Vis meg bokhylla di, Peder Kjøs

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Peder Kjøs og Nora Nordskar Hoel

De siste årene har Peder Kjøs blitt en svært folkekjær psykolog som snakker om åpenhet med ungdommen. Han har også skrevet i ulike aviser i flere år, samt et knippe bøker. I høst er han aktuell med en ny bok, Berøring. I den bruker han seg selv, sin lesing og sin faglige kompetanse til å reflektere over berøringer i ulike former. Han referer til både musikk, film og litteratur – og det er derfor ekstra spennende å få titte inn i hans egen boksamling.

For en flott bokhylle, fylt med personlighet og bøker. Det ser ut til at du har fått inn mye på liten plass. Kan du først fortelle oss litt om hylla i seg selv, hvilket rom står den i og hvor er den fra?

Dette er en IKEA-hylle som vi kjøpte to stykker av fordi de rommer så ekstremt mye. Vi har bøkene i to lag, noe som er dumt fordi det er umulig å finne det vi leter etter, men sånn måtte det bli. De to står overfor hverandre i stua og minner oss om Anselm Kiefers «Zweistrohmland» i sin monumentale utilgjengelighet. Vi har for mye bøker, men kjøper bare flere og flere… Snikskryt-problem, men det er sant.

Jeg skimter veldig mange ulike slags bøker, alt fra tegneserier og romaner til fag og store kunstbøker. Sorterer du dem etter et spesielt system?

Nei, bøker av samme forfatter står i hovedsak samlet, men de flytter seg mye rundt. Vi bruker dem mye, så da blir det sånn. Og så står tegneserier og kunstbøker litt samlet fordi de har omtrent samme format. DVD’er har nettopp forsvunnet ut, av plasshensyn. Og så er fagbøker noenlunde samlet nær arbeidsbordet til Hanne (Peders kone, Hanne Weide Oddl red.anm.), og filosofi- og idéhistorie står for seg i en egen hylle.

For en stund siden bygget jeg en ny, stor hylle på soverommet, og tok meg selv i å tenke at de bøkene jeg ikke var så stolt av kunne stå der, ute av syne. Men denne tanken, dette tilløpet til snobberi, gjorde meg så brydd at jeg tvert imot har satt mange favoritter der. Noe som selvfølgelig ikke er et hår mindre snobbete, siden ikke-snobbingen er demonstrativ, om enn bare for meg selv. Det er en forbannelse jeg ikke klarer å bryte.

Doble rader gir mer plass, men også rom for å skjule bøkene du ikke er så stolt av. Er det noen av bøkene du har i hylla du synes er pinlige?

Ikke egentlig. Alle bøkene er deler av vår historie og vi må bare vedstå oss dem, enten det gjelder Boken om Carola eller alle «hvordan skrive bøker»-bøkene. Jeg har brede interesser, det har jeg alltid hatt, jeg har aldri vært systematisk og ryddig i tilnærmingen min til litteratur, eller til noe som helst, egentlig.

Flere forfattere har du store samlinger av, som Dag Solstad, Vigdis Hjorth og Olaug Nilssen. Er dette typiske bøker du leser?

Ja, jeg leser mest norske bøker, og for tiden særlig nyere bøker. Disse uttrykker tiden og stedet der også mitt liv utfolder seg, og gir en dypere opplevelse av hverdagen, føler jeg. Jeg har også lest mye fra andre land og tider, selvfølgelig, men nå for tiden leser jeg ofte mer nær litteratur. Solstad, Hjorth, Ørstavik, Seljestad, Knausgård, Nilssen og Marstein er favoritter som jeg har lest alt av og følger fra bok til bok.

Jeg vet at du spiller musikk (blågresspønk med Salongörkesteret), det ligger en blokkfløyte i hylla og den store, flotte bassen har åpenbart en sentral plassering. Er det noen sammenheng mellom musikk og litteratur i ditt liv?

Den sammenhengen er ikke egentlig så sterk. Jeg synes skrift og musikk er to veldig ulike ting, som jeg bruker til hvert sitt bruk. Jeg setter enorm pris på begge deler og klarer ikke så lett å artikulere hvordan de er like og ulike.

Du har en bunke med bøker du selv har skrevet eller bidratt i, og jeg ser flere bøker med merkelapper og tilsynelatende godt leste rygger. Hva slags leser er du?

Jeg pleier nesten alltid å notere mens jeg leser. Jeg liker godt å lese «profesjonelt», altså med tanke på å bruke lesningen til noe, enten som kilde for egen skriving eller helt konkret i bokbad av forfattere, som jeg har blitt veldig glad i å gjøre. Og jeg leser en del bøker om igjen, gjerne med flere års mellomrom, og blir hver gang rystet over hvor mye de har vokst i mellomtiden. Unntatt de som skuffer – før leste jeg ganske mye science-fiction og litt horror, og disse bøkene er det bedre å huske slik jeg opplevde dem enn å lese om igjen. Jeg har alltid ment at det finnes en rangorden i litteraturen, og det er ikke til å komme ifra at nettopp gjenlesning gjør det tydelig hvorfor enkelte bøker er veldig mye bedre enn andre.

Om du skal anbefale én bok fra bokhylla di til Litteraturbloggens lesere, hvilken og hvorfor?

Anne Franks dagbok, helt klart. Det var en merkelig og gripende opplevelse å lese den om igjen. Den er ufattelig god. Hun er en observatør av de helt sjeldne, og så var hun så ung. Det er også hardt å innse hvor utrolig dum jeg var som ungdom, da jeg faktisk syntes den var ganske kjedelig. Jeg skriver en god del om den i den nye boka mi, Berøring, men tenker at jeg godt kunne ha skrevet enda mye mer om den, om hvordan det var å lese den om igjen. Jeg får ta det en annen gang.