Søk Meny Lukk
Lukk
Av: litteratur Intervjuer 31. mars 2019

Hvordan lese høyt for 300 barn og holde redselen i sjakk

Veronica Salinas har reist fra mobbing i Argentina til leseglede i Norge, og står nå gjerne foran 300 hoppende barn i Groruddalen og sprer entusiasme med bøkene sine i hånda. Er hun redd? Ja. Men tør hun likevel? Ja.

Tekst og foto: Jens Smith Wergeland, Deichman Stovner

Veronica Salinas er en karismatisk klemmer som slenger ut armene og omfavner meg i en skikkelig bjørneklem idet hun kommer inn døra til biblioteket. Så ler hun. Jeg blir raskt nysgjerrig på hvor den store kjærligheten for mennesker og fortellinger stammer fra.

Hva var det i din oppvekst som fikk deg til å forstå viktigheten av fortellinger?

– Min bestemor i Argentina leste ikke for oss, men på slutten av dagen samlet hun oss rundt bålet og så skulle vi snakke sammen. Vi mennesker elsker fortellinger og har delt dem siden urtiden. Fortellinger er godt for fellesskapet og for utviklingen av språket.
– Jeg fikk tidlig høre at jeg var annerledes, fordi jeg var et indianerbarn – de sa jeg luktet annerledes, så annerledes ut. Selv om foreldrene mine strevde hardt for å sende meg til en god skole, fikk jeg hele tiden høre at jeg ikke var som de andre. Historier ble en måte for meg å håndtere de problemene og hjelpe andre til å unngå dem.

Redsel er ikke farlig

Veronica Salinas er både forfatter og skuespiller, og drar mye rundt og formidler historiene sine. Hun har skrevet billedbøkene Skyggen, Sulten og Reisen, men også en ungdomsbok og flere historier for voksne. Livet som forfatter og formidler har gjort henne rik på erfaringer og hun deler gjerne det hun har lært underveis.

En god bok har et godt samspill mellom bilde og tekst, og det er gjerne plass til det lekne, til meg som leser og til de som hører på.

– Man må være redd og ikke redd samtidig. Redsel er ikke farlig, men man må anerkjenne følelsen. Kanskje skjelver stemmen litt først, men så kommer man inn i det og barna lytter til deg, da tar det fokus og man kjenner redselen slipper.
– Da jeg leste Reisen foran 300 barn på Rommen skole var jeg nervøs, men minnet meg selv på at det kun er en selv som skal definere hva som er perfekt og ikke-perfekt. Det er heller ikke så farlig å mislykkes, hvis man skulle ende opp der, da lærer man noe av det også. Barna setter stor pris på at du leser høyt for dem og er ikke så kresne. Det er viktig å huske på.

Gi lesestunden gode rammer

Så hvordan bygger man opp en god høytlesingsstund?

– Jeg jobber ut fra en tydelig struktur. Den har tre punkter: Hvordan begynner jeg? Hvordan formidler jeg boka? Hvordan avslutter jeg? Hvis jeg slurver med ett av punktene risikerer jeg at det ikke blir så bra som jeg vil. En god bok har et godt samspill mellom bilde og tekst, og det er gjerne plass til det lekne, til meg som leser og til de som hører på.
– Man kan begynne med å etablere hva boka handler om. Da bruker jeg bildene som utgangspunkt og får barna til å tenke på hva som skjer når jeg åpner boka eller blar til neste side. Når jeg formidler Reisen sier jeg gjerne: “Anda møter et nytt dyr, tror dere det går bra?” Og selv om jeg vet at det ikke gjør det, så har jeg forberedt dem og kan bruke reaksjonene deres som utgangspunkt for en samtale. Barn har stor kapasitet for sterke følelser og har ikke problemer med at det går dårlig, det er de voksne som redd for det. I en god lesestund får barna rom til å uttrykke følelsene sine og snakke om dem. Det trenger vi å gjøre mer av.

Hvordan levendegjør du selve teksten?

– Jeg pleier å la meg rive med, en god billedbok snakker like godt til en 4-åring som en 42-åring. Gode historier handler om noe menneskelig og treffer bredt. Regelen er at hvis du koser deg med boka så gjør barna også det.
– Man bør også la barna få en følelse av selve boka. Det fysiske elementet ved lesestunden er viktig, en bok kan tas på. Man glemmer kanskje hvor magisk man selv syntes en bok var da man var mindre. Den kan enkelt skape begeistring i seg selv hvis vi åpner for det.

Viktig å inkludere hele publikum

Én ting jeg kan synes er vanskelig er hva jeg skal gjøre med barn som sliter med å følge med?

– Ja, det er ikke lett. Jeg prøver å få blikkontakt med dem så tidlig så mulig og inkludere dem ekstra godt. Barn i kollektive opplevelser blir gjerne roligere, særlig hvis man veileder dem på riktig måte. Foran de 300 barna på Rommen begynte jeg med å spørre dem: “Har dere lyst til å lese denne boka sammen med meg?” Alle ropte: “Jaaaa!” “Har dere noen ganger vært i en sal og leste sammen med 300 andre barn?” Alle ropte: “Neeeei!” og da kunne vi lett bli enige om reglene som skulle gjelde for at det skulle bli hyggelig for alle. Ved å sette regler i fellesskap blir det også enklere å opprettholde dem. Inkludere, følge opp og se alle er viktig.

Har du noen gode tips til høytlesingsbøker?

– Jeg har mange, men nevner tre! ABC-boken til Mari Kanstad Johnsen. Den boka er både en god dramaturgisk historie, samtidig som at man kan bygge historier rundt bokstavene. Er man på G, kan barna blir med og finne det som begynner på G, gorilla for eksempel. Kanskje kan noen ordet gorilla på flere språk. Den boka åpner opp sinnet til barn og voksne og er enkel å leke med. Bøkene til Elisabeth Helland Larsen er også vakre og sterke, Jeg er Livet og Jeg er Døden. Og diktene til Synne Lea, Nattevakt. Alle er bøker som vil fungere godt i en lesestund.

Før hun drar gir Veronica meg en klem og sier: “Til alle som jobber med barn eller som har barn selv: les, les, les, så mye du kan og så ofte du kan. Vær redd og ikke redd. Det hjelper!” Så ler hun. Igjen.

Veronica Salinas kommer til Deichman Bjørnholt onsdag 10. april under Lesefrøfestivalen, én uke med høytlesing for barn 0-6 år på hele Deichman, samtidig!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.