Overforbrukets marked

Tekst: Helge Ridderstrøm / Omslag: Library of Alexandria

Vanity Fair er over oss igjen, i minst den tolvte filmatiseringen av William Makepeace Thackerays roman, som nå går på NRK. Hva i all verden kan denne boka fra 1848 fortelle oss i dag? Selvfølgelig kan vi gjenkjenne lidenskaper, vennskap, grådighet og opportunisme 170 år senere, men det hele foregår i et samfunn som er fremmed for nordmenn i dag. Romanens hovedperson Becky Sharp er en kynisk klatrer på samfunnsstigen i den såkalte Regency-perioden i engelsk historie, hun er en pikaresk eventyrer, en ulykkelig drømmer som Emma Bovary og en smart lykkejeger. Becky tar dessuten sin plass i en lang rekke av romanfigurer som har et spesielt økonomisk og sosialt kjennetegn: De bruker mer penger enn de har, de lever over evne, de kan ikke motstå å leve ut drømmer de ikke har råd til.

Vi har sett det tallrike ganger: i Anthony Trollops Doctor Thorne (nylig filmatisert), i Evelyn Waughs A Handful of Dust, i TV-serien Downton Abbey osv. Det er uutholdelig vanskelig å sette tæring etter næring når inntektene svikter for personer og miljøer som forventer eller er vant til en dyr livsstil. Da begynner de uærlige taktikkene å tas i bruk. Fortelleren i Vanity Fair spør sine kvinnelige lesere i kapittel 48: «Og mine damer, hvor mange av dere har hemmelige motehandlerregninger? Hvor mange av dere har kjoler og armbånd som dere ikke tør vise frem, og som dere skjelvende går med?» (Martin Grans oversettelse)

Lever over evne

Fenomenet med sprik mellom økonomisk situasjon og sosiale krav til livsførsel kan beskrives sosiologisk. Det Pierre Bourdieu kaller habitus, er innlærte måter å tenke og handle på. En persons habitus preger hvordan han/hun oppfatter verden og lever sitt liv. En habitus har oppstått ubevisst og gjennom omstendelige sosialiseringsprosesser, og kjennetegnes av langsomhet og langvarighet. Habitus er ikke som en påkledning som kan kastes fra den ene dagen til den neste. Det er snarere som vår hud – den er en del av oss og noe vi ikke kan leve uten. Men habituser er forskjellige, slik menneskehud er det. Oppdragelser og levemåter er ulike og varierte, noe ikke minst romaner som Vanity Fair tydelig viser.

Problemene blir størst når de økonomiske og sosiale betingelsene forandrer seg. Når pengene ikke lenger strekker til, er det for de fleste ekstremt vanskelig å stoppe sitt tilvante forbruk, legge om sine vaner, legge mindre vekt på sin prestisje i det sosiale miljøet, kanskje stige et klassetrinn ned og skaffe seg en ny omgangskrets. Å si farvel til goder som i årevis har blitt oppfattet som selvfølgelige og dagligdagse, er en tøff oppgave også i dag. Likevel kan det være frustrerende, ja irriterende å se hvordan Becky Sharp manipulerer andre for å leve dyrere enn inntektene tillater, hvordan denne elegante aktøren på forfengelighetens marked turnerer menn og kreditorer for å opprettholde sin fasade. Hun er falsk. Hun er overfladisk. Hun lever et liv som hun vil at skal oppfylle hennes drømmer, men dette lar seg ikke realisere uten løgn og bedrag.

Det skumle med Becky er at hun ligner meg. Omstendighetene har endret seg også for meg. Jeg og vi alle i de vestlige konsumsamfunn skaper miljøtrusler som vi ikke overskuer konsekvensene av, og som våre barn vil riste på hodet av at vi kunne ta så lett på. For habitus er treg materie. Fortsatt setter vi oss på sterkt forurensende fly for å feriere i Thailand eller ha en hyggelig weekend i London, fortsatt spiser vi kjøtt i altfor store mengder (kjøtt som krever store jordbruksarealer), fortsatt krever nordmenns levevaner langt mer enn én jordklodes ressurser.