Sommersnakk med Mina Lystad

Litteraturbloggen snakker med et knippe barne- og ungdomsbokforfattere om de magiske leseminnene og om hvordan det er å skrive for barn.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Mina Lystad / Bokomslag: Aschehoug

Fake news, forelskelse og fjortiser. Mina Lystads nyeste roman for ungdom inneholder bare de aller beste ingrediensene, og skal vi tro både ungdommene selv og anmelderne, funker det som smurt. Av Astrid Lindgren har forfatteren lært seg å gjøre ting som er litt skumle, og Lystad synes offentligheten kan minne ganske så mye om ungdomsskolen.

Gratulerer så mye med din nyeste utgivelse, Fake som har fått svært gode anmeldelser. Hvor viktig er anmeldelser for deg?
Tusen takk! Det var stor stas. Anmeldelser er noe jeg aldri tenker på når jeg skriver, så det er ikke før boka er ute i verden at erkjennelsen av at noen kan mene noe om boka i offentlige fora kommer. Det er jo selvfølgelig spennende. Siden barne- og ungdomslitteratur sjelden blir anmeldt, så er jo bare det å få en anmeldelse veldig gøy. Når den i tillegg er bra så føles det først og fremst som en enorm lettelse. Som om det plutselig slipper en spenning i skulderen du ikke visste at du hadde. Også jubler man høyt, helt på ekte.

Du har fått mye skryt for å blande aktuelle temaer med klassisk barneboktematikk, hvorfor tenker du det er viktig å ta opp temaer som blogging, sosiale medier og fake news? Hvordan kom idéen?
Å ta opp veldig moderne temaer er jo både skummelt, siden jeg jo er tjue år eldre enn målgruppa jeg skriver for, og så gjør det jo kanskje at det jeg skriver ikke oppleves like tidløst. Men begge deler lever jeg godt med. Å gjøre ting som er litt skumle innimellom må man jo bare, for det har jeg lært av Astrid Lindgren. Og så tror jeg veldig på at barn i dag også må få sin virkelighet speilet i skjønnlitteraturen, akkurat sånn som den er nå, hvis vi vil ha dem med og få dem til å lese.

Jeg synes jo offentligheten ofte minner mistenkelig om ungdomsskolen, så veien fra store tidsaktuelle temaer til ideer som kan utspille seg i klasse 9C er ikke så lang. Dessuten er det gøy å se moderne fenomener med yngre øyne. Da kommer det ofte fortere fram hvor banalt og til og med kørka det ofte er. Det gjør det jo gøy å skrive, samtidig som jeg håper det gir de som leser noen flere verktøy å orientere seg i verden med. For eksempel at de skjønner at ganske mye av det vi voksne driver med er til å le av. Får jeg til det blir jeg glad.

Det er bare å dra av et lite lag med sosiale normer, så ligger jo følelsene der, like eksplosive og urimelige og såre som de gjorde på ungdomsskolen.

Barn og unge gjennomskuer det fort når både historien og språket ikke er troverdig, hvordan jobber du for å få til dette? Gjør du mye research?
Kanskje er jeg velsignet med barnslige venner, men den dynamikken som utspiller seg mellom fjortiser er jo til forveksling lik den som utspiller seg mellom voksne synes jeg. Det er bare å dra av et lite lag med sosiale normer, så ligger jo følelsene der, like eksplosive og urimelige og såre som de gjorde på ungdomsskolen. Jeg gjør research på de ytre omstendighetene til en viss grad, men så har jeg valgt å stole på at det indre livet til en fjortenåring er ganske lik det indre livet jeg hadde selv når jeg var fjorten. Så det er omtrent 50/50 research og min egen indre fjortis som styrer.

Hva mener du er viktig å tenke på når du skriver for barn og unge?
Å skrive innenfra og ut, og ikke utenfra og inn. Når du skriver for barn og unge tror jeg man må slippe seg helt og være den trettenåringen man skriver om. Ikke skrive med voksenblikket på og prøve å tenke seg til hva en trettenåring ville følt og gjort. Det gjør det dessuten hundre ganger morsommere å skrive det.

Fake er den frittstående oppfølgeren til Nørd, kommer det flere bøker fra samme univers?
Det vet jeg ikke enda! Jeg hadde egentlig ingen plan om å skrive to om dette, men så kom plutselig fortsettelsen sigende når jeg var på ferie i fjor sommer, så da ble det bare sånn. Ingen konkrete planer altså, men jeg har lært at historiene har en tendens til å leve litt på egenhånd hvis jeg gir dem rom til det, så jeg utelukker ingenting.

Jeg leste utrolig mye som barn, så det beste minnet er faktisk bare det å lese i mange timer i strekk.

Har du et fint leseminne fra barndommen du kunne tenke deg å dele med Litteraturbloggens lesere?
Jeg leste utrolig mye som barn, så det beste minnet er faktisk bare det å lese i mange timer i strekk. Det er akkurat som om man treffer en helt egen frekvens i hodet når man lar seg spise helt opp av en bok i mange timer, og det er en følelse jeg unner alle å ha.

Hva skal du lese i sommer?
Jeg er i ferd med å lese meg gjennom alle de store skjønnlitterære suksessene fra de siste to årene, så jeg er akkurat ferdig med Trude Marsteins siste og nå har jeg forflytta meg opp til Butangen i Lars Myttings Søsterklokkene. Så skal jeg lese bok to i Nevermoor-serien, og så blir det alltid noe sakprosa om tibetansk buddhisme, for det er mitt største nørdepunkt.

*

I år som tidligere år publiserer Deichmans litteraturblogg intervjurekken «Sommersnakk». I år snakker vi med ferske barne- og ungdomsbokforfattere. Hver fredag forteller forfatterne om bøker og sommerlesning. Kanskje får du noen gode lånetips? God sommer!