Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Nora Nordskar Hoel Kommentarer 1. desember 2018

Framtidens kanon

Hva skjer når du inviterer tre nålevende forfattere til å velge seg ett verk hver fra de siste 25 årene som fortjener en plass i framtidens norske kanon?

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Cappelen Damm, Pelikanen og No Comprendo Press

Hva skal til for å få plass i den litterære kanon? Hvilke kriterier velges det etter? Og hvem bestemmer det? Denne høsten har det vært flere arrangement på Deichman om nettopp kanonbegrepet, blant annet i Nydalen og på Majorstuen. Tidligere denne uka var Erlend Loe, Ida Hegazi Høyer og Morten Strøksnes invitert til Deichman Majorstuen, hvor de skulle velge seg ett norsk verk fra de siste 25 årene og holde en forsvarstale for den. Det var selvsagt knyttet stor spenning til hvilke bøker de hadde valgt seg, og hvilke kriterier de vektla. Loe trakk frem et kunstnersamarbeid som imponerte ham med sin kompleksitet og enorme arbeidsinnsats. Hegazi Høyer valgte ut fra følelsen boka vekket hos henne og at den minnet henne på noe hun savnet uten å vite om det. Strøksnes valgte et ambisiøst, kompromissløst og salgsmessig mislykket prosjekt.

Her kommer forkortede utdrag fra de tre forsvarstalene:

Det godes prosjekt, Ida Hegazi Høyer

Pelargonia av Frederik Svindland

«Hvem i all verden bestemmer seg for å skrive en roman uten handling? Hvem er sprø nok, dumdristig nok, ikke minst dyktig nok til å begi seg ut på et sånt prosjekt? Jo, Frederik Svindland er det.

Språket er hovedkarakteren, narrative og komposisjonen. Språket er det som driver hele romanen fremover. For leseren blir språket en vill skog å vandre inn i, en myk sofa å sette seg ned i, en bløt og fyldig vin man bare vil ha mer og mer og mer av, og dette er en av de to hovedårsakene til at jeg mener Pelargonia burde inngå i framtidens norske litterære kanon. Pelargonia er, som en av få norske romaner eller muligens eneste, fullstendig språkbåren. Svært få forfattere har gitt seg ut på et tilsvarende prosjekt, og virkelig la språket bli til et helt romanunivers i seg selv.

I en anmeldelse boka fikk står «Besjelingene av natur og ting går over stokk og stein. Romanen starter lavmælt og vakkert, med noen fine og stilsikre tekster, men går etter hvert språklig bananas.» Ja, den gjør det! Den går språklig bananas. Svindland er tøylesløs, uhemmet, kompromissløs og fri – jeg vil si han er nesten som et naturbarn som kommer inn i et rigid klasserom og går berserk. Språklig er det noe av det aller mest befriende jeg har lest, og kanskje nettopp derfor, fordi språket løsriver seg fra normal scenisk forankring og konvensjonell betydning, står teksten frem som dypt eksistensiell.

Så ja, Pelargonia er, i aller beste forstand, et språkprosjekt. Når jeg sier at boka er fullstendig språkbåren så ligger i det at Svindland ikke benytter seg av noen andre virkemidler for å underholde leseren. Kort sagt: det finnes ikke ett eneste spenningsmoment i denne boka.

Det som gjør at den skiller seg ut er, ikke bare språket, men det at den skildrer en god oppvekst. Alle her har lest oppvekstromaner, det finnes en drøss av dem. Det er tross alt aldri for sent å ruge på den mistrøstige barndommen sin, det er aldri for seint å nære av de vonde traumene – det finnes et hav å ta av. Men, var det ikke på tide at noen skrev en bok om den fine og trygge oppveksten også? En god og varm bok om hva det vil si å høre til i et trygt hjem i en omsorgsrik familie.»

Her kan du låne Pelargonia!

