Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal få det til

Hva innebærer det når det blir stille fra en forfatter? Ingvild H. Rishøi byr åpenhjertig på sine skriveproblemer fra de siste fem årene hvor hun ikke har klart å fullføre en eneste tekst.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel / Portrett: Hans Fredrik Asbjørnsen

Sola skinner i det jeg går av bussen på Tonsenhagen. Jeg krysser veien og går rett på den lokale kaffebaren. I solveggen er det puter og inne hilser innehaveren blidt på meg. Det er første gang jeg er her, men hun jeg skal møte har dette som en av sine faste skriveplasser. Sammen bestiller vi noe å drikke. Han i kassa vet akkurat hva hun skal ha, og så bærer vi hver vår kaffe ut til den solvarme kroken.

Jeg var litt usikker da jeg sendte den første mailen til Ingvild H. Rishøi. Er dette noe man i det hele tatt kan spørre en forfatter om, eller er det en fornærmelse? For er en forfatter som ikke skriver i det hele tatt en forfatter, og hva betyr det egentlig – å ikke skrive? Jeg hopper i det og nevner at jeg var litt nervøs for å spørre henne.

– Det er noe forfattere sjeldent blir spurt om, men jeg tror at å ikke få til å skrive, er ganske vanlig, svarer hun kjapt. – Jeg tror at det som kalles skrivesperre arter seg ulikt for forskjellige folk, man har jo ulike metoder. For min del klarer jeg bare ikke å få noe ferdig. Jeg har skrevet masse, flere hundre sider, men det blir ikke bra.
Dette har Rishøi balet med i fem år, men hvordan klarer hun å gjenkjenne det virkelig gode blant en hel masse av ganske bra?
– Jeg tenker at det er noe jeg vet fordi jeg har skrevet lenge, sier hun. – Det er vanskelig å si akkurat hva som ligger i det, men jeg gjenkjenner det i både andres og egne tekster når jeg leser. Jeg vet hvor godt jeg kan få det, men så kommer jeg ikke dit.

Når tvilen plutselig kommer

Som utenforstående kan det høres frustrerende ut og det er lett å tenke på forventningene som må ligge på henne etter suksessrekka hun har levert så langt. Helt fra debuten La stå i 2007 har formkurven vært stigende. I 2014 kom hennes tredje og hittil siste bok, Vinternoveller. For den mottok Rishøi blant annet Kritikerprisen og Brageprisen. Å ikke la dette påvirke videre arbeid er vanskelig å forestille seg. Allikevel mener hun at hovedproblemet ikke ligger i forventningene der ute, men heller i henne selv.
– Kanskje har jeg blitt mer selvkritisk, tenker hun høyt. – Men det er jo umulig å vurdere. Jeg har opplevd at det har gått bedre og bedre for hver bok, og sånn vil jeg egentlig at det skal fortsette. Jeg husker at mora mi skjønte hvordan jeg strevde med skrivinga, og da sa hun en gang: «Du kan ikke forvente at hver tekst du skriver skal være bedre enn den forrige.» Da skjønte jeg at jeg egentlig forventer det. Det er det jeg har lyst til å få til.

Rishøi har altså et tydelig bilde av hva hun ønsker å få til, og høye krav til en eventuell ny bok. Hva er det som driver henne til å fortsette, til tross for at hun ikke har lykkes de siste fem årene?
– Jeg har nok vært heldig og levd i en slags boble hvor jeg har visst, helt siden jeg var barn, at det er å skrive jeg vil, svarer hun meg når jeg spør hva motivasjonen bak skrivingen er. – Jeg hadde ikke noe alternativ, og jeg tvilte aldri på det. Jeg tenkte: «Det er det jeg kan, det er det jeg vil.» Men så kom tvilen da, når jeg ble førti.
For første gang har hun måttet tenke over hvorfor hun gjør som hun gjør. Det virker skummelt å plutselig kjenne at det vakler.
– Ja, nikker hun bekreftende. – Det føles som om en viktig del av identiteten min ikke lenger er selvsagt. Å skrive har vært knyttet til hvem jeg er. Det har vært rystende, på et vis.

cof

Mellom håndverk og kunst

Noe av det som har blitt utfordret av denne tvilen er forfatterens syn på skriving. Hun understreker at hun er opptatt av håndverket som ligger i forfatteryrket, og at hun ikke har trodd helt på forfattere som snakker om ekthet og inspirasjon. Men, da hun forsøkte å forfølge en idé om å skrive en krimroman satte det oppfatningene hennes i et nytt lys.
– Jeg har alltid hatt lyst til å skrive en krim, en klassisk krim, som også har bra språk, forklarer hun. – Jeg skrev mye på den, i to år, men da jeg skulle levere… Jeg hadde skikkelig trua, det var kjempegøy og jeg hadde gjort mye research. Men, da jeg skulle gjøre den ferdig, og få det jeg hadde skrevet inn i plottet en krimroman krever, gikk det ikke. Jeg skjønte at det innebar å kutte ut god tekst, og legge til mindre god. Det var første gang jeg innså at jeg hadde et kunstsyn, at det også handler om at teksten må være ekte for meg.

Hun gikk aldri på akkord med dette, la bort hele krimmanuset og begynte å gå i skogen på fulltid. Det kjenner hun gjorde henne godt. Nå har hun tatt opp igjen andre tekster hun håper kan bli noe, men hun vet ikke. Nylig inngikk hun en avtale med redaktøren sin om å levere én scene i uka, som kanskje en gang, langt der fremme, vil bli en bok.

– For et par år siden trodde jeg at jeg aldri skulle få til å skrive noe mer, men nå har jeg mer trua, sier hun. – Nå er jeg sikker igjen, på at det er skrive jeg vil. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal få det til.