Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Bodil Aga Aandstad Anmeldelser 7. november 2018

Moxie maner til kamp

Ungdomsboka Moxie tar innover seg kvinners situasjon i dagens USA, og viser at det nytter å gå sammen og gjøre opprør.

Tekst: Bodil Aga Aandstad / Omslag og illustrasjoner: Kagge forlag

Vivian bor sammen med moren sin i en liten by i Texas. Skolen hun går på har ingenting å si på at guttene går med t-skjorter der det står ting som “Great legs – when do they open”, og kommer med kjønnsdiskriminerende utsagn i timene. Heller ikke aksjonen “dulteklå” gjør at gutta får noen reprimander fra skoleledelsen. Som “real texan ladies” må jentene finne seg i trakasseringen. De må også sørge for å kle seg slik at de ikke oppfordrer guttene til å få lyst på dem. En dag får den snille og pliktoppfyllende Vivian nok. Hun lar seg inspirere av morens fortid som punker, og gjør opprør.

Effektiv og humoristisk fanzine

Moxie handler om og er navnet på fanzinen som Vivian i all hemmelighet trykker opp for så å spre på skolen. Fanzinen får etterhvert sitt eget liv. Det vokser frem en bevegelse som forsøker å gjøre opprør mot inngrodde holdninger og tydelig diskriminerende mønstre på skolen. Fanzinen er enkel og effektiv. Gjennom boka får vi se alle utgavene av Moxie, både de som kommer i plakatform og de større utgivelsene. Fanzines agenda er enkel opplysning og opprør.

Det fine med fanzinen er at den ikke umiddelbart slår an. Kun et fåtall reagerer når det første nummeret som oppmuntrer alle som er lei av at “en viss type mannlige elever sier “Fiks litt mat!” når dere gir uttrykk for hva dere mener i timene” til å tegne stjerner og hjerter på hendene sine. Slike hendelser preger Moxies utgivelsesfrekvens og innhold. Fanzinene oppfordrer til direkte handling mot diskrimineringen. Handlingene de oppfordrer til er enkle, og realistiske. Det gjør også godt å lese om dem, for selv om Moxie er politisk motivert har de fleste aksjonene også en dose humor i seg.

Blaserte voksne

Det mest slående i romanen er hvordan de voksne menneskene er så fraværende i opprøret. Ingen av lærerne har substans nok til å ta tak i problematikken. Er de voksne så blaserte at de ikke ser hva som skjer? Eller er de så vant til diskrimineringen at de faktisk godtar den, fordi i deres lille by er det rett og slett bare slik? De tydeligste personene i romanen er skolens rektor, Vivians mor og hennes besteforeldre. Rektoren er helt klart på guttas side, mens Vivians slekt er langt inne i de blasertes rekker.

Vivian fortviler over at moren ikke lenger er en opprører, og skylder dette på farens død. Hadde ikke han dødd ville ikke moren flyttet hjem til byen hun en gang flyktet fra. Da ville hun heller ikke funnet seg en så tafatt kjæreste, og funnet seg i at han har helt andre politiske meninger enn henne. Det er tydelig at denne romanen står på ungdommens side, da det er disse karakterene som viser flere sider seg selv. Vi blir ikke bare godt kjent med Vivian styrker og svakheter, vi ser de også hos flere av hennes jevnaldrende. De voksne, med et lite unntak i Vivians mor, fremstår derimot i stor grad som karikaturer. De blir kun symboler på mennesker som er fanget av eller har gitt opp å kjempe mot inngrodde handlingsmønstre.

Vivians opprør er godt fortalt, og fortelles med engasjement. Historien skildres gjennom Vivians øyne, og lar oss oppleve hvordan hun observerer og reagerer på menneskene rundt seg. Fra den første fanzinen og nervøsiteten i å se hvem som har tegnet hjerter og stjerner på hendene sine. Gleden ved å se sin utkårede gutt komme med symbolene på hendene. Men også Vivians umiddelbare fordommer mot jentene som ikke tegner på hendene sine. Og hva med jenta som, sammen rektor, står foran alle de andre jentene på skolen og ber dem oppføre seg som “real texan girls”?

Riot grrrls

Forfatteren, Jennifer Mathieu, bruker flittig feministiske referanser, hvor den mest utpregede er Riot Grrrls og deres fanziner. Som lærer på High School i Texas kjenner hun målgruppen og miljøet, noe som er tydelig for undertegnede som også har bodd i en liten by i USA. Det er noe veldig gjenkjennbart i de små tingene, som Sonic, Diary Queen, at fotballgutta er byens helter og at fotballkampene er det den lille byen lever for. Det Kansas jeg bodde i som tenåring og det Texas som beskrives i Moxie er to ganske forskjellige områder av USA, men som norsk blir jeg perpleks over beskrivelsen forfatteren gir av skolens og byens diskrimineringsproblematikk. I løpet av boken kommer det frem at det ikke bare gjelder kjønn, men også rase. Har USA virkelig ikke kommet lenger? Kan man tolke romanen, som utkom i USA sommeren 2017, dithen at Trumps makt gjør at man nå legitimerer at gutter på High School kan være drittsekker?

Hvor er den norske Moxie?

Moxie er forhåpentligvis en tankevekker for ungdom, særskilt i statene. Heldigvis har romanen skapt reaksjoner i noen kretser, deriblant når en kritiker mente at det ikke var rom for gutter som feminisme-allierte i historien. Noe av stoffet i fortellingen kan føles fjernt, men mye i boka bør også være gjenkjennelig for norsk ungdom. Det blir derfor spennende å se om norsk ungdom plukker opp oversettelsen av Hilde Stubhaug.

Selv om vi i det siste har fått flere bøker om feminisme, nyligst fra Ulrikke Falch og Sofie Frøysaa, mangler vi en sterk ungdomsroman som roper like høyt som Moxie. Det kan være det nærmeste vi kommer er Danielle av Ida Jackson. Men selv om guttenes syn på jenter og Danielles aktivisme kan være paralleller til Moxie, er ikke feminismen det største temaet i denne romanen. Likevel er det nettopp Jackson jeg gjerne skulle hatt en slik roman fra, spesielt etter intervjuet i Aftenposten lørdag 3.november

At en roman som Moxie trengs i verden er udiskutabelt. For selv om man kan si at vi i har kommet langt her til lands, dukker diskrimineringen opp på stadig nye arenaer. Så ikke la deg lure: feminisme er fortsatt nødvendig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *