En besatt forfatter på jakt etter forbryteren

Forfatter Michelle McNamara var besatt av Golden State-morderen. Han hjemsøkte hundrevis av mennesker. Hun fulgte hakk i hæl gjennom arkiver, boligfelt og øyenvitneskildringer.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel

Nå bugner avisene over av krimtips fra mer eller mindre krimelskende folk. Forlagene pumper ut nye bøker, og alle ønsker å ha den ene som fengsler deg hele påskeferien gjennom. I bokhandelen er bunkene skyhøye og her på biblioteket forsøker vi å vise frem noen av krimbøkene du kanskje har glemt, eller faktisk aldri har hørt om.

Selv er jeg ingen krimleser, allikevel vil jeg dele en krimanbefaling med dere. Boka har toppet New York Times-bestselgerlisten, inneholder flere mord og overgrep enn jeg klarer å telle og var med på å oppklare en av USAs store drapsgåter. Jeg blir borte i mørket er skrevet av Michelle McNamara. Den er nylig kommet ut på norsk i Rune R. Moens oversettelse. Bokas undertittel, Jakten på Golden State-morderen, gjør det tydelig for oss hva McNamara skriver om, og hva hun var besatt av i mange år.

Virkeligheten vi ikke vil vite av

Jeg blir borte i mørket er en krimfortelling, men det er en «true crime», altså er fortellingen hentet fra virkeligheten. Dette er med andre ord ikke noen oppdiktet historie om en heltemodig, om enn drikkfeldig politiinspektør, men beskriver jakten på mannen som terroriserte California i mer enn et tiår.

Så hvorfor skal man lese den om man ikke liker krimbøker, og ikke en gang kan trøste seg med at all elendigheten heldigvis ikke har skjedd? Jeg mener du bør lese den fordi det er en velskrevet, godt komponert fortelling om menneskets mørkeste sider. Den forteller om folkene som sto igjen i kjølvannet av voldshandlingene og gir oss innblikk i politifolk og forfatters besettende forfølgelse av sannheten.

«Det var hvem hun var der hun lå og sov rundt klokken to en kald desembernatt: en kvinne som startet på nytt i en delstat der prærievognene stoppet og sagnomsuste forandringer ble satt i gang, en kvinne som prøvde å finne ut av et ikke bemerkelsesverdig komplisert kjærlighetsliv, en kvinne som snart skulle bli forandret for alltid. Hva blir den varige skaden når du tror det varme stedet du nettopp lå og sov på, vil bli din grav? Tiden tar brodden av skadene, men de slipper aldri taket. Et navnløst syndrom brer seg konstant rundt i kroppen, ligger av og til lenge i dvale, mens det andre ganger sender ut kraftige bølger av smerte og frykt.» (s. 234)

Dette utdraget synes jeg viser godt hvordan McNamara tegner bilder av både situasjoner og følelsene disse menneskene ufrivillig blir utsatt for. Hun evner å fange ubehaget, det snikende og uventede som brått vender livet opp ned. Los Angels Times’ anmelder trakk frem nettopp empatien og følsomheten ovenfor ofrene som en av bokas sterkeste kvaliteter.

At boka forteller om virkelige hendelser gir den en annen dimensjon. Det betyr ikke at forfatteren ikke bruker litterære grep for å formidle, men å forestille seg at noen, mange, faktisk har levd i denne situasjonen gir en tyngde til det som blir fortalt som vanlige krimromaner mangler. Det er nok derfor true crime-podkaster slukes på høykant av titusener av folk og tv-serier om uoppklarte politisaker sees av så mange. Men jeg oppfatter at boka gir fortellingen enda en dimensjon de andre formatene mangler. Litteraturen tar seg tid. Du kan dvele og la det synke inn, og det krever mer av deg. Det er kvaliteter jeg setter pris på når en skal fordype seg i noen menneskers livs største tragedie.

Morderen i skyggene

Det er utrolig at han klarer å slippe unna igjen og igjen mens det står på. Til tross for å luske rundt i hager og gater, klarer de aldri å fakke ham. Han sprer terror i nabolag, en frykt som McNamara skildrer levende for oss. Tidvis slår han til i samme område med bare få dagers mellomrom. Det er vanskelig å forestille seg hvordan det er å leve i den usikkerheten. Mange titalls mennesker ble rammet av dette, og hele tiden var politiet i hælene på ham – men allikevel favnet de i blinde i flere tiår.

«Det verste var over. Midnatt ble til ett på natten. Kjøleskapene summet i hus der lyset var slått av. En bil suste forbi nå og da, og brøt stillheten. Den kollektive døgnrytmen var i hvilemodus.
Men ikke overalt. I Danville, rett øst for det nedlagte jernbanesporet, skulle et to meter høyt tregjerde skjult av store trær vakle under vekten av noen som klatret over det.
Ingen utelys lyste opp det lave huset som lå bak gjerdet. Natten var en ideell tid for ham som klatret over gjerdet. Han ble lokket mot ting som skjulte ham. Han flakket rundt i mørke klær, på jakt etter en enslig mørk flekk blant de opplyste husene. De svarte pupillene søkte mot skygge.» (s.232)

Her kan du låne Jeg blir borte i mørket

Sannheten kommer ut i lyset

I 1974 var første gang morderen slo til. I løpet av de neste 12 årene sto han for minst 13 mord, 50 voldtekter og over 100 innbrudd. Allikevel var det ikke før i fjor, 2018, at den da 72-år gamle, tidligere politimannen Joseph James DeAngelo ble avslørt og pågrepet.

Kallenavnet «Golden State-morderen» var det forfatter Michelle McNamara som gav ham. Med det satt hun saken på agendaen igjen, og arbeidet kulminerte med det som til slutt ble Jeg blir borte i mørket. Boka fikk for øvrig ikke McNamara selv avsluttet, da hun døde i 2016. Hun fikk heller ikke oppleve at saken ble oppklart og rettssaken for de 13 drapene som nå er i gang. At hun gjerne skulle opplevd det er det ingen tvil om.

«En dag snart vil du høre en bil stoppe opp inntil fortauskanten, en motor skrus av. Du vil høre skritt som kommer mot døren. … Det ringer på. Ingen sideporter står åpne. Det er lenge siden du kunne hoppe over et gjerde. Trekk pusten slik du pleier, helt hyper og gispende. Bit tennene sammen. Gå langsomt og forknytt mot ringeklokken som ikke gir seg.
Det er slik det ender for deg.
«Det blir det siste du gjør, og jeg blir borte i mørket,» truet du et av ofrene med en gang.
Åpne døren. Vis oss ansiktet ditt.
Gå ut i lyset.» (s.332)