Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Nora Nordskar Hoel Intervjuer 6. juni 2019

Oslo er Norges tegneserieby nr. én

Se Oslo gjennom 25 tegneres personlige strek under Oslos egen tegneseriefestival. Vi utforsker hvilke muligheter hovedstaden gir en tegneserieskaper sammen med kuratorene av utstillingen.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Katinka Lund Bergskaug

Under årets Oslo Comics Expo, arrangert av Deichmans egen fagavdeling for tegneserier, Serieteket, åpner utstillingen Oslo i tegneserier. Den viser hvordan tegnere har brukt byen vår i sitt arbeid, det hele kuratert av Kristian Krohg-Sørensen og Kristoffer Kjølberg.

Om utstillingen, som åpner hos Grafill R21 torsdag 6. juni, sier programsjef for festivalen, Aksel Kielland, følgende: «Det Oslo som trer frem fra disse rutene og sidene er en mosaikk av sprikende inntrykk og uttrykk, av tidsepoker og miljøer, bydeler og landemerker, arbeidsmetoder og sjangre, historiske detaljer og personlige signaturer. Det er en fragmentarisk by som det er vanskelig å få grep om, men det er nettopp denne mangelen på et sammenhengende, entydig bilde som gjør utstillingen til et fascinerende portrett av hovedstaden.»

Vi snakket med Kristian og Kristoffer om hvordan de selv har brukt Oslo på ulike vis i sine arbeider og om verkene som er med i utstillingen.

Hvordan står det egentlig til med Oslo i dagens tegneserier?

Uten at vi har noen håndfaste beviser på akkurat dette, føler vi at vi kan slå fast at det aldri før er blitt laget så mange tegneserier som finner sted i Oslo, samtidig som det neppe finnes andre steder i Norge som figurerer så ofte i tegneserier. Så vi kan ikke konkludere med annet enn at Oslo er Norges tegneserieby nr. én!

Hvordan har dere bygd opp utstillingen? Hvilke krav har dere hatt i utvelgelsen?

Vi har måttet begrense oss i flere omganger, for eksempel at det må være publiserte tegneserier, og ikke illustrasjoner. I tillegg har vi valgt å kun ha med nålevende tegneserieskapere, og ikke minst har plassbegrensninger gjort at vi har måttet kutte bort veldig mye som vi gjerne skulle hatt med.

Utover dette har vi forsøkt å få med en bredde – ikke bare i uttrykk og stil – men også i måten Oslo blir brukt i tegneseriene. Noen har byen med som en stilisert kulisse i bakgrunnen, mens i andre tegneserier har byen nærmest hovedrollen. Det er heller ikke alle fremstillingene av Oslo som er umiddelbart gjenkjennbare, men da har ofte serieskaperen allikevel sett for seg et konkret sted, som av forskjellige grunner er viktig for historien eller karakterene.

Er det noen tegneserieskapere utenfor landets grenser som noen gang har interessert seg for Oslo?

Det er flere superhelter som har herjet i Oslo, inkludert den norsk-skrevne Urban Legend. Men alle disse bærer veldig preg av å være tegnet av noen som ikke har noe forhold til byen og viser stort sett Frognerparken og Rådhuset tegnet etter fotografier. Donald Duck har vel også vært innom Oslo ved flere anledninger. I tillegg finnes det flere eksempler på tegneserieskapere som har laget selvbiografiske skildringer fra egne besøk i byen.

Er det ett spesielt verk fra utstillingen dere ønsker å trekke frem og kan fortelle oss litt mer om?

For oss har det kanskje vært aller størst å få bla gjennom originaltegningene til Christopher Nielsen, og plukke med oss sider fra Jazzbasillen. Albumet, som kom ut for første gang i 1990, satte en standard for skildring av byen som få har klart å måle seg med siden.

Historisk sett, hvordan har Oslo vært representert i norske tegneserier?

