Rapport fra en lesesirkel

Hva skjer egentlig når man setter ukjente folk sammen for å lytte til og snakke om en tekst ingen av dem har lest før?

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Patrick Tomasso, Unsplash / Arkivfoto: Leif Ørnelund

Jeg står på trikken etter jobb, klokka er kvart over fire og det er trangt om plassen. Rundt meg er det mange mennesker, og de er alle helt ukjente. Hva hadde skjedd om jeg satte meg ned sammen med en av dem og snakket? Vi kunne jo brukt litteraturen som inngang. – Hva var den siste boka du leste? Så enkle spørsmål kan åpne samtaler om alt fra politikk og aktuelle hendelser til livet og den vanskelige kjærligheten. Men, selvfølgelig, jeg snakker ikke med noen av dem. Jeg blir stående å se og lure på om noen kanskje skal samme sted som meg. Da skal vi i så fall prate…

Jeg er nemlig på vei til en lesesirkel på Deichman Torshov. Jeg har aldri vært med i en lesesirkel, og synes det hadde vært vanskelig å planlegge enda mer «tvungen» lesing inn i hverdagen min. Derfor har jeg tro på at denne lesesirkelen kan være noe for meg, for den krever ingen forberedelser over hodet. Det kalles drop-in-lesesirkel og shared reading og er en engelsk metode. Om du vil lese om hva som ligger bak kan du lese Shared reading er spa for hjernen skrevet av Mari Vannes, som holder lesesirkelen jeg er på vei til, og Goro Aarseth som jobber på Deichman Hovedbiblioteket. Vi skal lese én novelle og ett dikt, men vi skal lese det der – sammen – og snakke om det underveis.

Jeg går av på trikkestoppet, kjøper meg en kaffe og går mot biblioteket. Det er omtrent et kvarter til vi starter og jeg er spent på om det er noen der, og hvem de i så fall er. Jeg har aldri vært på dette tidligere, men har mailet litt med Mari i forkant. Det er nokså stor variasjon i hvor mange som kommer, men det kommer alltid noen. Inne på biblioteket finner jeg veien til et stort, kjølig rom hvor det er satt frem kjeks, te og kaffe. Ved bordet forbereder Mari seg og enn så lenge er alle stolene tomme. Vi hilser, jeg slår meg ned og speider nysgjerrig ut i biblioteket. Én mann kommer. Han er gammel og har tydeligvis vært her flere ganger tidligere. Vi snakker litt om bibliotekbygget og han forteller at det tidligere var bibliotek på Soria Moria. Jeg nikker bekreftende, jeg har sett bilder. Det kommer to damer også, hver for seg, og rett før vi begynner kommer det to unge venninner. De sist ankomne har aldri vært med på dette tidligere de heller. Det er fint å ha noen allierte.

Så går vi i gang, og Mari sender rundt en novelle hun har skrevet ut. De skinnende husene av Alice Munro oversatt til norsk av Vibeke Saugestad. Hun leser høyt. Det går ikke så lang tid før tankene mine flytter seg fra teksten over til de andre rundt bordet. Hvem er de? Hvorfor er de her? De fleste følger teksten med øynene mens de lytter, men en av dem sitter med øynene lukket og bare tar det inn. Hun har vært her en gang før. Hun ser konsentrert ut. Etter å ha kommet et stykke tar vi en pause for å snakke om det vi har lest så langt. Hva tror vi det handler om? Var det noe spesielt vi la merke til?

Praten er ikke overveldende, men vi blir varmere i trøya etter hvert. Vi tar flere stopp underveis, og det blir tydelig at vi er lesere som bringer med oss helt ulik bagasje inn i lesinga. Vi løfter frem ulike sider og vi tolker hendelser ulikt. Vi snakker lite om hvorvidt vi liker det eller ikke.

Vanligvis når jeg snakker om noe jeg har lest har jeg hatt litt tid til å tenke. Her deler vi reaksjoner umiddelbart, til og med før teksten er ferdig lest. Det tar litt tid å venne seg til, men det er morsomt og gjør at jeg legger bedre merke til hva jeg tenker underveis. Ved å høre hva de andre sier ser jeg også sider jeg kanskje ikke ville tillagt så stor verdi på egen hånd, og jeg får gjøre det før historien er ferdig og jeg har gjort meg opp en mening. Det er givende.

Når vi har lest ferdig novellen tar Mari frem en ny utskrift og sender rundt Linda Klakken sitt dikt Det fins et rom i meg som står tomt. Det er kort og går fort å lese. En av kvinnene, hun er svensk, reagerer umiddelbart: Det var hemskt. Diktet klang ikke godt i henne. Vi tenker sammen om hva som blir beskrevet i diktet. Vi snakker aldri om hva det er i hennes liv som gjorde teksten ubehagelig, men det klinger med i vår lesning og forsøk på å forstå. Vi hadde nok lest det på syv helt ulike måter om vi ikke hadde delt reaksjonene våre med andre.

Så er det slutt. En og en halv time har gått overraskende fort. De andre tar på jakker, skjerf og låser seg ut bakdøra. Jeg blir hengende litt igjen fordi jeg vil høre litt mer om hvordan Mari tenker når hun skal velge ut hva hun leser, og hva hun synes om den lesesirkelen vi har delt i dag. Hun påpeker at man aldri vet hvem som kommer eller hva de bærer med seg, og i så måte tar hun alltid litt hensyn og unngår innhold som kan virke provoserende på et eller annet vis. Om Klakkens dikt forteller hun at hun ble overrasket over retningen vår prat tok, da hun hadde tenkt på det som en positiv tekst. Der ser man, vi sitter alle med våre helt egne oppfatninger av det vi leser.

Har du lyst til å prøve en drop-in-lesesirkel? Vi fortsetter på Deichman Torshov og Hovedbiblioteket fremover. Oversikt over alle lesesirkelene på Deichman kan du finne her.