Av: Goro Aarseth Anmeldelser 23. januar 2019

Inspirerer til tur og leselyst

På ski fordi glir lett ned hos vår anmelder, men klarer denne begeistrede skiboka å engasjere folk som ikke allerede liker å gå på ski?

Tekst: Goro Aarseth / Foto: Nora Nordskar Hoel

“Ski under føttene gir frihet. Vi kan flyte gjennom vilt vinterlandskap der vi ellers ville sunket nedi for hvert steg, vi kan suse nedover bakkene langt raskere enn om vi hadde løpt, vi kan bevege oss langt der føttenes egen fremdrift ville kommet til kort. […] Det er i denne muligheten for grenseoverskridelse opphavet til den gode skifølelsen ligger” (s. 124)

Før jul, akkurat i tide til skisesongen, kom det ut en liten bok med den fengende tittelen På ski fordi med undertittelen: Om gleden ved å gå på ski. Forsøk på en beskrivelse. I et intervju med forfatteren i NRK, forstår jeg at dette handler om skiglede sett fra et kvinneperspektiv. Jeg har i grunnen aldri reflektert over at det meste av den norske ski-litteraturen er skrevet av menn, om menn. Tidligere direktør for Skimuseet, Karin Berg, er et hederlig unntak med flere bøker på samvittigheten. Kari J. Spjeldnæs, som er forlagsdirektør for litteratur i Aschehoug, er foreløpig eneste kvinnelige etterfølger med denne boka utgitt på Pax.

Kjærlighet og språk

Kari J. Spjeldnæs elsker å gå på ski, og har virkelig gjort alt for at hele familien skal bli like glad i skiturer som henne. Hun har imidlertid ikke lykkes like godt med alle. Mannen hennes, sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen, har for eksempel aldri blitt bitt av ski-basillen. Han forbinder ikke så mye med det, annet enn at det er typisk norsk. For Kari er det derimot halve barndommen:

“Går jeg på ski fordi jeg alltid har gjort det? Jeg er ganske sikker på at svaret er nei. Like sikker på det som at det er uendelig mye lettere i å bli glad i å gå på ski om du begynner tidlig. Jeg er vokst opp i en familie der vi gikk søndagstur, og lørdagstur. Hver søndag, hver lørdag.” (s. 102)

Mannen Thomas er dødssyk, og Kari takler dette blant annet ved å gå på ski. Det oppstår et behov for å forklare både for seg selv og for ham, hva skiløping betyr for henne:

«Hans avvisning av min begeistring har gjort meg nysgjerrig: Hvorfor klarer jeg ikke å forklare hvorfor jeg liker å gå på ski? Jeg arbeider tross alt med språk og formidling, er like glad i ord som å gå på ski. […] Hvorfor finner jeg ikke språket som kan formidle skigleden?”

Over myr og vann i Nordmarka

Spørsmålet er om hun finner det rette språket med denne boka. Prosjektet er sympatisk og gjennomsyret av nysgjerrighet og naturglede. Hun setter ord på stemninger og følelser jeg kjenner igjen fra egne skiturer og egen barndom. Jeg har for eksempel aldri tenkt spesielt mye på forskjellen mellom myrer og vann om vinteren, men i kapittelet som heter “Naturlig variasjon” får jeg en liten aha-opplevelse:

“Jo, da. Jeg liker vann […] Men jeg blir aldri lei av myr. […] I en god vintermyr er torv og is i kompakt forening, tilslørt av snø. Myren gjemmer seg om vinteren, kamuflasjen fungerer, ofte er det bare landskapet rundt som avslører at det må være myr. Men det er alltid morsommere å gå på ski over myr enn over vann. Myr byr på variasjon, om enn bare ørlite mer hump i sporet enn over et paddeflatt vann.” (s. 63)

Men blir folk utenfor ski-menigheten grepet av dette? Ikke av prosaen tror jeg. Språket til Spjeldnæs er som myra i sitatet over, litt humpete og stakkato. Det er mange gjentakelser og tanker om avgrensninger av bokprosjektet i starten. Begynnelsen er litt kjedelig, men når forfatteren kommer i siget, skriver hun interessant og engasjert om skisportens fremvekst, kvinnelige ski-pionerer som Eva Nansen og Nordmarkas historie. Jeg har lest ytterst lite ski-litteratur, så mye av det hun skriver om er nytt for meg. Jeg får lyst til å lese flere bøker om skisport, samtidig som jeg får en sterk trang til å komme meg ut på ski i Nordmarka, selv om Østmarka er «min» mark. Boka er liten og lettlest, og omslaget er stilrent. Kanskje vil den appellere til andre enn de som allerede vet hva skiløping dreier seg om. Jeg synes den fortjener det.

For noen få dager siden kom nyheten om at Spjeldnæs går av som forlagsdirektør for litteratur i Aschehoug. Hun vil gjøre noe nytt, sier hun. Hun slutter nok ikke som forlagsdirektør for å gå enda mer på ski (det er jo ikke nytt for henne), – men tanken om det er likevel fasinerende!