Boken må formidles – om å oversette fra norsk

Å oversette litteratur krever stor kunnskap om språk, men kanskje også om biologisk klassifikasjon og hva lesere på en annen kant av verden vil lese. I dag kan du bli kjent med Hwasue Warberg, som oversetter norsk litteratur til koreansk.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Omslag: Hyundae Munhak Publishing Co., Ltd. og Fiftyonek Inc. / Foto: Unho Kim, forlagsjef i Hangilsa

Vi har snakket med mange oversettere her på Litteraturbloggen, men de aller fleste av dem oversetter litteratur fra hele verden til norsk. Nå vil vi snu litt på det, og se på hvordan det er å oversette fra norsk. For hva er det egentlig som kjennetegner det norske språket? Finnes det noen fellestrekk mellom bøkene som reiser ut i verden, og har oversetterne noe å si for hvilke bøker som blir oversatt?

Litteraturbloggen har snakket med sør-koreanske Hwasue Warberg som bor i Steinkjer. I over 15 år har hun oversatt norsk litteratur til koreanske lesere, og mange bøker har reist til den andre kanten av verden takket være hennes arbeid. Warberg ble i 2012 tildelt NORLAs oversetterpris, og det ble da understreket hennes skarpe blikk og forståelse for hvilke bøker som vil kunne treffe lesere i hennes hjemland. Hun har oversatt forskjellige bøker, både sakprosa og skjønnlitteratur, for både unge og voksne lesere. La oss høre hvilke utfordringer og gleder arbeidet kan by på.

– Hva tenker du er oversetterens viktigste oppgave?

Jeg synes oversetterens viktigste oppgave er formidling. Å formidle en bok betyr ikke at oversetteren bare bytter ut ord for ord, som f.eks. Google translate gjerne gjør. Oversetteren må forstå bokens helhet, forfatterens agenda eller mening.

– Hva er den største utfordringen med å oversette mellom to så ulike språk? Finnes det noe som ikke lar seg oversette?

Jeg har oversatt mest skjønnlitteratur, men også flere fagbøker. I det siste har det blitt mer fagbøker om natur og miljø. Den største utfordringen er å oversette beskrivelser av natur, enten det er skjønnlitteratur eller faglitteratur. I det norske språket finnes mange forskjellige begreper om snø, steiner og vann. Når det gjelder snø, finnes det tørr snø, fin snø, kram snø, hagl, sludd, slaps, skare, snøfokk, sastrugi, til og med kunstig snø. På koreansk finnes det bare snø og hagl. Snø er snø, og is er is. Enkelt og greit. Så jeg må bruke adjektiv for å beskrive snøtype, fordi det går ikke an å oversette f.eks. sludd med bare et ord til koreansk.

En annen utfordring er at jeg må oversette navn på dyr eller planter som ikke eksisterer i Korea. Da må jeg gjøre mye research om biologiske klassifikasjoner. Hvis ikke den samme arten finnes i Korea, må jeg lete etter noe som hører til i samme slekt. Men det blir ikke alltid det samme eller helt riktig uansett. I slike tilfeller kan jeg tilføye oversetterens antegnelse for det riktige begrepet. Men jeg prøver å unngå slike antegnelser når jeg oversetter skjønnlitteratur. De kan ofte ødelegge flyten og rytmen. Litteratur er kunst, og kunsten som forfatteren har skapt må nå leserne, selv om de sitter og blar i boken på den andre siden av jorden.

Når det virker helt umulig å oversette en eller annen setning, kontakter jeg forfatteren for å få råd. Da jeg oversatte Min kamp av Karl Ove Knausgård, møtte jeg et avsnitt hvor bestemoren med gebiss sa «Livet er en gamp». Det egentlige ordet var kamp, men jeg syntes ordet gamp også hadde en viktig mening i den setningen. Samtidig måtte jeg få fram den spesielle uttalen, som viser at hun hadde gebisset i munnen. I det tilfellet betydde det egentlig ingenting om jeg kontaktet forfatteren eller ikke, fordi Knausgård ikke kan koreansk. Så jeg måtte finne på et eller annet selv. Til slutt ble det «Livet er en mediator», på grunn av den koreanske ordlyden som da heller ikke kan overføres tilbake til norsk sånn uten videre. Det ble godkjent av forfatteren, med latter og skryt. Jeg har flere slike eksempler gjennom min oversetterkarriere, og det synes jeg er morsomt å tenke på.

«Det har blitt såpass stor forespørsel etter norske bøker at jeg har måttet takke nei til mange oppdrag de siste årene, så vi trenger faktisk flere oversettere.»

– Er det en bok du er spesielt fornøyd med oversettelsen din av?

Som de fleste oversettere, har jeg også bøker som jeg er både fornøyd og misfornøyd med. De bøkene jeg er spesielt fornøyd med, når jeg tenker raskt på det, er Saganatt av Frode Grytten og Min kamp av Karl Ove Knausgård. Jeg koste meg stort da jeg oversatte Saganatt fordi jeg personlig likte Frode Gryttens humoristiske og velskrevne stil. Min kamp var litt spesiell, fordi den var tilsynelatende ganske langdryg men likevel var den lett å få fart på mens jeg oversatte. Det gikk av seg selv med andre ord. Disse bøkene fikk også gode tilbakemeldinger fra koreanske lesere, og dette var også en av grunnene til at jeg var fornøyd.

– Hvilken bok har vært den vanskeligste å oversette og hvorfor?

Foreløpig kan jeg ikke komme på noen bøker som var tekniske sett vanskelige. Men det krever alltid at jeg må forberede meg for å være i den unike stemningen før jeg begynner å oversette. Oversetteren må også leve i den boken de jobber med, akkurat som forfatteren gjør når de skrive, og det er ikke alltid så lett.

– Hva skal til for at en norsk bok oversettes og utgis i Sør-Korea?

Gode bøker kan alltid få sin plass i Sør-Korea uansett, men jeg tror kanskje at Sørkoreanere er mindre tålmodig enn de norske leserne. De har mye lengre arbeidsdager, så de leser stort sett i trikken eller bare noen få timer i uka hjemme. Så de foretrekker egentlig heller korte, lettleste «filosofiske» bøker enn lange romaner. Gjerne av typen: 10 veier til et bedre liv eller 5 måter å tenke riktig på, kanskje inspirert av amerikansk hurtigkultur? Jeg har sett at slike bøker har lettere for å nå frem til det koreanske markedet, så det er kanskje litt ironisk at jeg for det meste har oversatt litt tyngre romaner. Men det er jo den norske stilen, er det ikke?

– I hvilken grad kommer du med forslag til norske titler som bør oversettes?

Tidligere var jeg ganske ivrig etter å kontakte koreanske forlag med forslag til norske bøker som burde oversettes, så det var egentlig jeg som foreslo Knausgård, Tom Egeland, Per Petterson, Maja Lunde og flere andre. Men noen av disse oppnådde jo etter hvert såpass stor suksess i andre land at de de egentlig ikke hadde trengt noen introduksjon fra meg. Nå har de koreanske forlagene fått såpass god kontakt med norsk litteratur at det for det meste går av seg selv. Det har blitt såpass stor forespørsel etter norske bøker at jeg har måttet takke nei til mange oppdrag de siste årene, så vi trenger faktisk flere oversettere.

Lyst til å lære mer over oversettelse?
Les om Sara Koch som oversetter norsk litteratur til dansk her.