En lenge savnet venn

Endelig! Den nyeste boka til Tor Åge Bringsværd er som en gave helt ut av det blå, akkurat Når du minst venter det. For meg var det som å finne tilbake til en lenge savnet venn.

Tekst: Astrid Werner / Forfatterportrett: Frank Michaelsen / Foto: Nora Nordskar Hoel

Jeg er trett av ansvar, sier jeg.
Langt ifra, sier Parisha. Det er ansvar som gir livet ditt mening. Slik har det alltid vært.
La meg være alene, sier jeg og trekker kamelteppet opp til haken.
Kunne ikke falle meg inn, svarer dyret og legger seg rett over føttene mine. Tro ikke at du er den eneste som har ansvar her i verden! (s. 131)

Grunnen til min begeistring ligger først fremst i fortiden, nærmere bestemt i Gobi-serien som Tore Åge Bringsværd skrev på 80- og 90-tallet. Den første boka var Barndommens måne; her ble vi kjent med Wolfgang fra Godesberg som fulgte med et av de mange barnekorstogene som gikk fra Europa til Jerusalem på 1200-tallet. Bok nummer to het Djengis Khan og verden ble aldri mer den samme for meg.

Årets bok, Når du minst venter det, er på sett og vis åndelig beslektet med Gobi-serien og vår forteller og reisefelle Pietro kunne vært en venn av Wolfgang, selv om han har sitt opphav blant uyghurene og ikke fra Europa. For meg er det som å finne tilbake til en lenge savnet venn. Så framstår det også nesten magisk at jeg tidligere i vinter begynte å høre på Gobi-serien som lydbok, som ble tilgjengelig etter alle disse årene.

Marco Polos følgesvenn

Når du minst venter det er en fortelling lagt i munnen på, eller kanskje ført i pennen av, Pietro. Hvem er så det? Pietro var Marco Polos trofaste reisefølge. Han nevnes i Marco Polos testamentet, men ellers er det lite vi vet om ham. Han er med andre ord en virkelig person. Likevel er det ikke mye fakta vi har om Pietro. Bringsværd har helt tydelig latt seg inspirere til å skrive ned denne historien om hvordan det kunne ha vært, ved hjelp av de kildene vi faktisk har knyttet til blant annet Marco Polos reiser. Pietro var alltid ved sin mesters side og alltid klar til å få sin herre ut av trøbbel og vanskeligheter. Det var ikke sjeldent at det var nødvendig, det skjønner vi ganske raskt. Pietro forteller:

Selv ble jeg utdannet som livvakt og oppvarter, helst for utenlandske gjester. Jeg lærte språk og nærkamp. Ble satt på stadig større prøver. Vi uyghurer har ord på oss for å være nyttige og tjenestevillige – og fremfor alt: trofaste. Min første virkelige oppgave var å ta meg av den unge Marco Polo. Jeg var fjorten år. Han var nesten dobbelt så gammel. (s. 22-23)

I Bringsværds bok blir vi kjent med reisene til Polo, for det var ikke bare en reise, det var flere. Pietro var alltid med, og i boka gir han stemme til mange av de utrolige opplevelsene dette følget av europeere kom ut for. Han er en god forteller og vi sitter som storøyde barn og hører på. Siden Marco Polo, hans far Niccolo og onkel Maffeo fikk stor oppmerksomhet og etterhvert også skaffet seg rikdommer i sine møter med fremmede konger og overhoder, skaffet de seg selvfølgelig også fiender. Dette førte som sagt til mange konfrontasjoner i årenes løp og alt dette får vi som lesere også ta del i i denne fortellingen.

Pietro kom til Kublai Khans hoff i Khanbalik som barn, «i en alder hvor jeg knapt kunne gå», og husker derfor bare brokker av barndommen før det. Kublai Khan var den siste av Djengis Khans nærmeste slekt (hans barnebarn) som styrte det enorme mongolske riket, og her finner jeg igjen forbindelsen til mongolene jeg møtte i Gobi-serien, som nå styrer et rike som stadig er på vikende front og som definitivt har sett sine glansdager.

Over ett år har gått siden Marco Polos død, og vi skriver år 1325. For det er da Pietro sitter i Yazd og skriver ned sin historie. Yazd ligger i Iran, 270 km sørøst for Ishfahan, og regnes som et senter for zoroastisk religion og kultur. Pietro blir kjent med zoroasterne, som lever svært adskilt fra resten av byens befolkning. Det er blant disse han finner venner og støtte. Siamak, som ikke lenger har noen tunge og som kommuniserer med tavle og kritt, er en av dem og han blir Pietros mest trofaste venn i denne ørkenbyen. Bringsværd greier å gi liv til både Pietro og Siamak i tillegg til hunden Parisha.

Skaper levende karakterer

Tor Åge Bringsværds Pietro er lett å identifisere seg med. Han har mange av de egenskapene som gjør en hovedperson elsket. Han er både modig og redd, opprørsk og lydig, han er oppfinnsom og har et stort talent for å fortelle historier. Han har på sine eldre dager blitt både klok og forsiktig, uten å bli feig; som selvsagt er noe helt annet. Pietro har et stort hjerte for dyr og hunden Parisha er også en viktig del av denne fortellingen, som vi så i sitatet jeg åpnet med.

Som reisefelle til en av tidenes store oppdagere må det ha vært et utrolig liv. I Bringsværds bok får vi stadig smakebiter fra reisene, ofte i form av fortellinger som Pietro framfører dels for Marco Polos datter Moreta og dels for sine venner zoroasterne. Det er refleksjoner gjort i moden alder av en mann som har sett mer enn de fleste, både tatt i betraktning tiden fortellingen utspiller seg i, og som også i dag ville ha vært få forunt.

Bringsværd er god til å fortelle historier fra svunne tider og fjerne strøk. Han greier å gjøre dem levende ved å skape personer som er gjenkjennelige og mulige å identifisere seg med. Dette grepet, å la fortellingen bli sett gjennom øynene til noen som var tilstede og som kan gi et troverdig bilde av hendelsene, er klokt gjort. Sorg og savn er evige og universelle temaer, akkurat som kjærlighet og vennskap er det. Alle disse emnene finner vi også i Når du minst venter det. Det er bare å glede seg og håpe at Bringsværd holder koken og fortsatt gjør det han er aller best til: skrive gode bøker.