Feillesningens farer

“I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud”, heter det i Johannesevangeliet 1.1. Har ordet makt til å skape et nytt univers? I Gunnhild Øyehaugs nyeste roman Presens maskin er det bokstavelig talt det som skjer.

Tekst: Goro Aarseth / Foto: Nora Nordskar Hoel

Anna sitter på altanen og leser i en svensk diktsamling, mens datteren Laura på to og et halvt år sykler rundt i hagen. Anna skal til å lese ordet trädgård, altså hage på svensk, men feilleser ordet slik at det blir tärdgård isteden. Feillesningen gjør at verden deler seg og det oppstår et parallelt univers: «ho høyrde ei stemme inne i hovudet som sa, med lys skrekkfilmkvinnestemme, som om stemma skulle lokke Anna mot eitt eller anna: Täääärdgård.» (s. 40) Datteren sykler videre i det ene universet, mens moren sitter igjen i det andre. Ingen av dem forstår eller husker hva som har skjedd. De blir på en måte utradert fra hverandres hukommelse, men det oppstår et savn i dem begge som de ikke vet hvor kommer fra.

Jeg ble utrolig fascinert av denne idéen og den rare tittelen på romanen – Presens maskin. Jeg har aldri lest noe av Øyehaug før, og tenkte at nå er det på tide. Gunnhild Øyehaug har utgitt diktsamlinger, essays, noveller og flere romaner. Hun er universitetslektor i litteraturvitenskap og lærer ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hun har en velutviklet interesse for språk med andre ord, og det gjennomsyrer boka. Tittelen er forøvrig også en feillesning som jeg ikke skal røpe originalen til. Alle kapitlene i boka har korte substantiv-overskrifter som Rømmingstrappa, Stafetten, Kongen, Fabelen, Språket… Anna i romanen er forfatter og i ferd med å skrive en roman om språk. 21 år etter at Laura forsvant, har hun en ny mann og to tenåringsbarn. 24 år gamle Laura i det parallelle universet, er gravid, underviser i litteratur og har en musiker-kjæreste.

Her kan du låne Presens maskin!

Om språk og virkelighet

Presens maskin er, i likhet med Annas roman, en historie om språket og virkeligheten. Hovedpersonene er litterært interesserte mennesker og bifigurene illustrerer ofte litterære poenger. En av Lauras nettstudenter sitter for eksempel i fengsel og studerer novellen “Studenten” av Anton Tsjekhov. Laura går så langt som til å oppsøke Jesper i fengselet for å forklare ham ansikt til ansikt at novellen må leses ironisk. Hun har nemlig feillest denne novellen før, dvs. ikke forstått ironien i den. “Studenten” handler om en prestestudent som en langfredag lekser opp om Peters svik for en fattig mor og datter. Moren har sveket datteren, viser det seg, og slik speiler “Studenten” både Anna, Laura, Jesper og språket på finurlig vis.

Romanen har mange slike metanivåer, både åpenlyse og mer skjulte. Spørsmålet blir om det kommer en historie av kjøtt og blod ut av dette, eller om romanens personer og handling bare er illustrasjoner til et språkprosjekt? Biblioteksentralen skriver i sin omtale at “Romanen handlar djupast sett om den eksistensielle einsemda som aldri kan bøtast for godt, og om kjærleiken som heller ikkje kan det.” Jeg må nok innrømme at jeg blir mer fascinert av historien enn grepet av karakterene. Den eksistensielle ensomheten til Laura og Anna er mer tenkt enn følt. Gunnhild Øyehaug klarer likevel å gjøre karakterene levende og tredimensjonale. De baler med sitt; sjalusi, kjærlighet og gjenkjennelige hverdagsproblemer. Øyehaug syr sammen språktematikken og handlingen på en stilig og original måte, og man kan kose seg med å oppdage stadig nye sammenhenger i teksten.

Evig bevegelse

Musikk spiller en nesten like viktig rolle som språket i denne velkomponerte romanen. Både mor og datter spiller piano i hvert sitt univers. De øver begge til samme konsert der Erik Saties Vexations skal fremføres: «»Vexations» er berre to striper med notar øvst på eit ark, men dei skal spelast 840 gonger. Det tek om lag tjuefem timar å gjennomføre alle 840 repetisjonane, alt etter kor fort ein spelar.» (s. 21) «Vårens særaste konsert» skal fremføres på Høgskulen i Volda, og både Anna og Laura søker om å få være med blant pianistene som skal avløse hverandre under fremføringen.

Dette får meg til å tenke på Perpeetum mobile, som er latin og betyr evig bevegelse. Perpeetum mobile var navnet tidligere tiders forskere brukte til å betegne en hypotetisk maskin, som skulle kunne gå til evig tid uten tilførsel av driv- eller brennstoff (Wikipedia). Er Presens maskin moderne ord for det samme? Er språket en hypotetisk maskin? Kan det gå på tomgang? Kan det skape en ny virkelighet? Og det viktigste spørsmålet til slutt: Kan musikk forene det som har blitt skilt av ord? Den som leser får se.