Møter strukturell rasisme med poetisk fiksjon

– Selvfølgelig, det er den konflikten vi må ta! Det er der det brenner, og det brenner fremdeles, sier forfatter Tharaniga Rajah. Hun har skrevet en kraftfull debut om krig og terror som rokker ved vårt selvgode norske selvbilde.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel

En av årets debutbøker jeg har lest skiller seg fra mye annet jeg har lest. Den er hvit og uten smussomslag. På forsiden er det bilde av et vinterlandskap i duse toner og forfatterens navn står skrevet med skinnende kobberskrift. Det vakre omslaget står i sterk kontrast til historien som blir fortalt i boka. Det er lenge til skumring er en brutal fortelling om krigen mellom Norge og Sápmi, spekulativ fiksjon fortalt i et poetisk språk. Forfatteren er Tharaniga Rajah, en 34 år gammel legesekretær fra Moi i Rogaland, som i høst har utgitt sin første bok.

På bokas bakside oppsummeres handlingen slik: «Noreg har utsett samane for utreinsking, så Raisa tek med dottera Násti til Finnmark. Der blir dei del av ein samisk fellesskap, som bygger ein samisk stat. Men snart blir den nye staten angripen av nabolanda, og Raisa må kjempa for å verna det nye landet sitt og dottera.» Jeg møtte henne for å snakke om den fiktive krigen, om skriving og språk og om rasisme.

I utgangspunktet så Tharaniga Rajah for seg å skrive om en konflikt mellom Norge og Sverige, men idéen satt ikke helt. Heldigvis begynner hun aldri å skrive på en idé umiddelbart, men lar den ligge minst et par år. Hun brukte tiden på å se seg om etter noe annet, gjerne et sted hun kunne tenke seg å dra selv.
– Da fant jeg Sápmi – som ligger i Norge, Sverige, Finland og Russland, og som er egnet for en krigsbok, med fornorskinga som en ekstra dybde, forklarer hun. – Selv er jeg fra Moi, helt sør i landet, og hadde bare møtt noen få samer, så det var ingen naturlig tanke for meg å først tenke på konflikten mellom samer og nordmenn. Men nå, i ettertid, tenker jeg selvfølgelig, det er den konflikten vi må ta! Det er der det brenner, og det brenner fremdeles.
Den historiske spenningen var nokså ukjent for Rajah, som den fremdeles er for mange av oss. Hun forteller at hun har ønsket å røske litt opp i det norske selvbildet; hun har kalt det sin 22. juli-fortelling.

«Ilska overdøyver alt anna: Eg andar sinnet inn nasen og ut munnen. Driv vondskapen frå raudt til blått. Me blei fødd, me blei fødd feil, difor må me døy. Me blei fødd, me blei fødd feil, difor må me døy.» (s.153)

Drivende sinne

Et stille sinne har drevet skrivinga av boka fremover fortalte Rajah i et intervju med Vårt land.
– Det er ikke noe eksplisitt plott eller spenningskurve i boka, sier hun. – Men det er det sinnet, som kommer av strukturell rasisme jeg selv har opplevd, og som samer og folk i boka mi har opplevd, som ligger i bunn hele tida.
Rajah har som nevnt vokst opp på Moi, sammen med sin tamilske familie. Det var ikke lett å være annerledes, og da hun begynte på skolen sluttet hun å snakke tamilsk, for som hun selv sier: jeg ville jo ha venner.
– Å adressere sinnet er viktig, fordi man i grupper som er utsatt for diskriminering ser det er langt mer vold, rusproblematikk og selvmord, utdyper hun. – Det ser man blant annet hos urfolk, svarte i Amerika og jeg vil tro man også finner det hos innvandrergrupper her i Norge. Hvis man ikke bruker det sinnet konstruktivt tar en det ut over seg selv og sine nærmeste.

Poetisk inspirasjon

Nylig ble debutanten nominert til P2-lytternes romanpris, sammen med blant andre Per Petterson og Maria Kjos Fonn. Men, det er ikke første gang Rajah er involvert i radiolytternes egen pris. I 2015 satt hun selv i juryen, og i et intervju hun gjorde da trakk hun frem Øyvind Rimbereids bok Solaris korrigert som en personlig favoritt.
– Du har kanskje lagt merke til at det er noen forfattere jeg er ganske glad i, sier hun når vi møtes og jeg vet umiddelbart hva som kommer. – Som Cormac McCarthy og Øyvind Rimbereid.
– Jeg elsker Solaris korrigert, fortsetter hun. – Jeg blir ikke ferdig med den boka. Det var en så organisk opplevelse å lese den, så jeg tror kanskje jeg fikk sterkere språknevroner da jeg leste den. Og den følelsen var så deilig. Det er noe jeg har tenkt på når jeg skriver selv, at hvis noen kan få en sånn organisk opplevelse blir jeg veldig fornøyd!

Her kan du låne Det er lenge til skumring!

