Søk Meny Lukk
Lukk
Av: litteratur Anbefalinger 29. desember 2018

Eksperimentell leseliste

En historie kan fortelles på mange måter, og mange forfattere leker både med form og forventning. Her er noen eksperimentelle lesetips!

Tekst: Anne Zimmermann / Foto: Nora Nordskar Hoel

Tidligere i høst kom det meg for øre at en leser hadde vært innom biblioteket på jakt etter noe som kunne ligne Josefine Klougarts roman Om mørke. Leseren foreslo en rekke veiledende kriterier, blant andre: lyrisk prosa eller poetiske romaner, ikke-lineære romaner som bryter med de klassiske prinsippene for hvordan romaner skal struktureres eller romaner hvor formen er viktigere enn tematikken. Leseren anførte også at tekstene godt kunne ligne Naturlig roman av Georgi Gospodinov. Bibliotekkolleger la dermed sine hoder sammen og endte til slutt opp med en liste over bøker som på hver sine måter eksperimenterer med form og fortellemåte, og som alle er tekster litt utenom det vanlige.

Noe som ligner Klougarts-roman?

I Klougarts Om mørke møter vi et tekstbilde hvor hver setning omsluttes av mye luft; den viser fram tekstfragmenter som, sett i sammenheng, blir en slags etterligning av livets egen mosaikk.

Om Naturlig roman er det sagt at Gospodinov ‘bygger om romansjangerens skjelett’. Bokas form gjenspeiler fortellerens drøm om en roman som bare består av begynnelser. Av andre ‘eksperimenter’ som fant veien til lista, kan nevnes Allesandro Boffas Du er et dyr, Viskovitsj, en samling korte historier, eller noveller, om Viskovitsj som i hver historie opptrer som et nytt dyr eller insekt. Videre er Deep shit, Arkansas, signert Victoria Durnak, en roman som ifølge forlaget er forma som et filmmanus og en roadmovie. Atter andre, som Torbjørn Oppedal og Svein Størksen i Papirflygere, skaper nye koblinger i en historie fortalt med både tekst og bilder, samt et tilhørende soundtrack komponert av Anne Kolbjørnsdatter Skaare.

Litterære veteraner

På veteransiden er titler av både Astrid Hjertenæs Andersen, Paal-Helge Haugen og, for den modige leser, James Joyce representert. Sistnevntes bok, Finnegans Wake fra 1939, har blitt beskrevet som et av de mest ugjennomtrengelige (og uoversettelige) romanverk i verden, men som, sier de som har prøvd, likevel er verdt et forsøk. Til tross for ‘advarsler’ arbeider visstnok Leif Høghaug med den første norske oversettelsen av Finnegans Wake, planlagt utgitt i 2020. Dr. Gnomen av Astrid Hjertenæs Andersen utkom i 1967 og kan kalles et romandikt som henvender seg til bokas gjennomgangsfigur og samtidig til leseren. Året etter utga Paal-Helge Haugen boka Anne som blir beskrevet som den første punktromanen, komponert som den er med en rekke nedslag i hovedpersonens oppvekst- og sykdomshistorie.

Egne og nye favoritter ?

Av mine personlige favoritter må til slutt nevnes: Livet bruksanvisning av den franske forfatteren Georges Perec. Perec var medlem av forfattergruppen OULIPO hvor man særlig var opptatt av å utforske hvordan ulike regelsett kunne anvendes på litteraturen. I Livet bruksanvisning beveger fortelleren seg i løpet av bokas 99 kapitler mellom leilighetene i en leiegård i Paris etter mønster av bevegelsene til en springer på et sjakkbrett. En konstruksjon som likevel er mer påfallende (i alle fall for en leser som ikke kan sjakk) finnes i Perecs Kunsten og måten å nærme seg avdelingssjefen på for å be om lønnspålegg; en liten roman komponert etter et organigram, eller et organisasjonskart. I boka presenteres en situasjon på stadig nye måter idet forfatteren tar høyde for nær sagt alle eventualiteter som kan dukke opp når man skal be avdelingssjefen om lønnspålegg. For hva skjer om man stikker innom en kollega på vei til sjefens kontor, eller hva om sjefen har spist råtne egg til frokost?

En lignende struktur anlegger Bjarte Arneson i Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten, en interaktiv roman hvor leseren gis valget om å følge det ene eller andre, (til slutt begge?) fortellinger som springer ut fra hovedpersonens, og leserens, valg. På denne og andre måter skaper forfatterne til tider særdeles gøyale formtivoli for alle lesere som har lyst til å bli med.

Nye innganger

Tidlig i forrige århundre skreiv den russiske litteraturteoretikeren Viktor Sjklovskij at kunstens kanskje fremste oppgave er å ‘underliggjøre’, og slik få oss til å se virkeligheten på nytt. Nevnte titler kan kanskje bidra i en sånn retning med sin utfordring og avautomatisering av vante måter å lese på. En jeg spurte om dette sa det dessuten så fint. Han påpekte at eksperimentene ofte utforsker grensene for hva språket kan uttrykke; at form, komposisjon, språk og klang kan brukes for å si noe ellers uutsigelig, og at registeret av mulige uttrykksformer dermed utvides. Ja, i noen tilfeller kan det til og med bli morsomt!

Bøker på bildene som ikke er nevnt i teksten:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.