Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Astrid Werner Anmeldelser 6. februar 2019

Utmattende lesing

Fortellingen om en belastet, svensk bydel går over til å bli en marerittaktig jakt hvor vår anmelder synes det er vanskelig å skille romanens virkelighet fra fortellerens hallusinasjoner.

Tekst: Astrid Werner / Forfatterportrett: Soraya Mirgalou / Foto: Nora Nordskar Hoel

«Og så var jeg forundret over hva, egentlig? Jeg hadde jo omgitt meg med uro, hadde valgt den, søkt meg til den. Det hadde vært ubevisst kanskje, ok, men allikevel, jeg var tross alt hverken blind eller spesielt stutt i hodet, jeg hadde søkt meg til dette vel vitende. Og det var jo klart da, etter så mange år, at dette røret bare hadde fortsatt. Jeg og samboeren var nå på adresse nummer seks på like mange år, og jeg bodde for andre gang og på tredje adresse i Göteborg.» (s. 15)

David Lie debuterte i 2013 med Absolutt presens. Nå er hans andre roman ute: Festningsverket. I den møter vi jeg-fortelleren i en sliten leilighet i området Biskopsgården i Göteborg. Her bor han sammen med sin svenske samboer og deres to små døtre. Han er arbeidsledig og hjemme med barna. Vi får tidlig et inntrykk av jeg-fortellerens anlegg for hysteri og angst.

Krevende språk

Første del av boken består av lange setninger, med mange innskutte bisetninger. Kombinert med et akademisk språk og mange gjentagelser gjør dette boka tung å lese. Det er i tillegg få avsnitt og layouten frir ikke akkurat til leseren med stor lesevennlighet og muligheter for pusterom. Som språklig virkemiddel derimot, er gjentagelsene med på å forsterke inntrykket av en hjerne på høygir. Det gir meg som leser et bilde av en manisk jeg-person. Fortelleren har store problemer med å takle tilværelsen. Lies dialoger er gode og skiftet mellom samboerens svenske dagligtale og jeg-fortellerens mislykkede forsøk på å forklare hvordan han opplever hverdagen er godt beskrevet. Et eksempel kan være dette, fra side 26:

«Hadde jeg sagt: Du, det gode humøret ditt, det imponerer meg virkelig, hadde den påfølgende replikkvekslingen raskt eskalert for så å ha endt med denne diagnostiseringen hennes, som til syvende og sist, etter det vanlige snakket om pessimisme, defaitisme og så videre, ville ha landet på: Du er deprimert, eller: Det er bare du som er deprimert, da til forskjell fra at det var hun som var påfallende glad. Hvorpå jeg ville ha sett meg nødt til å svare, naturlig nok, og hun til å åpne denne depresjonsparaplyen og la de idiosynkratiske trekkene og bristene den tross alt rommer, ramle ut i bevisførsels øyemed, hvilket i praksis oftere enn ikke brakte oss lukt tilbake til pessimismen og defaitismen og så videre, men da gjerne…»

Et viktig element i boka er støy. Biskopsgården har fått bevilget penger til renovering og dette medfører naturlig nok mye støy. Arbeidet foregår hovedsaklig på dagtid, på den tiden jeg-personen er hjemme med sine to døtre. Støyen tvinger han ut av leiligheten og det er da problemene kommer til overflaten. Hans paranoia og angst-anfall får etterhvert frie tøyler. Han skriver en flere siders klage til ansvarshavende for renoveringen, med nøyaktige beskrivelser av hvordan støyen oppleves knyttet til hvert enkelt verktøy. Det er utmattende lesing, hverken mer eller mindre.

Festningsverket oppleves som en fragmentarisk tekst, som er vanskelig å få ordentlig tak i. Boka er delt i tre deler. Del én heter Opptrappingen, og den utgjør hoveddelen og foregår i fortellingens nåtid. Del to har fått den noe underlige titelen Faktisiteten. I denne delen blir vi med bakover i tid, til barndommen. Vi møter en navnløs familie og ser hendelsene utenfra, som bak en gardin, og vår veiviser er Barnet. Den tredje, og for meg mest forvirrende delen, er Frelse. Vi rykkes tilbake til nåtid og det som starter som en noe ukonvensjonell terapitime for jeg-fortelleren tar etterhvert helt av og blir til en jakt. Terapeuten forsvinner i fullt firsprang ut i natten, med klienten halsende bak, bærende på hennes kåpe og veske. Jakten minner mer om et mareritt enn virkelighet. Et mareritt fortalt av en som lider av hallusinasjoner.

En bok om svenske tilstander?

Intervjuer med forfatteren i flere aviser (Østlendingen, Aftenposten, Dagsavisen m.fl.) gir inntrykk av at Festningsverket først og fremst handler om det som kalles «svenske tilstander». Hovedvekten legges på vold, gjengkriminalitet og et stort innslag av innvandrerungdom som preger flere av de største svenske byene. Området Biskopsgården i Gøteborg, hvor romanen starter, trekkes fram spesielt. Forfatteren bekrefter også at deler av teksten er selvopplevd. Likevel opplever jeg det som en litt spesiell vekting, siden aspektet rundt gjenger og kriminalitet kun utgjør en liten del av boka og da mer som en del av bakgrunnen enn et hovedtema. I bokas første del refereres det til en skyteepisode i nærområdet, som naboene snakker om. Utover det ligger det kun mellom linjene at Biskopsgården er et område de fleste vil flytte fra. Det framstår ikke som et område folk ønsker å bo, men heller ikke dette utgjør en viktig del av boka.

Her kan du låne David Lies bøker

At boka har en åpen slutt, er i beste fall en underdrivelse. Jeg har problemer med å skjønne hva som egentlig skjer og sitter igjen med en uklar følelse av at jeg forlater bokas forteller i et vakum. At siste del har fått overskriften Frelse, gjør meg enda mer forvirret. Vårt Lands anmelder, Mari Reinholt Aas,  ser denne delen som et dypdykk ned i underverdenen, som igjen blir et symbol på jeg-personens sinn. Det vil i så fall gi mer mening, men fortsatt er det vanskelig å få hode og hale på det hele. Festningsverket har noen gode dialoger, men er utover det en vanskelig tilgjengelig tekst. Den er både vag og i overkant pratsom. Fremdeles vet jeg ikke hva forfatteren egentlig vil fortelle.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.