Det er ikke umulig at lesere som gir seg i kast med Det er lenge til skumring vil kjenne seg både utfordret og beriket. I boka bruker forfatteren både nordsamisk og nynorsk.
– Jeg skrev bokmål frem til 2011, så begynte jeg å teste ut nynorsk, forklarer hun. – Da oppdaget jeg at det var hjertespråket mitt, fordi det ligger så nær måten jeg selv snakker. Det blir veldig konservativt men det har en funksjon, fordi jeg klarer å få til følelser og nerver jeg ikke får til med bokmål. Jeg lyver litt mer for meg selv når jeg skriver på bokmål.
Med en så rå og nådeløs historie er det ingen mulighet for å slippe unna med enkle, behagelige løsninger, hverken for oss lesere eller for forfatteren selv. For henne er nynorsken språket som gjør det umulig å glatte over.
– Det er ubehagelig å skrive om disse tingene, understreker hun. – Det er kjempeubehagelig og jeg skammer meg. Jeg er livredd for at folk skal tro at jeg er forstyrra, for det er en skam i å skrive om vold.
Allikevel var det først når hun brakte inn et helt annet og fremmed språk magien oppsto.
– For meg skjedde det noe magisk da jeg begynte å bruke det samiske, fortsetter hun. – Teksten endret seg fra å være en ren fortelling til å bli kunst. Det var akkurat som om det ble mer levende, i hvert fall for min del. Og det endret prosjektet fullstendig.
Tharaniga Rajah plukker tar boka og slår opp på en av de aller første sidene og leser: «Eg er eadni, norsk gjer meg kvalm no.» Hun sier at etter å ha skrevet dette, ble det umulig å ikke bruke det samiske språket. Det var ikke fordi hun kunne samisk fra tidligere, hun kunne ikke mer enn et ord eller to, men en innsikt om hvor vesentlig språk er for å ivareta og i det hele tatt ha en kultur.
– Jeg skriver ikke om fornorskinga, men den ligger der og ulmer i bakgrunnen hele tiden, sier Rajah. – Nettopp språket er så utrolig viktig, og jeg tror veldig mange nordmenn ikke forstår hva det innebar eller at det var et slags folkemord. Jeg tror det er vanskelig å identifisere seg med det, men vi er veldig like og sletter du kulturen sletter du folket.

Ingen snill forfatter

Det er ingen enkel historie vi møter i Det er lenge til skumring. Selv understreker forfatteren at det også var emosjonelt krevende å skrive boka.
– Jeg er ingen snill forfatter mot leseren, svarer hun når jeg deler at jeg ikke synes det var så lett å lese boka hennes. – Jeg skjønner at det ikke er noen snill bok jeg har skrevet, og det har også vært hovedintensjonen min – å bringe krig og konflikt nærmere oss. Selv hater jeg ikke nordmenn, jeg er veldig glad for å bo i Norge og føler meg norsk selv, men det var skuffende å oppdage hvordan nordmenn har behandlet samene. Jeg tenker at vi har bodd i en fredelig boble, så vi trenger å kjenne litt på det ubehagelige.
– Det øyeblikket du leser om nordmenn som oppfører seg sånn blir det på en helt annen måte enn om du leser om bosniere og serbere, fortsetter hun. – Det er noe som skjer i en, og det er nettopp det at jeg utfordrer den naturlige patriotismen. Å plassere det her var derfor veldig bevisst, og det har vært viktig for meg at man ikke bare skal ha sympati med én av sidene – det skal veksle. For krig er ikke lett, og det er aldri bare en side som har rett.

Tharaniga Rajah ønsker å gi oss et mer nyansert blikk på krig. Til tross for at det nå, når boka er ferdig, er tydelig at den handler om strukturell rasisme, og at den gjenspeiler hennes egen tamilske arv og møter med rasisme, var ikke det et bevisst valg da hun gikk i gang med skrivingen.
– Det er noe som gjør meg veldig sint, og jeg har vært veldig klar over at det er et ønske om rettferdighet som har drevet meg, sier forfatteren. – Jeg koblet det ikke til meg selv før etterpå, for det er ikke bare folk som har blitt utsatt for rasisme som blir sint over det. Det er jo mange som er engasjerte! Det var det jeg tenkte, men da jeg ble ferdig så jeg at dette er personlig.

– Det er fordi me lever i rasismen

Vi kommer tilbake til hvor hun finner inspirasjon til å gi dette engasjementet og sinnet et kunstnerisk uttrykk, og opp av veska trekker hun frem Ædnan av Linnea Axelsson, en massiv diktbok som nylig vant Augustpriset. Den er kjempefin forteller hun. Vi kommer innpå svensk litteratur og jeg spør om hun har lest Johannes Anyuru.
– Ja, sier hun. – Det var etter jeg var ferdig med boka mi at jeg oppdaget ham, men det var første gang jeg leste en bok hvor noen drev på med det samme som meg. Vanligvis er ikke de som skriver spekulativ fiksjon så opptatt av å ha et poetisk språk, men han er jo en poet. Det var deilig!

I sommer hadde Tharaniga Rajah æren av å holde åpningstale under Dei nynorske festspela og i den oppsummerte hun på mange måter kraften som ligger bak hennes lyriske og hardtslående prosa: «Det er ikkje tilfeldig at Yahya Hassan, Athena Farrokhzad og Johannes Anyuru skriv om rasisme, det er ikkje tilfeldig at eg debuterer med ein bok om rasisme og krig. Det er fordi me lever i rasismen. Me kjenner det på huda kvar dag.»