Jeg skriver dette brevet til deg

Oslo, 24. november 2018

Kjære leser,

Jeg skriver dette brevet fordi jeg ikke husker når jeg skrev et brev sist. Jeg skriver mange eposter hver eneste arbeidsdag og på mobilen sendes korte meldinger frem og tilbake hele tiden. Jeg søker jobb via internettportaler, jeg liker mine forbilders Instagram-bilder eller retweeter tekster fra forfattere jeg mener flere bør lese. Men, når satte jeg meg ned med penn og papir for å skrive et brev sist? Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er alene om å ikke gjøre det så ofte…

Det finnes mange slags brev og gjennom årene har noen brev fått enorm betydning for verdenshistorien. Andre har kanskje ikke hatt noe å si for andre enn de to som har skrevet til hverandre. Viktige personer har skrevet brev til andre viktige personer, mange har skrevet til sine nære og kjære og barn har skrevet til sine helter. Et eksempel på det siste er syv år gamle Amy Corcoran som sendte et brev og en gave til Roald Dahl. Gaven var en flaske med drømmene hennes, og farget vann, olje og glitter. I Shaun Ushers Bemerkelsesverdige brev kan vi lese Dahls svar:

Kjære Amy
Jeg må skrive spesielt til deg og takke for drømmen i flasken. Du er det første mennesket i verden som har sendt meg en slik drøm, og jeg synes det var veldig spennende. Dessuten likte jeg drømmen. I natt skal jeg gå ned i landsbyen og blåse den inn av vinduet til et sovende barn og se om det virker.
Hilsen
Roald Dahl (undertegnet)

Å få en flaske fylt med drømmer hører til sjeldenhetene, men det drøyeste eksempelet på et vedlegg finner man nok i et brev fra Jack the Ripper, også gjengitt i Ushers bok. I brevet til George Lusk, som stadig jaktet på ham, sendte the Ripper nemlig med en bit av nyren til et av sine ofre, og hevder å ha stekt og spist resten. Heldigvis er dette et drøyt unntak. Vanligvis skriver man om hva man har opplevd i det siste og hvordan man har det. Å kommentere været er selvsagt også viktig.

Her på Deichman har høsten har kommet for fullt, bladene har falt og kulda satt seg i veggene. Korridorene er tomme og kalde, og en gang i blant brytes stillheten av en gruppe på omvisning. Utenfor vinduene ligger himmelen høy og grå. Ekebergskrenten forsvinner under noe som ligner bomull. Blir det for kaldt kan man trekke ned i magasinene, og løpe trappene opp igjen. Og det er nettopp der jeg har vært tidligere i dag, i magasinene for å finne noen brevvekslinger. Det er jo ganske mange mindre forbløffende brev som også blir tatt vare på.

Her kan du låne noen av brevsamlingene vi har

At Olav H. Hauge er en habil skribent er å underdrive, men det er allikevel ingen selvfølge at hans brevveksling med Bodil Cappelen skulle bli trykket og tilgjengeliggjort for hvem som helst å lese. Brevene strekker seg over fem år, fra det aller første brevet Cappelen sendte ham, flere år før de første gang møttes, til hun flytter inn hos ham og de senere gifter seg. I det aller første brevet skriver hun:

Kjære Olav Hauge,
Jeg sto opp i morges og tenkte på et rom møblert med bøker fra gulv til tak. Bli ikke forbauset når jeg skriver slik til deg og du ikke kjenner meg – det går over, man kan vel møtes i et brev så vel som på gaten. […]
Vel – Kanskje du ikke er av dem som skriver brev? Det er jeg vant til. Dessverre er det visst slik i vår TV tid at folk ikke lenger skriver til hverandre.

Heldigvis svarte han på brevet hennes, og de skrev åpent om stort og smått gjennom årene som gikk. Brev 1970-1975, som først ble utgitt 1996 to år etter Hauges død, har blitt lest av mange, og om den skriver Mette Karlsvik: «Breva dannar eit narrativ, dei bygger opp under ei spenning, det er ei kjærleikshistorie av den store, fine typen ein her les om. Det er pur kjærleik, det som ein kan lese i desse breva.» Og nettopp det, at denne nærheten oppstår, gjør det godt å lese også for oss utenforstående. Det var selvsagt ikke intensjonen da Cappelen skrev de første, prøvende brevene, men det har det altså blitt.

Nå må jeg runde av før dette brevet blir for langt. Det er mye mer jeg vil dele og mange flere bøker jeg vil fortelle om, men det er det ikke plass til. Helt til sist vil jeg få invitere dere alle til brevskrivingskveld på hovedbiblioteket. Vi åpner den vakre hovedsalen vår på kveldstid 29. november og håper på en kveld med penn, papir og mange ord. Vi har også invitert noen musikere til å spille, så det hele blir en stemningsfull opplevelse og et avbrekk fra en ellers travel, digital hverdag. Håper vi sees!

Med varme hilsener fra
Nora Nordskar Hoel.

PS! Brevene på bildene er fra Deichmans eget arkiv, og viser brev sendt til direktør Haakon Nyhuus rundt forrige århundreskiftet. Bildene er tatt av meg.