også som ”skrivende leser”. Jeg går på befaring i teksten. Hvilke språklige trekk definerer den, hva må absolutt berges over i det norske om det skal være noen vits. Hvor må man sette inn støtet, liksom. Ikke at jeg har alt klart for meg før jeg går i gang, men jeg er ganske godt forberedt for det som skal skje i skrivingen. Og så er min metode å skrive meg gjennom, for deretter å bearbeide i flere omganger. Jeg er en god redaktør, og jeg redigerer meg selv. Samtidig som jeg lar tiden og underbevisstheten jobbe for meg.

Nå for tiden er det jo nesten ingen grenser for hva slags research som kan gjøres hjemme via skjerm og tastatur. Men å reise som oversetter er veldig morsomt og givende.  Å se med egne øyne, å ta på og å spise sånt som man ellers bare kjenner som ord! Jeg har gått ganske grundig i fotsporene til Jane Austen og Virginia Woolf, og hatt stor glede og nytte av det. Et par ganger har jeg til og med opplevd å bli guidet rundt i et litterært landskap av forfatteren selv. Jeg har kjørt rundt i Romney Marsh og Dungeness sammen med Antonia Byatt, som har lagt handlingen i den store kulturhistoriske romanen Barnas bok til disse traktene. Og jeg har trasket rundt i Greenwich i London sammen med Ali Smith og sett stedene som inspirerte På stedet mil.

Har det vært en oversettelse som har vært ekstra strevsom og vanskelig? Hvilken, og hvis så tilfelle, hvorfor har det vært vrient?

Barnas bok var strevsom og vanskelig fordi den var så stor, og fordi den krevde mye research, som ikke er min sterke side. Jeg liker nok bedre utfordringer av språklig og stilistisk art. Viriginia Woolfs Mrs. Dalloway er definitivt den vanskeligste av de mange Woolf-bøkene jeg har oversatt, kanskje overraskende for noen. Jeg tror det er fordi den inneholder en del gåtefulle passasjer. Når man leser Woolf på engelsk, kan man jo bare registrere at noe er uklart eller interessant å tenke over. Men å skrive boka på norsk betyr gjerne å levere en tolkning, som man må stå for. Det skal stå noe der! Hva mener egentlig Warren Septimus Smith i Mrs. Dalloway med det han roper ut idet han kaster seg i døden? ”I’ll give it you!” Det er det han sier. Dette er det skrevet side opp og side ned av kommentarer om, med vidt forskjellige konklusjoner, ofte svært så skråsikre. Jeg er slett ikke skråsikker. Men det står noe der på norsk, det gjør det.

Usentimentalt, presist og ganske barskt

En annen forfatter du har oversatt er Muriel Spark, en som kanskje ikke er så kjent for norske lesere. I år er det 100 år siden hun ble født og alle bøkene hennes gis ut på nytt i Storbritannia. Her i Norge er bare én av romanene hennes oversatt, av deg, nemlig Frøken Jean Brodies beste alder. Hva slags forfatter er Muriel Spark? Hva slags forfatterskap hadde hun?

Muriel Spark ble født i Edinburgh i 1918. Hun gikk på pikeskole, tok et kurs i handelskorrespondanse, underviste i engelsk og jobbet som sekretær i et varemagasin. I 1937 giftet hun seg og fulgte sin mann til Rhodesia, nå Zimbabwe, der hun fikk en sønn. Men Muriel vendte alene tilbake til Storbritannia i 1944, og jobbet i etterretningstjenesten resten av krigen. Først etter krigen begynte hun å skrive for alvor. Da var hun også redaktør for et poesimagasin. Hun konverterte til katolisismen i 1954, og sier selv at det var en forutsetning for at hun ble romanforfatter. 22 romaner skrev hun, men også noveller, dikt, skuespill og biografier med mer. Det er nok ikke riktig at Frøken Brodie er den eneste på norsk, det er kommet et par titler til, men forunderlig få.

Se alle bøkene av Muriel Spark du kan låne hos oss

Hvordan vil du karakterisere språket hennes?

Som usentimentalt, presist og ganske barskt. Det har hun til felles med Virginia Woolf. Underfundig er også en karakteristikk som melder seg. Katolikk er hun, men sannelig ikke nådig mot troens representanter, som i hvert fall ikke er immune mot menneskelig dårskap.

Du sier i et intervju med Morgenbladet at Spark sitt forfatterskap har blitt en besettelse. Hvorfor?

Hele rekken av merkelige, mesterlige romaner, lettleste men dyptpløyende. Denne selvsikre, ukonvensjonelle damen med det fascinerende livet! I likhet med ”mine” andre store forfattere, som Virginia Woolf og Ali Smith, bruker hun romanen til å tenke med. Tematiserer eksistensielle problemstillinger, og utforsker dem gjennom arbeidet med kunstnerisk form.

Forholdet mellom fakta og fiksjon, hett tema her hos oss for tiden, er fremtredende hos Spark, både som tema i bøkene og når det gjelder hvordan hun bruker elementer fra eget liv. En lærerinne var modell for Jean Brodie, og en forhenværende elsker får sitt pass ubarmhjertig påskrevet i A Far Cry from Kensington.

”Besettelsen” skyldes nok også at jeg føler meg ”hjemme” i tekstene hennes, og nå snakker jeg som oversetter, som skrivende leser. Jeg har det sånn med Virginia Woolf og Ali Smith også. Det passer liksom bra at det er jeg som får gi dem norsk stemme.

Har du en drømmeroman som du gjerne vil oversette, men ikke fått gjort enda?

Muriel Sparks A Far Cry from Kensington står øverst på lista. Men jeg har ikke tenkt å la den drømmen forbli urealisert.