Med øksane dei haustar inn

Tekst: Astrid Werner / Foto: David Aasen / Omslag: Samlaget

Kulturlandskapet har vakse ut av elvene
Der det var vatn til å vatna med, fisk å fiske, grøderik jord å grø i
Huang He, Gaula, Ganges, Sjoa, Ayeyarwady, Trysilelva, Tigris, Alabama
og Anarjohka   (side 5)

Sigmund Løvåsen debuterte i 2003 med romanen Nyryddinga og har siden skrevet to romaner til og tre skuespill. Årets bok, Med øksane dei haustar inn, er hans første lyrikksamling. Løvåsen er bosatt i Svartskog og driver Svartskog landskapspleie.

Hans bakgrunn i landskapspleie merkes i disse tekstene. Det er mye skog og trær hos Løvåsen, mye bark og insekter. Han har et blikk for natur og for kulturlandskapet. Diktene er prega av et kritisk blikk på utviklingen av det moderne landbruket, samtidig som det ligger både humor og håp mellom linjene.  Diktet O rundballe er et dikt som forener både humor og en egen evne til å se detaljer, med små alvorlige stikk til byråkrati og utvikling av det som faktisk er det vi mennesker spiser og drikker.

Det ein gong frie vindvaiande graset, no som fermentert eng med
entereobakteriar, mjølkesyrebakteriar, smørsyrebakteriar, ammoniakk,
listeriabakteriar, clostridiesporar, gjærsopp og eddiksyre. Ein kjemisk
festival med Landbruksbanken og Felleskjøpet som hovudsponsor
Rundballane renn frå landbrukets eggstokkar

O Rundballe (side 63)

Det kritiske går på vår manglende evne til å ta vare på naturen, dyrene og ikke minst det viktige samspillet som finnes mellom alt som lever. Symbiosen som er så viktig mellom de innsektene som bor i og ved trærne, som er gjensidig avhengig av hverandre; dør trærne dør innsektene og dør innsektene er det viktige prosesser i trærne som stopper opp.

Også tonen og ordvalget til Løvåsen sier noe om hans nærhet til stoffet og et engasjement for trær og alt som vokser.  Diktene har titler som Det som forma landskapet, Elgane drar havren, Åkerriksa, Hortulanen, Kor djup er ein åker, Eik og dotter for å nevne et utvalg.

Naturens helter

Om man kan snakke om helter i disse tekstene, er det bønder og folk som lever tett på dyr og natur og som skjønner samspillet.  Det er fristende å tenke på uttrykk som biodiversitet og mangfold, som på mange måter virker fremmede i selskap med litteratur og lyrikk, men samtidig ikke. Livet på landet er et tema som går igjen hos Løvåsen. I debutromanen Nyryddinga følger vi gutten Geir og familien som driver et mindre småbruk, i utkanten av ei bygd. Vi hører om livet på gården, alle de manuelle prosessene, men fornemmer også roen og samholdet. Spesielt godt beskrevet er forholdet mellom Geir og faren hans. Selv fikk jeg assosiasjoner til Vesaas Det store spelet og beskrivelsen av tilhørigheten til jorda. Romanen har også en episode der far og sønn legger stort arbeid i å plukke stein fra åkeren. I denne episoden fornemmer vi godt Geirs sterke ønske om å vise at han duger, at han kan jobbe som en (liten) mann og higer etter farens annerkjennelse. I årets lyrikksamling dukker denne episoden opp i diktet Det gror stein i åkrane våre:

Det gror stein i åkrane våre
Nokon har ved ein feil eller på faen strødd steinfrø over åkrane våre
Vi bøyer ryggen og løftar stein, vi bøyer ryggen og løftar stein, vi bøyer
ryggen og løftar stein

—   (side 25)

Med øksane dei haustar inn er en fin samling med mange gode tekster. I et intervju i Aftenposten med forfatteren Torgeir Rebolledo Pedersen, sier han: «Jeg oppfatter meg som en poet som vil formidle med hjertet, mer enn det jeg har på hjernen. (…) Den poesien jeg liker, appellerer til hjertet mitt.» (7.10.18) Jeg ser Løvåsens dikt som «tekster som appellerer til hjertet» og det er ingen dårlig appell.