Nær dystopi

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Henrique Macedo via Unsplash /
Omslag: Tiden og Cappelen Damm

Hva er en dystopi? Hvorfor leser vi dem? Denne høsten er Gro Dahle og Birger Emanuelsen aktuelle med nye bøker som begge grenser mot dystopien, Dobbel dyne og Jeg skal beskytte deg. I forkant av at de to forfattere besøkte Deichman Hovedbiblioteket for å snakke om bøkene, ba vi dem om en anbefaling av en reindyrka dystopi til Litteraturbloggens lesere. De har to ganske så ulike svar.

Birger Emanuelsen

Det siste året har jeg lest flere norske og nordiske forsøk på dystopier, noen fulle av oppfinnsomhet, storanalyser og påhitt, andre moralsk avklart og insisterende. Få av dem har truffet meg spesielt hardt, og det er kanskje urettferdig, men jeg blir ofte utålmodig i slike univers. Det kan være gode bøker og godt håndverk, for all del, men bøkene forvalter en moral eller en erkjennelse som er oppe og avgjort, og svært ofte finnes der en forfatter som opererer som en superkronikør over hodene på personene i romanen. Å lese bøker for å bekrefte hvem du er, eller hva du vet, og kanskje også at den du er og det du vet er godt og bra og fint og rørende og attpåtil viktig og sterkt og modig, synes litt bortkasta.

Men så var det en kort roman som het Alt etter havet, skrevet av Lasse W. Fosshaug. Den overrasket, trakk meg inn og overbeviste, og gjorde meg ikke minst nysgjerrig på hva som skjer når den fremmede verden får lov til å sette seg i leseren, ikke som teknologiske påstander, analyser eller karikaturer, men som språklig erfaring. Her er vi egentlig ved kjernen av det jeg liker, at det dystopiske ikke ligger som påstand, men som erfaring i språket, i fortellerstemmen. Noen bøker tar jo dette til det ekstreme, som romanene A Clockwork Orange av Anthony Burgess, The Slynx av russiske Tatyana Tolstaya eller diktsamlingen Solaris korrigert av Øyvind Rimbereid, alle tre vidt forskjellige og mesterlige.

Men det dystopiske kan også tasse rundt i mer gjenkjennelige klær. Beskrivelser av egen samtid, et sykehus, en kommune, en skole, kan være vel så skremmende som oppkonstruerte univers, om språket klarer å få leseren til å se det skrekkelige i det de trodde de kjente som godt. Cathrine Knudsens omsorg i Den siste hjelperen eller Monica Isakstuens morskjærlighet i Rase, kan være eksempler.

Her kan du låne alle Birger Emanuelsens bøker

Gro Dahle

Jeg elsker dystopier! De er nesten alltid fascinerende, på en eller annen måte, selv om ikke alle dystopiene er like godt skrevet eller like interessante framtidsvisjoner, så har disse mørke spekulajsonene om framtida ofte psykologisk, sosiologisk og eksistensiell dimensjon, de sier noe om menneskesyn og samfunn som jeg syns er interessant. Jeg elsket The handmaid’s tale av Margaret Atwood, The Giver av Lois Lowry, The Dispossessed av Ursula le Guin. Og akkurat nå leser jeg zombie-dystopi-serie som heter The Remaining av D. J. Molles som er helt vilt spennende.

Men min favoritt-dystopi er The road av Cormac McCarthy fra 2006. Ikke så rart kanskje, for Cormac McCarthy er min yndlingsforfatter, og når han skriver dystopi, så er jeg der, jeg opplever disse ødelagte landskapene som om jeg skulle vært der, det sterke språket som både er enkelt og presist, gir et så intenst nærvær. Dette er Cormac McCarthy på sitt beste og dystopi på sitt vondeste. Det er en enkel fabel om livet etter katastrofen der samfunnet er oppløst, der bander herjer og etiske regler ikke lenger fins. Det er en verden som er ødelagt, men hvor det fortsatt fins en dyp menneskelighet og nærhet, kanskje til og med håp.

Vi følger en far og en sønn som reiser sammen. De går veier sørover for å unngå vinteren og kanskje finne et fellesskap, de sikter seg inn mot havet og ryktene om en gruppe overlevende, de prøver å finne mat og trygge stier, men det er farer overalt, uhygge i mørket. Jeg leste boka høyt for datteren min, og noen ganger var det vanskelig å lese, for boka grep meg så sterkt, og når jeg begynte å gråte, var det ikke bare fordi det var trist, men like mye for dette nære forholdet mellom far og sønn som var så vakkert og som rørte meg så sterkt.

Her kan du låne alle Gro Dahles bøker