Høytlesing med Bjørn Rørvik

Et leseminne er mer enn et minne om lesing for forfatter Bjørn F. Rørvik. Lesingen blir et feste for tankene, som gjør at alt det andre, rommet, lukten og bestemors hår, også kommer tilbake.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Illustrasjon: Hurra for Reven og Grisungen, Cappelen Damm / Foto: Åshild Irgens, Tegneskapet og Erik Thallaug, Fotofolk

Nesten alle som har lest barnebøker de siste 20 årene har nok på et eller annet tidspunkt lest noe av Bjørn F. Rørvik. Figurer som Reven og Grisungen, Purriot og ikke minst Bukkene Bruse har blitt høyt elsket av både små og store lesere, landet rundt.

Vil du dele et leseminne fra barndommen med oss?

Et av mine tydeligste leseminner fra barndommen er bestemor som leser eventyr for meg fra Nordahl Rolfsens lesebok, et velbrukt og slitt eksemplar som ble hentet fram fra skuffen hver gang jeg var på overnattingsbesøk. Det var to folkeventyr hun pleide å lese: «Reven som gjeter» og «Han far sjøl i stua». Hvis jeg lukker øynene kan jeg fortsatt høre den snille og litt knirkete bestemorstemmen gjøre seg lur som en rev og si «Dill-dall-holom!».

I tillegg husker jeg alt som var rundt: Det lyse bestemorkjøkkenet med grønnlig linoleum på gulvet, magasinovnen, bordet med voksduken, taburettene, kjøkkenskapene, alt sammen møbler som var laget av en i slekta eller en lokal snekker, at vi spilte domino sammen med bestefar og hvordan alt der inne på kjøkkenet luktet og så ut. Jeg husker den lyseblå slagbenken som var umalt inni, hvor jeg la meg nedi for å sove etter at vi hadde lest, og hvordan jeg lå der helt stille og så på at bestemor stelte seg for kvelden. Hun tok av hårnett og hårnåler og som ved et trylleslag falt det lange håret hennes nedover ryggen på den hvite serken, helt ned til rumpa! Hvem skulle ant at hun hadde så langt hår? Om dagen lå det jo pyntelig rullet opp som en slags pølse bak i nakken og så ut som et hvilket som helst gammelt konehår.

Slik blir ikke leseminnet bare et minne om lesing. Lesinga blir en knagg som får meg til å huske alt det andre som var rundt. Et feste for tankene, som gjør at alt det andre også kommer tilbake. Kanskje er det også en egenskap ved høytlesinga som rituale.

«Med rike bilder og en tekst som er god å lese høyt, kan boka leses om igjen og om igjen. Den oppstår på nytt og blir like levende hver gang.»

Hva som skjedde i selve eventyrene husker jeg bare så vidt: Stemmen til reven som var så lur og ven. Og kjerringa som lot seg lure og ga reven jobb som gjeter. Fra det andre eventyret, Han far sjøl i stua, husker jeg nesten ingen ting. Bare at jeg syntes synd på den lille gårdshunden som måtte stå ute om natta og være lokkemat for gråbein og bjørn.

Jeg føler at dette leseminnet, som må være fra rundt 1969, gir meg tilhørighet til noe jeg kommer fra. Et usynlig bein, ei bru tilbake til mennesker og steder i en annen tid. Ei tid da besteforeldre ikke hadde bad og varmtvann, men vaskevannsfat og vedovn på kjøkkenet. Og Rolfsens gamle lesebok er et bindeledd enda lenger bakover i tida, slik folkeeventyrene også er det. Til den muntlige fortellertradisjonen rundt grua, ved bålet, i nattemørket. Den gang både troll og annet lå på lur.

Hvorfor er det viktig å lese høyt for barn?

For å dele fortellinger, dele ord og språk. Høytlesing er en opplevelse i seg selv, men det er også språk, forståelse og mestring. Gjennom språket skaper vi oss selv og blir i stand til å delta. Uten språk blir vi borte. Hvis du har vært en stund i et fremmed land, hvor godt er det ikke å høre sitt eget morsmål igjen, å mestre det, forstå det, kjenne referansene og kulturen. Kunne bruke ordene fritt!

Det fine med høytlesing er jo også at man kan stoppe opp og skravle litt underveis. Man kan spørre om ting, undre seg sammen og dikte videre. Og på den måten gjøre sine egne vurderinger og tanker og utvikle et språk for å dele dem med andre. Og ikke minst – man kan gjøre det i sitt eget tempo.

Hvordan synes du det er å lese høyt?

Jeg liker å lese høyt, og jeg tenker på det når jeg skriver. At bildeboka først og fremst er ei bruksbok. For meg er bildeboka like mye en liten forestilling som ei bok. Bildene blir sceneskift for barnet når du blar om, og bildeboka har også lyd: lydsporet er stemmen til den som leser og sier det som skal sies. Med rike bilder og en tekst som er god å lese høyt, kan boka leses om igjen og om igjen. Den oppstår på nytt og blir like levende hver gang. Det er bare å åpne boka og begynne!

Samtidig liker jeg enkelheten og allminneligheten i selve boka. Du kan ta den opp, kjenne pappen i hendene, bla om, høre lyden av papiret, se sytråden i ryggen. Den er fysisk, vakker og enkel! Tenk at noe som er så tilgjengelig og nært samtidig kan ta tankene dine så langt av sted. Ta dere begge, både høytleser og lytter, med bort fra hverdagen og la dere forsvinne i tid og rom. Jeg skal ikke si det er magi, men det er ikke langt unna!

Å bli lest høyt for er et magisk øyeblikk som gir minner for livet. Lesefrøfestivalen springer ut av LESEFRØ-samarbeidet mellom Deichman og ca. 100 barnehager i Oslo, der målet er å skape godt språkmiljø, spre leselyst og leseglede. Velkommen til en eventyrlig høytlesingsuke!