Sommersnakk med Ragnhild Brochmann

Litteraturbloggen snakker med et knippe barne- og ungdomsbokforfattere om de magiske leseminnene og om hvordan det er å skrive for barn.

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Robert Rønning / Bokomslag: Aschehoug

Mange av dere leser nok Estetikeren i Morgenbladet. Til høsten kommer hun, Ragnhild Brochmann, med sin første bok, et herlig klassisk eventyr! Der er absolutt ingenting overlatt til tilfeldighetene, særlig ikke språket og omslaget. Det er kanskje ikke rart at det har blitt som det har blitt når hun vokste opp med et lass med bøker og en stor fascinasjon for Monets hage.

Gratulerer med Gulliver Blitz og mysteriet med Professor Uglehus som kommer til høsten. Hvordan er det skulle gi ut den første boka si?
Du, det er herlig! Mest av alt blir det veldig spennende å se om boka kommer til å slå an hos målgruppa og foreldrene deres. Jeg har et lønnlig håp om at den kan bli en høytlesningsbok over kveldsmaten.

Boka er skrevet for barn fra sånn ca. ni år og oppover. Hvordan er det å skrive for noen som er så mye yngre enn seg selv?
Hmmm … Jeg var et veslevoksent barn, som siden har blitt til en ganske barnlig voksen, og dermed tenker jeg vel at aldersforskjell ikke spiller så stor rolle. Hva som treffer hvem handler like mye om humor og kulturell tilhørighet, som alder, tror jeg. Og om vi kikker på de store barnebokklassikerne – Brødrene Løvehjerte, Heksene, Den hemmelige hagen – er det mye som tyder på at barn og voksne frydes og røres av det samme. Ikke minst tenker jeg at barn fra ni år og oppover er en god alder for å virkelig more seg med morsomme og uvante ord: som «slusk» og «ballerusk», eller «snabelsko» og «muskedunder». Tolkien og J.K. Rowling visste en god del om de pirrende ordenes kraft, og viser med all tydelighet at barn har vel så gode ører for språklig klang som voksne. Og at det ellers er en sunn øvelse å ikke være redd for å skrive finurlig uansett hvem mottageren er.

Boka framstår, både med tanke på omslaget og beskrivelsen fra forlaget, som et herlig klassisk eventyr. Hva er ditt forhold til sjangeren?
Jeg må innrømme at jeg kjenner en stille fryd over at du bruker den beskrivelsen. I alle fall klassisk passer godt, med tanke på at boka svarer til mange av de klassiske barnebokingrediensene: Et lunefullt og mystisk hus i hovedrollen, en syk men modig gutt som lærer det å kjenne, og et rollegalleri som både gjør jakten på Professor Uglehus’ hemmelighet lettere og mye mer komplisert enn hovedpersonen Gulliver hadde håpet på. Hvis ikke Gabriel Garcia Márquez og resten av gjengen hadde tatt den magiske realismen, kunne det også ha passet ganske bra som sjangerbeskrivelse.

Ikke overraskende har jeg et nært forhold til alt mysteriøst og gotisk, og har vokst opp med Drømmen om Narnia, Ringenes Herre og Jane Eyre. Jeg var litt for gammel da Harry Potter-bøkene kom, men hadde sikkert falt ned i Potter-gryta med bedre timing. I det hele tatt har jeg vel vært anglofil siden jeg så mine første BBC-kostymedramaer som liten, og møtte gods og grønne skoger så breddfulle av historie, romantikk og faune-magi at det halve kunne vært nok. Bare en tittel som Løven, heksa og klesskapet … halleluja. Både estetikken og språket var rett opp min gate. Som voksen kjenner jeg at jeg pendler mer og mer i den retningen igjen. Ikke minst etter at jeg fant Donna Tartt.

Tittelen høres unektelig ut som starten på en serie, men er det det? Kommer det flere bøker om Gulliver Blitz?
Hmmmm … Det er i alle fall mange og løse nok tråder når siste side er lest. Men akkurat nå er jeg mest opptatt av en karakter som oppsto i forbindelse med skrivingen av boka, men som ikke fikk være med … På den annen side kan det være at den karakteren har noe med en slags fortsettelse å gjøre. Tiden vil vise!

Hvor mye har du, som Estetikeren, hatt å si for hvordan boka blir seende ut?
Ikke overraskende: mye! Jeg illustrerer boka selv, med vignetter til hvert kapittel, så da kan du tenke deg at jeg ville lage omslaget også. Her gikk forlaget, jeg og min gode illustratør-venninne Ronja Svenning Berge flere runder. Til slutt landet vi på et omslag med en krans – en klassisk eventyrkrans – som speiler alt det finurlige som Gulliver kommer bort i ettersom fortellingen utvikler seg: En måke, en glasskolbe, en postkasse, en fluesopp, en ugle, og så videre. Etter at jeg hadde tegnet den, og valgte farger jeg mente luktet spenning, gjorde Ronja siste finishen med å lage en prima håndtegnet font. Vi synes begge to at det passet bra med en litt vill variant av noe klassisk (der var ordet igjen) med seriffer på. Altså de små fnuttene øverst og nederst på bokstavene.

Baksiden, derimot, kunne nesten ha vært forsiden på en Fakkel-roman fra 70-tallet: grafisk og syrete med en stor, rødoransje sopp mot den midnattsblå bakgrunnen. Men så kommer nok en av Ronjas nydelige håndtegnede fonter og klusser med voksen-stemningen. Kontraster er bra.

