Gikk du glipp av disse? Redaktøren anbefaler.

Få med deg noen av høydepunktene fra året som har gått her på Litteraturbloggen. Variasjonen er stor og leseopplevelsene mange, så jeg håper den vil inspirere deg også.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Jørgen Strømme
Omslag: Kolon, Samlaget, Pax, Cappelen Damm, Natur och Kultur, Aschehoug, Press, Ka og Manifest

Før vi gyver løs på 2019 vil jeg trekke frem noen av tekstene vi har skrevet i løpet av året. Til sammen har mer enn 115 innlegg blitt publisert, så dette er bare en bitteliten smakebit av alt det du kan lese her. Husk at du enkelt kan låne bøkene på våre nettsider og hente dem hos ditt lokale Deichman på nyåret.

Mitt japanske eventyr skriver Thor Arne Sætherholen:

«Oppildnet av suksessen med Pupper og egg kastet jeg meg raskt over neste bok, Kunsten å bli glad i seg selv, av Yukiko Motoya (f. 1979) og oversatt av Magne Tørring, uten å la meg skremme av den «selvhjelpsbok-fra-åttitallet»-aktige tittelen. Igjen blir jeg møtt av denne forfriskende lettheten i teksten, samtidig som den rommer mengder av menneskelig innsikt. Kunsten å bli glad i seg selv er smart bygget opp.»

Les hele teksten her.

Feillesningens farer skriver Goro Aarseth:

«Dette får meg til å tenke på Perpeetum mobile, som er latin og betyr evig bevegelse. Perpeetum mobile var navnet tidligere tiders forskere brukte til å betegne en hypotetisk maskin, som skulle kunne gå til evig tid uten tilførsel av driv- eller brennstoff. Er Presens maskin moderne ord for det samme?»

Les hele teksten her.

Russiske skjebner skriver Wera Birgitte Holst:

«Selv har Krohg-Sørensen bodd i St. Petersburg og er veldig glad i stemningen i “denne rare byen”, som han kaller det. På tampen spør vi han derfor om hva som gjør St.Petersburg så myteomspunnet innenfor skjønnlitteraturen.
– St. Petersburgmyten bygger på hvordan Peter den store tvang gjennom grunnleggingen av denne nye hovedstaden innerst i Finskebukta – det er jo noe absurd over å føre opp en klynge barokke palass og kolossale slott midt i ei blautmyr, forklarer Kristian.»

Les hele teksten her.

Rørende bestemor-portrett skriver Katrine Judit Urke:

«Med den tørre, litt såre humoren minner bestemora meg tidvis om Mathea fra Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg; Johansen skaper på samme måte som Kjersti Annesdatter Skomsvold en troverdig eldre kvinne. Vi blir også kjent med barnebarnet, mest gjennom måten han møter og forteller om bestemora på, men også som forfatter og familiefar.»

Les hele teksten her.

Enestående om samtid og framtid skriver Ranveig Stende Johnsen:

«Dette er en uventet samtidsroman som blander sammen det høylitterære og det samfunnskritiske, med det fabelaktige, sentimentale og absurde. Det genierklærte balanserer ofte på grensen mot det banale, etter min erfaring. Det er så bra at det nesten er dårlig.»

Les hele teksten her.

Oversett: Signe Prøis skriver Marte Storbråten Ytterbøe:

«Når jeg oversetter, lytter jeg liksom alltid etter forfatterens stemme, etter stemmene forfatteren gir karakterene, og så er det disse jeg forsøker å gjenskape på norsk. I Feberdrøm er jo særlig, hva skal jeg kalle det, skummelheten sentral, hver ting som sies er en cliffhanger til det som skjer videre, så da blir jo utfordringen å holde denne spenningen, og å forsøke å velge ord som ikke «gir bort» noe av handlingen, slik Schweblin også gjør selv, at hun velger ord for å se hvor langt hun kan dra spenningen.»

Les hele teksten her.

Med øksane dei haustar inn skriver Astrid Werner:

«Hans bakgrunn i landskapspleie merkes i disse tekstene. Det er mye skog og trær hos Løvåsen, mye bark og insekter. Han har et blikk for natur og for kulturlandskapet. Diktene er prega av et kritisk blikk på utviklingen av det moderne landbruket, samtidig som det ligger både humor og håp mellom linjene.»

Les hele teksten her.

En manns dystopi er en annens utopi skriver Ranveig Stende Johnsen:

«Det er ikke pene bilder av menneskeheten som tegnes opp i disse tekstene. Men kanskje er det slik at for å endre ting må man først bli sinna. Solanas’ tekst forblir i utopi-sjangeren fordi hun tilsynelatende tror på budskapet om at verden blir bedre med tøffe kvinner bak rattet. Kraften derimot er ikke bare en dystopisk roman fordi den tegner et negativt fremtidsbilde, som i følge forfatteren selv er en samtidsbeskrivelse snudd på hodet, men fordi den forteller oss at verden ikke kan bli bedre. Den kan bare bli bedre for noen, og dermed verre for andre.»

Les hele teksten her.

– Jeg viker ikke for nazister skriver Nora Nordskar Hoel:

«– Vi har latt en veldig liten gruppe med nazister og høyreekstremister få påvirke hele den offentlige samtalen, hevder hun. Nå roper motstanderne på forbud som betyr at vi må endre vår grunnlov om ytringsfrihet. Da flytter hele det demokratiske samfunnet på seg, kun på grunn av en liten gruppe voldsmenn.»

Les hele teksten her.

Vi håper dere følger oss i 2019 også. Du kan enkelt få nye innlegg rett i innboksen din. Skriv deg bare opp på abonnement nederst i denne posten. Enn så lenge: Godt nytt år!