Den største drømmen er å finne boka mi på biblioteket

Da Neda Alaei var 6 år skrev hun sin første bok, som fikk plass mellom de ordentlige bøkene i bokhylla hjemme. Nå, over 20 år senere, gleder hun seg til å finne sin debutbok, Dette er ikke oss, på bokhyller i bibliotek landet rundt.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel

Det er bare en drøy uke siden Neda Alaei holdt debutboka si for første gang. Da skulle hun også stå foran 200 ungdommer å snakke om den, sammen med hennes litterære forbilde Arne Svingen. Oppgaven tok hun på strak arm. Å snakke med ungdom er nemlig noe Alaei gjør daglig i jobben som barnevernspedagog. Men noe var annerledes denne gangen, det var som forfatter hun sto der og hun var spent på hvordan de ville ta i mot Sanna, Yousef og resten av boka hennes.

Dette er ikke oss forteller om 14 år gamle Sanna. Hun bor på St. Hanshaugen sammen med pappaen sin som ikke lenger klarer å stå opp, lage mat eller svare når Sanna snakker til ham. Mammaen til Sanna har dødd for ikke så lenge siden, og hverdagen har blitt helt annerledes og grå. Heller ikke på skolen har Sanna det som før, for bestevenninnen hennes Mie har funnet seg en ny bestevenn. Når en ny gutt, Yousef, begynner i klassen rykkes Sanna ut av den nye hverdagen og begynner å se verden rundt seg på en annen måte.

– Min største drøm er at en ungdom skal komme bort til meg og si «jeg kjenner meg igjen i Sanna».

Mitt første lånekort

Samtidig som Alaei utdannet seg til barnevernspedagog tok hun den toårige forfatterutdannelsen ved Norsk barnebokinstitutt. På samme tid som hun kjente at det ikke kunne være sant at hun hørte til der var hun helt sikker på at dette var veien hun skulle gå, noe hun fikk rett i. Det avsluttende eksamensprosjektet ble boka hun nå har debutert med. Jeg åpner samtalen vår med å spørre om hun alltid har drømt om å bli forfatter.
– Ja, sier hun kontakt. – I alle fall siden jeg var 6 år. Jeg startet med å skrive eventyr i kladdebøker med stive permer som faren min kjøpte til meg. I dem risset jeg inn navnet mitt på ryggen, skrev en historie på 3-4 sider og satte dem i bokhylla.
Alaei har vokst opp i en familie som ikke var interessert i bøker, og uten en skikkelig boksamling hjemme. Heldigvis hadde hun biblioteket.
– Lesinga var min egen greie og jeg var på biblioteket hele tiden, fortsette hun. – Jeg har fremdeles det første bibliotekkortet mitt, hvor jeg har skrevet hele navnet mitt med løkkeskrift – uten å vite at det skal være stor forbokstav også på etternavn. For meg var det uaktuelt at foreldrene mine skulle ha ansvar for det, og jeg kjøpte lommebok kun for å ha lånekortet mitt i den.

Ikke alle barnevernspedagoger behøver å skrive bok

Skriving og lesing har alltid vært viktig for Alaei, men det er tydelig at hun brenner for den andre jobben sin også.
– Idéen jeg hadde da jeg begynte å skrive var ei jente i ungdomsskolealder som må passe på pappa og det går ikke bra, sier hun. – Jeg ville skrive om omsorgssvikt, og den grunntanken var der hele tiden. Men jeg ville skrive om en omsorgssvikt som ikke er så lett å se, som ikke er så lett å oppdage for folk rundt og heller ikke for den det gjelder. Jeg savnet å lese om konflikter man ikke så enkelt kunne sette ord på, noe annet enn de stereotypiske historiene om vold eller misbruk. Det er selvfølgelig alvorlig, men hvor mange står ikke i en situasjon som Sanna uten å vite at heller ikke det ikke er bra!?

I boka har hun skrevet inn barnevernet, og hvordan de gir Sanna trygge rammer. Hun ønsket å vise at man ikke er alene som ungdom, og at man kan få hjelp til å komme seg ut av vanskelige situasjoner. For Alaei handler det alltid om ungdommen. Hun ønsker å nå dem med boka si, men hun understreker flere ganger at hun også håper voksne vil lese den.
– Min største drøm er at en ungdom skal komme bort til meg og si «jeg kjenner meg igjen i Sanna», sier hun. – Eller «jeg kjenner folk som har det sånn» eller «jeg føler meg litt mindre alene av å lese denne boka». Da vekkes barnevernspedagogen i meg.
Dette er uten tvil en forfatter og pedagog som vil mye, og som tror på litteraturens kraft.
– Jeg føler jeg har mange intensjoner med boka, og ambisjoner videre, for jeg vil nå ungdom på en annen måte enn jeg gjør i den andre jobben min, utdyper hun. – Ikke alle barnevernspedagoger bør nødvendigvis skrive bok, men jeg dyrka det fordi det var så viktig for meg som ungdom.

Lån Dette er ikke oss her!

Den store drømmen på biblioteket

Siden hun skrev navnet sitt på det første lånekortet har biblioteket blitt værende i Alaeis liv. Da hun flyttet til Oslo som 19-åring var noe av det første hun gjorde å oppsøke Deichman Hovedbiblioteket og få seg lånekort her. Siden har hun brukt biblioteket flittig, både til lesing og skriving.
– Store deler av boka har jeg skrevet på Deichman Majorstuen, forteller hun. – Der er det så rolig og fint. Biblioteket er noe helt spesielt og det gir en ro å ha bøkene rundt seg. Jeg har jo også hatt en stor drøm om å finne min egen bok i hyllene, og det skjer nå!

For Neda Alaei har veien som forfatter bare begynt, og etter å ha fått oppfylt den første drømmen, om å skrive en bok for dem som trenger det mest, går hun nå den neste i møte.
– Det største blir å se boka mi i hylla på biblioteket, sier hun med et stort smil om munnen. – For jeg vet det er der ungdommer finner litteraturen sin. Innkjøpsordningen er det beste som kan skje en ungdomsbok, og jeg kommer nok til å følge mer med på utlånstallene enn salgstallene. Det er på biblioteket ungdommene leser.

Nå er boka ute og straks på vei ut i bibliotekhyllene. Da gjenstår det bare å se hva ungdommen synes om Sanna, Yousef og Dette er ikke oss.