Når det gjelder finishen ønsket jeg å unngå det blanke, upraktiske smussomslaget, og heller ha et omslag i kraftig papir som gir et mer stofflig preg. Det synes forlaget heldigvis var en god idé. Nå skal til og med partiet mellom kransen og bokstavene trykkes ned slik at teksten løftes opp før den blir lakkert glatt. Håpet er at boka skal bli spennende å ta på: Blank og matt, ru og glatt. Taktilitet er skikkelig viktig. Du skal ha lyst til å bære en bok med deg.

Ikke minst tenker jeg at barn fra ni år og oppover er en god alder for å virkelig more seg med morsomme og uvante ord: som «slusk» og «ballerusk», eller «snabelsko» og «muskedunder».

Har du et fint leseminne fra barndommen som du vil dele med Litteraturbloggens lesere?
Oi. Det er et veldig vanskelig spørsmål siden det er så mange. Men jeg var ekstremt opptatt av Torill Thorstad Hauger, og av alt som hadde med vikingtid og middelalderen å gjøre. Husker at jeg gledet meg intenst til å komme hjem sånn at jeg kunne lese Det kom et skip til Bjørgvin i 1349 i skinnsofaen før jeg gjorde lekser. Bare tittelen! Flere år senere skrev jeg særoppgave om svartedauden, og åpnet oppgaven med en lengre passasje i ublu litterær stil, som om jeg hadde opplevd den selv. Og det hadde jeg jo også, på en måte.

Og så var jeg opptatt av Kabalmysteriet; den blekgule forsiden med jokeren på … Jeg må ha lest den som tiåring, ute på tunet på en gammel seter vi hadde leid i Sjodalen en sommer. Enkle kår, et kleggbitt ved besøk til utedoen og en fullstendig oppslukning av mysteriet og det der serumet …

Noen år senere var det Dumas som eide, og jeg hadde med meg De tre musketerer på bobilferie med en av barndoms-bestevenninnene mine, Linn. Jeg husker at jeg satt i en campingstol hos bestefaren hennes i Grums, og ble ekstremt grepet av hvordan de ulike mennene snakket til hverandre: Det vanvittig belevne språket, uttrykk som «Guds død!» og «Gud døde meg!» og måten Athos bekymrer seg på når han tror at d’Artagnan er alvorlig såret. Omsorg mellom menn i gamledager skrevet som om det var en kjærlighetshistorie … fryktelig fascinerende.

Men et av de aller mest levende minnene knytter seg nok til Linnea i malerens hage. Jeg falt helt i staver over den boka. Historien om Linnea som blir med sin gamle venn Blomkvist til Paris, og et ubegripelig romantisk og krokete hotell, for å kunne reise videre til Giverny og oppleve Monets hus og hage. Jeg husker at jeg lå og leste den ferdig en lørdagsmorgen, i den blå og gule senga mi som jeg hadde arvet av pappa, og kunne bare ikke fatte og begripe hvor vakkert alt var! At hager kunne være sånn?! At et hus kunne være så vakkert?! Og at det var sånn man kunne male for å både vise menneskene og stemningene rundt dem! Inne i boka er det en sjeldent fin blanding av verksreproduksjoner og akvarellene til Lena Anderson. Og mellom tegninger av Linnea og Blomkvist, ser vi Monets kjøkken med blå og hvite fliser og skimrende kobberpanner; den sitrongule, spinnville spisestuen med elegante japanske trykk, den middelhavsgrønne Japan-aktige trebroen som løper over dammen, og under den – feite dunkjevler som stikker opp av det grunne vannet akkurat som i Donald-blader, bare bedre.

Den morgenen lå jeg og førte inn alle de viktige årstallene i Monets liv i kladdeboka mi fra en infoside bakerst i boka. Etterpå tegnet jeg etter et portrett av ham hvor han hadde stråhatt på, og spurte mamma om hun ikke kunne sy en sånn svart buksedrakt med hvitt gammeldags forkle over, som Linnea hadde?

Siden skulle jeg dra dit, og har både en bok om Monets hus og hage og en om Monets kjøkken. Og den boka, Christina Björks Linnea i malerens hage, var begynnelsen. En perfekt fortelling om hvordan kunst, mat, liv og alt sanselig alltid burde henge sammen.

Hva skal du lese i sommer?
Ja, hva skal jeg lese i sommer. Jeg skal nok lese mye fag, altså moteteori, siden jeg forbereder meg til en forelesningsrekke jeg skal ha ved OsloMet til høsten. Meen, en god venn synes jeg skal lese Sally Rooneys Samtaler med venner, så kanskje jeg skal det. Ellers har jeg Alice Munros The View from Castle Rock på nattbordet, og så vurderer jeg Boel Westins Tove Jansson-biografi Ord, bild, liv. Og å gjøre ferdig boka om modellen, kunstneren, fotografen og proff-hobbykokken Lee Miller: Lee Miller: A life with food, friends and recipes.

*

I år som tidligere år publiserer Deichmans litteraturblogg intervjurekken «Sommersnakk». I år snakker vi med ferske barne- og ungdomsbokforfattere. To ganger i uka forteller forfatterne om bøker og sommerlesning. Kanskje får du noen gode lånetips? God sommer!