Uhyrlig, eller i hvert fall urimelig, og uhørt, Morten Strøksnes

Bagdad Indigo av Geir Angell Øygarden

«Rammefortellinga til boka er en reise til Irak, rett før den andre Gulfkrigen er i ferd med å bryte ut i 2003. At det ble Irak er ganske tilfeldig. Det viktigste for forfatteren var å dra i krig og teste ut noen ganske kontroversielle sosiologiske hypoteser, som i korthet går ut på at det bare er i krig mennesker viser sitt sanne jeg. Det er en trassig bok som insisterer på Geir Angell Øygardens unike, obsternasige individualitet. Samtidig som det er noe dypt urimelig over hele prosjektet, er det noen ganger så dypt urimelig at det sakte men sikkert glir over i det heroiske. Angell Øygarden dyrker outsiderposisjonen inntil det dumdristige, uten å ta gisler.

Som nesten alle gode bøker har Bagdad Indigo også sine lyter. Men, det kan hende at det som jeg i dag ser som lyter i framtidas kanon vil bidra til å styrke boka ytterligere. For eksempel er det som om forfatteren ikke holder ut tanken på at vi som leser skal mistenke ham for å ha gått glipp av en eneste bok, at han ikke har lest alt. Så, han bruker lange tolkninger på det ene verket etter det andre, noen ganger hele sjangere.

Boka gjør sitt beste for å unndra seg klassifisering. Det er jo en sakprosabok, men den beveger seg bevist lang unna den akademiske prosaen, og definitivt også unna journalistikken. Formmessig veksler den mellom essay, intervju, avhandling, memoarer, reportasje, reiseskildring og det rent lyriske. Han har dessuten en enorm språkglede; boka er full av one-linere, paradokser, similer, smarte ordspill, skjulte sitater, sarkasmer og beviste blødmer. Så, om man er tålmodig og kjemper seg inn i boka så kommer perlene, ikke som på en snor akkurat, men med ganske jevne mellomrom. Den er krevende å lese, men man får sin belønning.

Det er akkurat slike bøker som hører hjemme i framtidens kanon. Ofte oversette bøker. Et verk som representerer et brudd, eller en åpning eller noe nytt som befant seg i samtidens blindsone eller som vi var for nærsynte til å se.»

Her kan du låne Bagdad Indigo!

Panegyrisk hyllest av ukjent kunstner, Erlend Loe

Olaf G. av Lars Fiske og Steffen Kverneland

«For meg var denne boka er døråpner inn i en verden jeg ikke visste noe om, og en norsk kunstners liv og skjebne som jeg ikke visste noe om. Steffen og Lars som, i et samarbeid, jobber om å hylle en tegner de har oppdaget. De er nesegruse av beundring og skjønner at dette må de til bunns i og finne ut mer om hvem han var.

Det de gjør er å, med sin egen ganske karakteristiske, to helt forskjellige tegnestiler, bruke denne biografien til å  beundre og forstå Olaf G. sin tegnestil, samtidig som de etterligner hans stil og hyller den. Det er gjort på en så levende, overskuddsmessig måte som krasjer alle sjangere og utvider biografisjangeren på en vidunderlig måte.

Det er både en historielekse, europeisk, tysk, og norsk kunsthistorie, det er en reiseskildring, det er en hyllest, det er journalistisk, det er biografi og det er, ikke minst, to stemmer som er med på å gjøre det til en bok om sin egen tilblivelse som jeg liker enormt godt. I tillegg har de veldig godt grep om fortellerformen, de operer med sorthvitt når det er tydelig tilbakeblikk, de operer med fotografier noen ganger av seg selv og Olaf G. og de operer med faksimiler av Olaf G. sine tegninger som de er vilt begeistra over.

Det er en pilegrimsreise som er fortalt med et vanvittig overskudd og presisjon. Jeg har jo lest en hel del tegneserier, og jeg synes det er sjeldent at presisjonsnivået er så høyt og voldsomt som det er her, samtidig som de ikke mister gleden og følelsen av improvisasjon. De får det til å se slentrende ut, men boka er alt annet enn slentrende. Den er superstram og veldig smart komponert, noe jeg beundrer veldig. Det er ingen kjedelige sider. Alt bobler av lek og overskudd. Allerede året boka kom (2004) ekstremt godt mottatt. Så har jeg egentlig ikke hørt så mye mer snakk om den siden. For meg er det en selvskreven ti på topp-bok fra de siste 20 årene, av det jeg kjenner til.»

Her kan du låne Olaf G.!

Arrangementet var ledet av Eirik Ingebrigtsen fra Norsk Forfattersentrum og støttet av Fritt ord.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.