– Jeg viker ikke for nynazister

Forfatter Elisabeth Åsbrink ønsker å bringe åpenhet og toleranse tilbake til den offentlige samtalen. Det er kvaliteter hun savner når debatten raser om ekstreme holdninger, ytringsfrihet og nazisme.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel / Forfatterportrett: Tove Falk Olsson, Natur och Kultur

For Elisabeth Åsbrink er det personlig, for hun bærer med seg en arv knyttet til et av de aller mørkeste kapitlene i menneskets historie. Hennes jødiske far flyktet fra Ungarn i 1956, og møtte hennes engelske mor i Sverige. Det gjorde Elisabeth annerledes enn dem hun gikk i klasse med, med mørkt, krøllete hår og en dyster familiehistorie i bagasjen.

– Sverige har ikke det samme stigmaet rundt nazisme som land som Norge og Danmark, forteller Åsbrink meg da vi møtes over en kaffe en kald høstdag i Oslo. Det finnes nazister i Sverige, og de kommer til overflaten med ujevne mellomrom. Det finnes en nazistisk konstant.
Det tar ikke lang tid før samtalen med Åsbrink peiler inn på dagens situasjon med høyreekstreme og hatefulle ytringer. Hun forklarer mange av dagens problemer i Sverige med at det ikke var noe oppgjør, hverken juridisk eller moralsk, etter krigen.
– Nazismen forsvant fra overflaten som en ubåt, sier hun. Og når konjekturen eller andre sosiale omstendigheter trigger den kommer den tilbake. Det er forferdelig.

Men, det er ikke bare personlig. Det handler også om å diskutere historiske og ideologiske verdier åpent. Denne høsten er hun aktuell med sin femte bok, Orden som formade Sverige. Boka er en reaksjon på debatten om svenske verdier. I den gjør hun det hun har gjort siden debuten i 2009, tar til orde for en nyansert, engasjert og opplyst debatt.

Forfatter ble hun etter alvorlig sykdom. Inntil da hadde hun jobbet som journalist, alltid drømt om å skrive en bok men aldri turt. Nå fikk det stå til, hun skulle i alle fall ikke dø uten å ha forsøkt.
– Jeg ble veldig gjerrig på livet, deler hun åpenhjertig. Det kjentes ut som om jeg hadde fått et nytt liv. Og skulle jeg bli så svak igjen, tenkte jeg, ville jeg ikke klare å komme meg ut av sykehuset igjen.

– Skal jeg vike til side? Nei, for helvete

Det var altså med denne kraften hun gikk inn i arbeidet med det som skulle bli hennes debutbok, Smärtpunkten – Lars Norén, pjäsen Sju tre och morden i Malexander. Den kom ut i 2009 og blåste liv i en sak som lå ti år tilbake i tid. Boka utforsker historien rundt teaterstykket Sju tre, som Lars Norén skrev i samarbeid med tre fengslede tungt kriminelle menn på slutten av nittitallet. Det endte med en kontroversiell forestilling som viste frem fangenes nazistiske holdninger, og fikk et dramatisk sluttpunkt med drapet på to politimenn i Malexander. Historien hadde hun jobbet med som journalist, og hun kjente mange av de involverte personene – alt fra fengselsbetjenter, en av fangene til Lars Norén selv. Men, hvorfor ble det akkurat denne fortellingen Åsbrink debuterte med?
– Jeg hadde ikke holdt ut om noen andre skulle fortalt denne historien, sier Åsbrink. Jeg hadde så mange nøkler til å fortelle den. Den var min.