Tidligere var det nok mer fokus på byens hovedstadsfunksjoner, med stortingsbygningen og regjeringskvartalet, slottet, rådhuset og andre maktsymboler. Senere, på 80- og 90-tallet, ble det laget mange serier fra Oslo øst, med blikket mer rettet mot Oslo som storby og de sosiale utfordringene i drabantbyene. Men også de mange spennende undergrunnsmiljøene, et rikt kulturliv og urbane goder. De senere årene er det jo kommet et skred av tegneserier som bruker Oslo som en historisk kulisse.

Hammersborg torg 1, 1918. Fotograf: Anders Beer Wilse.

Det historiske er jo utgangspunktet for flere av dine bøker, Kristian, som i Gulosten hvor vi befinner oss på begynnelsen av 1920-tallet. Hvordan har du gått frem for å tegne frem en historisk utgave av Oslo, eller rettere sagt Kristiania?

Noen steder har jeg satt meg ned og skisset, og funnet glede i at det finnes steder som knapt har forandret seg på nesten hundre år. Andre steder har jeg latt meg fascinere av at landskapet er totalt ugjenkjennelig når du ser bilder av det fra gamle dager – bare tenk på Hammersborg, som var en av byens fattigste strøk fram til mellomkrigstida, full av gamle skjeve trehus. Det finnes jo en del bilder fra tida før dette strøket ble sanert, men her er det også mulig å la fantasien løpe løpsk – og det er få ting som er morsommere å tegne enn forfalne rønner og mørke bakgater!

Hva betyr stedet når dere skal skape en historie?

Kristoffer: Det er nok veldig avhengig av historien, og målgruppa. Noen historier kan tjene på å ikke være bundet til sted (eller tid), mens andre ganger kan det være viktig. Det å sette historien til et konkret sted kan også være en drahjelp i å skrive en fortelling, for det ligger jo visse begrensninger i virkeligheten som kan være til god hjelp når man svømmer i et hav av muligheter.

Kristian: Stedet kan ha mye å si for karakterenes bakgrunn og sosiale status. Dette forutsetter jo at leseren har en viss kjennskap til stedene som nevnes, men de fleste lesere vil gjenkjenne konnotasjonene i et bybilde. Er det høye skyskrapere og mye glass? Er det slitne bygårder med den klassiske avflassede murpussen og synlig murstein? Er det overdådig pyntede fasader og ryddige hager? Da trenger du kanskje ikke å ha vært i Bjørvika, på Tøyen eller på Frogner før – du vil kjenne igjen bylandskapene og forstå hva som ligger i dem.

Detalj fra boka Jeg elsker Oslo, tegnet av Kristoffer Kjølberg.

Kristoffer, du har tegnet myldreboka Jeg elsker Oslo der mange bydeler er representert. Hvilket oppslag var den morsomste og tegne, og hvorfor?

Jeg hadde det veldig moro med alle oppslagene, og prøvde i størst mulig grad å tegne etter hukommelsen, så bildene representerer min oppfatning av byen. Men tegningen fra Karl Johans gate, sett fra slottsbalkongen på 17. Mai, er kanskje favoritten. Der var det mange morsomme detaljer å ta av.

Dere har begge brukt Oslo som kulisse i flere ulike prosjekt. Hva er det beste ved byen vår, for en tegneserieskaper?

Oslo har et ganske stort spillerom som bakgrunn for en tegneserie. Her finnes urbane storbykulisser og mange maktsymboler og -institusjoner, samtidig som veldig mange kjenner til de lokale forholdene – også de som ikke bor her. I tillegg kommer mye spennende historie, og ikke minst et geografisk mangfold med både byen og marka og fjorden.

Det er også morsomt at byen er så lite ensartet. Den manglende arkitektoniske helheten gjør jo at Oslo ofte blir kalt en stygg by, men for en tegneserieskaper betyr det at det er enkelt å velge om kulissen skal være godt stedfestet eller bare en anonym rekke med bygninger.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.