Å se seg selv

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel

Det er alltid gøy å møte forfattere og høre hva de har å si om bøkene sine, enten man har lest og likt, aldri har hørt om boka før eller ikke likt den overhodet. I høstferien kom nesten hundre folk til Hovedbiblioteket for å møte to av høstens mest omtalte forfattere, Geir Gulliksen og Trude Marstein. Til tross for at det var mange som fikk høre deres tanker om livets komikk og selvbedrag var det langt flere som ikke var der. Vi vil derfor gi dere en smakebit på noe av det de snakket om sammen med Helene Heger Voldner fra Deichman.

Det latterlige livet

Så mye hadde jeg er Trude Marsteins bok hvor vi følger Monika gjennom sytten nedslag i livet hennes over en periode på 45 år. Vi møter henne som 27åring og elskerinnen til en professor. Vi møter henne som 52åringen som plutselig oppdager moren sin i sitt eget speilbilde. Vi møter henne som 37åring med både mann og barn. Marstein er hverdagens og normalitetens forfatter.
– Jeg har aldri hatt lyst til å skrive om galskap, sier Marstein for å understreke at det er nettopp det vanlige hun vil skrive om.

Her kan du låne alle Trude Marsteins bøker

Også i Geir Gulliksens roman, Se på oss nå, handler det om vanlige mennesker. Hans, en av flere hovedpersoner, får mest oppmerksomhet på grunn av sitt fatale forsøk på å hjelpe sin bordvenninne Harriet med melkespreng. Når Gulliksen leser høyt fra det første møtet mellom Hans og hun som senere skal bli hans elskerinne ler publikum hjertelig.

– Du har jo hatt barn, du har erfaring. Du er gift med en lege og du snakker om brystbetennelse og ammeinnlegg av ull. Hva synes du jeg burde gjøre?
– Det kan tenkes at du må tømme brystene.
– Tømme brystene?
– Du har kanskje en pumpe?
– Jeg aner ikke hva du snakker om.
[…]
– Det går jo an å håndmelke også,
og angret straks på at han brukte det ordet, at det var han som sa det.

Samtaleleder Helen trekker frem humoren i denne scenen. Den har et tydelig skjær av komikk i seg, for ikke å snakke om absurditet. Er hele livet absurd?
– Det er det i hvert fall, istemmer Gulliksen. Livet er verre enn absurd, men du må være i humør til å se det. Alt er jo latterlig om du ser ordentlig etter.
Marstein fremhever samtidig at også hun bruker komikk, den er bare ikke like synlig for leserne der den er blandet sammen med andre følelser og inntrykk.
– Alle bøker jeg synes er gode har litt humor, forteller hun. De ville vært uutholdelige uten.

Her kan du låne alle Geir Gulliksens bøker

Innsmigrende selvopptatt

Monika, Trude Marsteins hovedperson, har av mange kritikere blitt løftet frem som både selvopptatt og lite likandes, ganske humørløs med andre ord.
– Det er ganske interessant, sier Gulliksen, at hun har blitt oppfattet sånn, for hun er en ikke-innsmigrende person og det er jo menneskelig. Jeg har blitt litt overrasket over at den type hovedpersoner blir sett på som vanskelige. Det sier noe om hva vi forventer av innsmigring, særlig fra kvinnelige hovedpersoner.
Marstein er enig og understreker at Monika aldri gjør seg til eller forsøke å pynte på sitt syn.
– Hun vet jo ikke at hun har lesere, og jeg gjør ingenting for å redde henne, understreker hun.
Og kanskje er det Monikas syn på seg selv som har gjort at kritikerne har gitt henne sånne karakteristikker.
– Der Hans vil godt, er Monika mer opptatt av seg selv, sier Marstein.
– Jeg tror ikke Hans er et bedre menneske, svarer Gulliksen. Men han mener nok det selv.

Å se seg selv i andre

I noen situasjoner kan man kanskje ønske å konfrontere karakterene med deres valg. Det får vi aldri mulighet til, men samtaleleder Helene lurer på om forfatterne mener karakterene deres er i stand til å se seg selv utenfra.
– Det er ikke så vanskelig å se seg selv utenfra, utbryter Gulliksen. Vi gjør jo det hele tiden. Jeg synes det er alt for lett! Vi gjør det for mye, og bør gjøre det mindre. Hans er en mann som ser seg selv utenfra hele tiden og legger til rette for at han blir sett. Problemet er at vi har en uvirksom samvittighet som gjør at du bortforklarer alt du gjør. Det er feil løsning.
– Så hva er da løsningen? spør Helene.
– Hva med å se de andre? parrer Gulliksen raskt.

Og kanskje er det nettopp det å lese bøker om vanlige mennesker som ikke er så gode til å se seg selv innenfra kan gi oss. Bøkene kan lære oss å se hva andre gjør og hvordan det påvirker menneskene rundt dem. Vi kan la oss inspirere, eller vi kan bli påminnet om at vi hvert fall ikke skal gjøre det på den måten.