Her kan du låne alle Elisabeth Åsbrinks bøker

Ti år har gått siden Åsbrink skrev Smärtpunkten, men i våres ga forlaget den ut på nytt. Det er ikke tilfeldig. I dagens Sverige raser det igjen debatter om nazister og ytringsfrihet. Det nådde et dramatisk høydepunkt under Bokmässan i Göteborg 2017 da det ble igangsatt en boikott av messen etter at arrangørene tillot den høyreekstreme avisa Nya Tider å delta. Da hadde Elisabeth Åsbrink sittet som leder i Svenska PEN kun noen måneder og signerte oppropet om boikott.
– Idet jeg skrev under kjente jeg umiddelbart at det var feil, forteller forfatteren.
Hun trakk derfor etter hvert sin støtte til boikotten og deltok på messen. Hva var det som fikk henne til å reagere så sterkt?
– Det var veldig personlig for meg, understreker hun. Jeg har familiemedlemmer som ble drept av nazistene. Skal jeg da flytte meg når nazistene tar ett steg frem? Skal jeg vike til side? Nei, for helvete, det gjør jeg ikke.
Valget hennes fikk mye oppmerksomhet og forklaringen hun ga ble trykket i Dagens Nyheter. Hun fikk innvendinger, men også mye oppmuntring, fra både kjente og ukjente. Hun trekker særlig frem støtten fra holocaust-overlevende som veldig verdifull for henne.

Det er ganske enkelt: Jeg hater nazisme

Forfatteren er oppgitt over samtalen om nazistiske holdninger i dagens Sverige. Det er en av grunnene til at Smärtpunkten igjen er i salg.
– Vi har latt en veldig liten gruppe med nazister og høyreekstremister få påvirke hele den offentlige samtalen, hevder hun. Nå roper motstanderne på forbud som betyr at vi må endre vår grunnlov om ytringsfrihet. Da flytter hele det demokratiske samfunnet på seg, kun på grunn av en liten gruppe voldsmenn.
Åsbrink påpeker at det er stor forskjell på den offentlige samtalen i dag og hvordan man diskuterte det som skjedde rundt Lars Norén på 90-tallet. I boka blir det synlig.
– Da var samtalen rik og interessant, og gode argumenter kom fra begge sider, forklarer hun. I dag opplever jeg debatten som fattig. Det er to sider, og egentlig ingen debatt. Det gjør meg opprørt, og derfor ville jeg minne om at samtalen var mye rikere da enn den er i dag.
En av grunnene hun forklarer dette med er at mange av kulturpersonlighetene som deltok ikke lenger har faste jobber. Alle jobber med prosjekter, og man tørr ikke å være kritisk offentlig fordi man aldri vet hvem man skal jobbe med neste gang.

Jeg skiller ikke min fars og mitt tap, og det kan jeg likeså godt bruke i skrivingen.

Åsbrink er en forfatter med mange og sterke meninger, og vekker også sinne hos flere. For henne er det allikevel ganske enkelt:
– Jeg hater nazisme, jeg hater rasisme, jeg hater folkemordet på jødene.
Hun er likevel ikke ute etter den raskeste, og tilsynelatende enkleste, løsningen, og hun synes ikke man skal forby nazisme.
– Det finnes en grense og den defineres av lover, sier hun. Frem til den skal det være maksimal frihet, og så må vi lære oss å tolerere det som er ubehagelig.

Arvesorgen

Noen har hevdet at alle hennes bøker kunne båret tittelen til debutboken, for det er nettopp dit hun går – til smertepunktet – for å finne drivkraft til sine prosjekter.
– Jeg skulle ønske jeg ikke hadde arvet det, men jeg kommer ikke unna og kan ikke velge noe annet, understreker hun. Jeg skiller ikke min fars og mitt tap, og det kan jeg likeså godt bruke i skrivingen. Sorgen blir ikke mindre av å brukes, men den kan lindres av at andre ser den og kjenner seg igjen.

Mange har lest og anerkjent det Åsbrink skriver. Blant annet har hun blitt hedret med Augustprisen og Ryszard Kapuscinski-prisen. Sakprosaen har blitt hennes form for å nærmer seg virkeligheten, kritisk og analyserende.
– Jeg synes virkeligheten er fryktelig interessant, og ofte mer interessant enn fiksjonen, forteller hun.
Men hun ønsker ikke å skrive som en typisk historiker eller journalist. Mye inspirasjon finner hun i annen litteratur, og da særlig poesi. Hun trekker selv frem poeten Anne Sextons sitat som inspirasjon: Det er forbudt å være kjedelig.

Elisabeth Åsbrink ønsker å vekke oss, invitere flere stemmer til samtalen og vise oss verdien av en rik samfunnsdebatt der vi ikke er redde for det ubehagelige. For å gjøre det skriver hun; bøker som ikke ligner fagbøkene vi vanligvis leser, men som byr på personlig tilstedeværelse og et smittsomt engasjement.