Et tilbakelagt stadium?

Tekst: Goro Aarseth / Foto: Pernille Marie Walvik, Cappelen Damm
Omslag: Cappelen Damm

I oktober 2012 besøkte Prableen Kaur Deichman Hovedbiblioteket og snakket om selvbiografien Jeg er Prableen, der hun blant annet forteller om hvordan hun som 19-åring overlevde massakren på Utøya. I oktober i år var hun på Deichman Furuset sammen med Kjersti Annesdatter Skomsvold, og snakket om sin romandebut Ferdig med ting. Den 25 år gamle politikeren og jusstudenten har rukket å utrette mye, og har opplevd verre ting enn de fleste av oss gjør i løpet av et helt liv. Er hun ferdig med å gjøre ting, slik romantittelen antyder? Heldigvis ikke. Romanen handler om Ilone som gjerne vil gjøre seg ferdig med ting, i betydningen legge dem bak seg. Ilone har vært i et vanskelig forhold og føler at hun ikke helt fortjener å ha det godt. Hun er en flink pike; høyt presterende og selvkritisk – en person som mange unge jenter i dag nok kan kjenne seg igjen i.

Mer kortprosa enn roman?

Vi følger Ilone i hverdagen som student og i flere tilbakeblikk. Både fortiden og nåtiden er stort sett skrevet i presens. For at tidssprangene ikke skal bli forvirrende, har forlaget tatt i bruk en teknikk jeg aldri har sett i en roman før. Alle tilbakeblikk er trykket med fiolett skrift for å skille dem fra partiene i nåtid med svart skrift. Det er et ganske fint og estetisk grep som også fremhever det estetiske ved teksten. Ilone er nemlig svært opptatt av alt som er vakkert og sanselig, særlig kropp, klær og mat. Det er lite tekst på mange av sidene, og boken kan gi mer inntrykk av å være en samling korttekster, enn en roman. Her er noen eksempler på måten Kaur skriver på, om kropp:

«Drar hånda mi gjennom håret hans. Kjenner voksen mellom fingrene, men gjør det igjen. Fletter beina mine inn i hans. Det er godt. Hud mot hud. Kjenner håra på beina hans, at mine bein er hårløse, at beina våre er myke.» (s. 97)

Om klær:

«Føler meg så fri, så fin. Kjenner kjolestoffet mot huden. Den er kongeblå, langermet, med åpen rygg, figurnær, rekker meg til knærne. Jeg tror det er polyester, og det er ikke så bra kvalitet, men den sitter godt, inntil huden og kroppen, rammer meg inn.» (s. 111)

Og hvordan hun varter opp med detaljerte beskrivelser av matlaging og anretning:

“Henter tallerknene jeg har dekket med på bordet. Begynner i midten. Legger litt og litt squash utover. Jamie Oliver har sagt det på youtube, at man skal begynne i midten og jobbe seg utover. Da blir det pent, sånn som på restaurant og blogger. Jeg jobber ikke helt ut til kantene, det må være litt rom, sånn at øyet kan se maten og at det er luft, at man kan fordøye det man ser med øynene.” (s. 121)

Øyeblikksbildene får luft og rom rundt seg, akkurat som maten Ilone anretter på tallerknene. Men at tekstmengden på hver side er sparsom gjør ikke teksten sparsommelig. Det er en strøm av inntrykk som i noen partier fungerer godt. Ofte er det imidlertid så myldrende fullt av korte setninger uten subjekt og litt andpustne detaljer at jeg føler meg helt nærsynt etter en stunds lesing. Setningene er litt for like til å fungere som kortprosa, og det er for lite utvikling i fortellingen og i hovedpersonen til at boken fungerer helt som roman. Det er akkurat som om prosjektet faller litt mellom to stoler.

Løft blikket

Ilone forsøker å komme over Thomas, som vi treffer i tilbakeblikkene. Hun trener, studerer, går på fest, tar seg av en venninne med kjærlighetssorg, får en ny snill kjæreste, Benjamin, og tar eksamen i psykologi. Den overordnede handlingen trer fram gjennom øyeblikksbildene. Ilone lever et normalt og rolig liv, men er urolig og usikker på innsiden. Hun er en karakter å kjenne seg igjen i, uten at man av den grunn blir særlig godt kjent med henne. Jeg ønsker meg mer av Ilones refleksjoner og mindre sansninger. Nå går jeg glipp av helheten for bare detaljer.

Ting spisser seg litt til mot slutten. Ilone har vonde drømmer og bryter sammen utenfor Kitch’n i Torggata. Hun gråter: «Jeg trenger hjelp, Benjamin. Jeg må ha hjelp. Noen må rydde i hodet mitt. Jeg må bli ferdig med ting.” (s. 140) Denne romanen blir på en måte beviset for at, ja, Ilone bør nok bli ferdig med ting og løfte blikket, ikke bare vekk fra fortiden, men oppover og utover. Det tror jeg også Prableen Kaur vil være tjent med å gjøre i sin neste roman.