Kan en dagdrømmende bibliotekar redde den forsvunne byen?

I 2017 satt fantasyelskere over hele verden med nesa vendt ned i en svær, knallblå bok. Da de kikket opp igjen befant de seg i en kollektiv sky av vantro, lovord og entusiasme det var vanskelig å ignorere. Laini Taylor hadde gitt ut Strange the Dreamer.

Tekst og foto: Madeleine Ryan, Deichman Holmlia

En by forsvinner. En by der folk rir på spektralhjorter, og kan lage drops av blodet til elvemonstre som igjen kan brukes som udødelighetseliksir. En by som eksporterer de vakreste smykker, tepper og kunstverk. Gatene er av lasurstein og bygningene toppet med glitrende kupler. En by som har vært naturlig adskilt fra resten av verden og dets nysgjerrige øyne med en vid og ugjennomtrengelig ørken. Alle har hørt om den, men ingen har vært der.

Plutselig en dag forsvinner navnet på byen fra alles hoder og alles lepper. Det eneste de sitter igjen med er en følelse av et forferdelig tap, og et nytt navn som smaker beskt på tungen: Jammer. Ingen flere karavaner kommer derfra med forunderlige varer, og byen forsvinner ut av den kollektive hukommelsen. Bortsett fra hos èn person: Lazlo Ukjent. Lazlo som rømte fra et kloster som liten og endte opp med å bo i et bibliotek i Zosma og blir juniorbibliotekar.

«Biblioteket kjenner seg selv best. (…)Når biblioteket bestemmer seg for å stjele en gutt, lar vi det beholde han.»

I de femten årene som følger forsvinningen, har Lazlo samlet alt han har kommet over av dokumentasjon på at byen eksisterte: sagn, gamle brev, kvitteringer og rykter. Men så skjer det utrolige. Det kommer en enslig karavane med krigere fra byen alle har glemt. De rekrutterer mektige vitenskapsmenn til å reise med dem til Jammer og hjelpe dem med å bringe byen tilbake. Hva trusselen er får de ikke vite, men Lazlo blir en av rekruttene. Spørsmålet er bare hva en dagdrømmende bibliotekar med hodet fullt av eventyr kan gjøre for en by som har tilsynelatende forsvunnet?

I fjor kom den norske oversettelsen i to deler, med tittelen Den ukjente drømmeren. Nå som juni og den norske utgaven av bok to nærmer seg, Marerittenes muse, er det på tide å rasle litt i alle lovordene og finne ut hvorfor denne boken er så høyt elsket.

Utfordrer leserne

Når man leser boken skulle man nesten tro at Laini Taylor har skrevet om en allerede eksisterende mytologi. Universet hun har laget er overdådig, omfattende, og ekstremt velutviklet. Det begynner i det små, men etter hvert som sidene flyr maner hun frem mer og mer fantastiske elementer som vever seg naturlig inn i historien. Til slutt blir du ikke lenger overrasket over at noen har blå hud, kan binde døde menneskers sjeler til seg eller styre andres drømmer.

Disse overnaturlige og fantasifulle byggesteinene kunne gjort det til en bok det hadde vært vanskelig å involvere seg i. Men oppbygging er Taylors store styrke. Hun passer på å legge én og én brostein, slik at leseren klarer å følge med hele veien. Hun vet når hun skal dele informasjon, og når hun skal holde igjen nok slik at leseren tar jerngrep om permene i håp om å få lest fortere. Boken er riktignok definert som young adult, men i likhet med J. K. Rowling snakker ikke Taylor ned til leseren. Hun utfordrer deg, men har også troen på at du klarer å henge med. Kombinert med en spenningskurve som hadde gjort en krimbok stolt har hun derfor bergtatt både ungdom og voksne.

Gjenkjennelsens kraft

Et annet viktig poeng er at alle karakterene befinner seg i utfordringer alle kan kjenne seg igjen i. Til tross for alt det forbausende som skjer i boken er rasisme, fremmedfrykt, tap og kjærlighet temaer som karakterene må forholde seg til. De føles derfor like nyanserte som om de skulle vært plukket ut av virkeligheten og plassert i boken. Karakterene havner i dilemmaer som tvinger dem til å ta beslutninger som, samtidig som de frastøter leseren, gjør at man får empati med dem. Laini Taylor lykkes rett og slett i å få oss lesere til å bry oss om dem alle sammen, og noen av dem blir vi ordentlig glad i. Bokormer over hele verden kan ikke gjøre annet enn å relatere til Lazlo som blir så oppslukt av bøker at han går inn i vegger fordi han alltid leser mens han går.

Språklige gullklumper

Alt dette fortelles med et nærmest poetisk språk. Noen av setningene er så vakre at jeg måtte skrive dem ned og samle på dem som gullkumper, slik Lazlo gjorde med informasjon om Jammer. Første bok er mesterlig oversatt av Line Almhjell, som har klart å beholde Laini Taylors særegenhet og mystikk. Jeg kunne krydret denne anmeldelsen med sitater til den ble helt usmakelig, men det beste jeg kan gjøre er bare å oppfordre deg til å lese Den ukjente drømmeren. Om du elsker fantasy eller ikke, denne boken er en opplevelse av den beste typen. Historien har en skjønnhet blandet med en uhygge du ikke vil gå glipp av. Som Laini Taylor selv skriver i boken:

”(…)Du er en historieforteller. Dikt opp noe vilt og usannsynlig”, tigget hun. ”Noe som er vakkert og fullt av uhyrer.”
”Vakkert og fullt av uhyrer?”
”Det er de beste historiene.”