Det man gjør for kjærligheten

Når du føler deg som en gammel dame, og omgivelsene dine synes du oppfører deg som en, er det et stort skritt å melde seg på et skateboardkurs. Men hva gjør man ikke når et par knall grønne øyne plutselig dukker opp i livet ditt og du blir skikkelig forelsket.

Tekst og foto: Siri Larsen

Elin Hanssons debutroman Blyanthjerte er en varm og humoristisk fortelling om 12 år gamle Liv som elsker å spille yatzy, spise fyrstekake og være sammen med farmor. De to hadde planene klare for sommerferien, øyhopping langs Helgelandskysten og å besøke Livs bestevenninne som har flyttet til Bodø. Så dør farmor, helt plutselig, og sommerferien blir ikke som Liv hadde tenkt seg. Nå sitter hun alene hjemme, tegner og spiller yatzy med seg selv, og ber til det mest gudommelige de har i leiligheten, rosetten i taket, om at noe spennende skal skje.

Frans

Og det gjør det. Frans, med verdens grønneste øyne, dukker plutselig opp i livet hennes. Han er sønnen til en kollega av moren, og Liv blir tvunget til å tilbringe en hel ettermiddag med ham på restaurant. I utgangspunktet er Liv skeptisk. Gutter er fryktelig teite, og helt umulige å snakke med. Hun tviler på at denne Frans er interessert i yatzy eller å høre om farmoren hennes, og tar med tegnesaker, i tilfelle. Men Frans er hyggelig, veldig pen, og han kjører rullebrett! «Rullebrett, sier han og ler. – Det er bare gamle damer som sier rullebrett», Liv rødmer, men heldigvis er ikke Frans som Ulrik, som alltid sier noe ekkelt og ler av henne. Frans synes hun er morsom, på en fin måte, og før Liv har fått tenkt seg om, har hun meldt seg på et skatekurs for å få møte ham igjen. Skrekk og gru.

Total makeover

Fra fyrstekake til skating kan virke noe voldsomt, men det gir et fint bilde på hvor grenseoverskridende det kan oppleves å ta nye og annerledes valg i livet. Liv kaster seg ut i det utrygge, bokstavelig og mentalt, for både skating og forelskelse er nytt og føles like skummelt.

Forelskelsen gjør henne også usikker på om hun er pen og kul nok, og det hjelper ikke på selvtilliten at Frans er veldig populær hos jenter hun anser som mye mer spennende og attraktive enn henne selv. For å rette på dette planlegger hun en total makeover, i håp om at en ny stil vil gjøre henne mer interessant. Liv kjøper nye klær for å bli en kulere utgave av seg selv. Som leser kjenner jeg hvor pinlig det kommer til å bli, når hun dukker opp på skatekurset i sin nye kul-skatejente-look. Og det går som jeg ante, forandringen blir totalt mislykket. Kjipe Ulrik fra b-klassen minner henne umiddelbart på hvem hun egentlig er, og slenger en drepende kommentar etter henne: «Fra gammel dame til gammel hore». Selv moren skjønner ikke alvoret i den nye stilen, og spør om hun skal på karneval. Og kanskje er det den gamle Liv som er den aller beste, og den hun skal satse på. For Liv minner mye om sitt favoritteiketre, det som hun liker å tegne:

«Treet jeg har sett meg ut, vokser i en sidegate ved skolen. Det er ikke like fint som alle de store eikene på gravlunden. Men det har personlighet»

Og det er akkurat personligheten som blir viktig for Liv i kampen om å vinne Frans.

De gamle og kloke

Personlighet har også den avdøde farmoren, og alle farmors venninner Liv fortsatt møter jevnlig på Tøyenbadet. Noe jeg liker spesielt godt er hvilken betydning de gamle damene har i livet til Liv. Farmor fungerer som en mentor i hodet hennes, som en motstemme til hennes egne nedbrytende tanker, og dytter henne i riktig retning når ting låser seg. «Farmor var sånn som forstod ting», og «hun var modig», tenker Liv, og savner henne veldig. Heldigvis har hun fortsatt de gamle venninnene hennes, og når livet blir vanskelig besøker hun dem i badstuen. De gir Liv råd om hvordan hun kan møte livets utfordringer gjennom erfaringer og betraktninger fra sin egen ungdom, og de er med på å ufarliggjøre mye av det Liv bekymrer seg for. Vennskapet mellom to generasjoner, og hvordan begge kan tilføre hverandre noe som er positivt, synes jeg er et hyggelig og viktig innslag i boken.

Godt språk og fine skildringer

Historien er ikke veldig original, med et ganske typisk persongalleri og gjenkjennelige ingredienser som ungdommelig erkjennelse av egen identitet, den store forelskelsen, ensomhet, sjalusi og rivalisering, og bruker en klassisk dramaturgi. Men, manglende originalitet redder forfatteren inn ved å ha et godt språk og en bruk av doble betydninger, metaforer og sammenligninger som er tilpasset leserne og deres referansegrunnlag. Det er lett å forestille seg det når Liv opplever noe «Like lang som en gymtime» eller følelsen av hjertet som slår «som en flodhest som hopper på trampoline». Derfor skiller den seg litt ut, og Blyanthjerte er blitt en fin historie, med gode skildringer som passer perfekt for målgruppa.

Spesielt godt liker jeg hvordan Liv ser for seg hvor og hvordan idiotene havnet på jorda, og hvorfor akkurat Ulrik havnet i nabolaget hennes.

«Jeg vedder på at Gud våknet en morgen og så ned på jordkloden. «Hmmm», tenkte han. «Det er for stille og rolig der. La oss skape litt mer liv og røre», og så plukket han ned en krydderboks fra hylla som det stod IDIOTER på, men hans smilte olmt. «Dette skal bli interessant.» Så strødde han idiotene utover jordkloden. En hel haug havnet i USA, og resten drysset han over alle de andre kontinentene.
Og akkurat til Gamlebyen dalte Ulrik Jansen og gjengen hans ned.
PERFEKT!»