Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Nora Nordskar Hoel Kommentarer 22. oktober 2018

Hei, fellesskap

Å lese 70-tallsklassikeren Vinterbarn er som å gløtte inn i en tapt verden av solidaritet og samhold.

Tekst: Silje Bekeng-Flemmen / Omslag: Cappelen

Når man får et barn, slås man av hvor intim og personlig opplevelsen er, samtidig som det setter en i kontakt med det store, menneskelige fellesskapet, med historien og med samfunnet. Denne tvetydigheten preger opplevelsen – den er unik og enestående, og helt vanlig, grunnleggende.

Man får barnet sitt inn i en familie, et samfunn, men temaene som har preget debatten om barseltid de senere åra, er ensomhet, isolasjon, barseldepresjon. Kvinner som føler seg forlatt på fødeavdelingen, som sendes hjem fra sykehuset for tidlig, som sitter alene i barseltida og ikke har noen rundt seg. Det har kommet flere bøker de siste par åra hvor barseltid tematiseres, og depresjon, ensomhet og isolasjon har vært framtredende elementer i for eksempel Victoria Durnaks Senteret eller Kristin Storrustens Barsel. Det skorter på både sosiale og offentlige nettverk, og de nye mødrene sitter utslitte, alene, blødende og lekkende og nattevåkende med barn de ikke vet opp ned på.

Har det å få barn blitt en ensom opplevelse?

Det er det i alle fall ikke i Dea Trier Mørchs roman Vinterbarn. Romanen fra 1976 har en slags kultstatus; ”alle med respekt for seg selv” leste den da den kom, som min egen tante formulerer det. Handlingen foregår over noen uker ved et dansk sykehus, hvor en gruppe høygravide kvinner er innlagt, etter at det har oppstått komplikasjoner i svangerskapene. Vinterbarn er en kollektiv roman der tredjepersonsfortelleren liksom svever over rommene hvor kvinnene ligger med magene sine – og siden med babyene. Blikket sveiper fra den ene til den andre, og så videre til personalet ved sykehuset, som beskrives i varme ordelag, de er ”engler”, sykehuset er et ”samfunn”. Kvinnene føler seg ivaretatt og sett, der de på 70-tallsvis ligger på fellesrom og drikker og røyker (!), strikker og skravler og venter. Etter at barna er født, venter dagevis på barselavdelingen, der kvinnene ”skifter på ungene sine, vasker dem, snakker med dem, veier dem og hygger seg med hverandre. Og nyter den helt spesielle gleden det er å ligge på barselavdelingen etter en veloverstått fødsel.” Det er en ”fullkommen kvinneverden”.

Å lese Vinterbarn i dag er en underlig opplevelse. Det Mørch beskriver er på en måte så kjent og tidløst, samtidig som jeg slås av hvor mye som må ha endret seg i den skandinaviske barselomsorgen – og synet på mødre – i løpet av de siste tiårene. Det er endringer til det bedre: Det røykes og drikkes ikke lenger på barselavdelingen, og mødre får stort sett være med babyene sine 24 timer i døgnet fra starten av. Men det er også mer tvilsomme endringer: Liggetiden på barsel har i Norge skrumpet inn til det punkt hvor man nå ønsker fødekvinner ut av sykehuset den samme dagen de har født – for å spare penger. Og historiene florerer om kvinner som opplever å ikke få den oppfølgingen og omsorgen de og babyene trenger. Dette skjer i en tid der mange ikke har det tradisjonelle familienettverket å falle tilbake på – men er prisgitt den oppmerksomheten og omsorgen de får fra sykehus eller helsestasjon i de første, sårbare dagene.

Et mye brukt argument i årets barseldebatt om kortere liggetid ved norske sykehus, var at ”friske kvinner med friske barn” ikke har noe på et sykehus å gjøre. At god oppfølging de første dagene har en sterk preventiv virkning i forhold til problemer som kan dukke opp seinere, forbigås i stillhet. For hei – når kvinnene kommer tilbake til helsevesenet med sine depresjoner eller gule, underernærte babyer, så går det forhåpentlig på en annen budsjettpost.

Solidariske mødre

Vinterbarn lyser av fellesskap, av solidaritet og samhold. Og det på tvers av klassene, igjen og igjen understrekes det hvordan klassetilhørigheten dempes mellom kvinnene når de er på sykehuset. Alle bærer de samme sykehusklærne, de er prisgitt den hjelpen de får, og tankene kretser rundt det samme: Er barnet friskt? Hvordan vil fødselen gå? Hvordan skal jeg være mamma?

Bånd dannes mellom kvinnene, til tross for at de ikke deler annet enn dette ene, store. Opplevelsen av å føde setter dem i kontakt med ikke bare hverandre, men med alle kvinner som har gjennomgått det samme. Som en av jentene, Marie, sier det: ”Jeg har egentlig aldri vært særlig solidarisk med andre jenter. Jeg har alltid interessert meg mye mer for mennene. Først nå synes jeg at jeg begynner å forstå andre kvinner.”

Å føde barn er tidløst, det er å kikke inn i evigheten, å ta del i den aller lengste kvinnehistorien. Samtidig er man prisgitt de dumme, konkrete forholdene man føder barnet sitt inn i: Nyliberalisme, blåblå regjeringer, et patriarkat som bare labber ufortrødent av gårde. Det er med et visst vemod jeg leser Vinterbarn, for selv om jeg klarer meg fint uten en dram på barselavdelingen, savner jeg den utilslørte, direkte appellen til fellesskapet og solidariteten som boka bærer med seg, jeg savner den inderlige, enkle insisteringen på at vi gjør dette sammen. Som Dea Trier Mørch skriver: ”Å være kvinne er et privilegium, og å få barn er en politisk oppgave. Men det er ikke en oppgave som kan løses i isolasjon. Det kan bare løses sammen med andre.”

2 Responses to Hei, fellesskap

  1. Mona Olaisen says:

    En fantastisk bok. Har lest den flere ganger. Har noe tidløst over seg.

    • Nora Nordskar Hoel says:

      Da håper vi du også får anledning til å høre hva Tove Nilsen og Silje Bekeng-Flemmen mener om boka i dag. Hvis ikke blir det mulig å høre samtalen som podcast i ettertid.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *