Søk Meny Lukk
Lukk
Av: werabirgitte Intervjuer 14. august 2019

Forfatter + psykolog = sant

Å være både forfatter og psykolog er en uslåelig kombinasjon, skal vi tro den danske forfatteren Anne Cathrine Bomann.

Tekst: Wera Birgitte Holst / Foto: Anne Cathrine Bomann / Bokomslag: Gloria

Bomann er praktiserende psykolog og ga nylig ut debutromanen Agathe. Hun er langt fra den eneste som kombinerer disse to yrkene. Den norrøn-inspirerte fantasyserien Song for Eirabu er skrevet av psykologen Kristine Tofte som også er aktuell med en ny ungdomsroman, diktsamlingene Gjentagelsestvang og Luftmensch av kollega Joanna Rzadkowska. Teraputen av Helene Flood er blant høstens bestselgere og er både skrevet av og handler om en psykolog. For å nevne noen. Anne Cathrine Bomann er med andre ord i godt selskap. Men hvordan kan skjønnlitteraturen påvirke ens rolle som psykolog? Og hvordan kan forfatteren bruke sin psykologiske innsikt når hun skriver?

Kjenner seg igjen

Hovedpersonen i Agathe er en fransk, mannlig psykiater på 71 år, som er vanvittig ensom og har mistet meningen med livet. Han strever med angst og generell livstretthet. Det er langt fra forfatterens eget liv, men likevel kan hun kjenne seg igjen i sin hovedperson:
– Det meste av det han strever med, er noe jeg kjenner til, bare i mildere grad. Jeg kjenner til det å miste retning i livet, jeg kjenner til å føle angst – både for å nærme meg et annet menneske og for ensomheten, erkjenner hun.

Psykologen innrømmer også at hun kjenner igjen mange av de tankene hovedpersonen gjør seg om det å være terapeut.

– Heldigvis har jeg aldri hatt det så dårlig med faget mitt som han har fått det. Men selvfølgelig har jeg likt noen klienter bedre enn andre. Sånn er det nok bare å være menneske, selv om man bestreber seg på å være en raus og empatisk psykolog, konstaterer hun.

Hvor ofte hadde jeg ikke hørt pasientenes sutring og vært lykkelig for at deres liv ikke var mitt? Hvor ofte rynket jeg ikke på nesen av rutinene deres eller moret meg i smug over de fjollete bekymringene deres? (Fra: Agathe)

Noen ganger er det rett og slett ikke særlig god kjemi mellom terapeut og klient, og noen ganger synes man en klient kan være ganske kjedelig eller irriterende.

Gull verdt for en forfatter

Gjennom samtaler med pasienter har Anne Cathrine Bomann fått kjennskap til en rekke personligheter, handlemønstre og språkbruk.
– Det er gull verdt for en forfatter. Jeg tror disse erfaringene hjelper meg til å skape rikere og mer nyanserte karakterer, påpeker hun.

Bomann understreker at hun aldri har sittet i en time og tenkt på at hun ville bruke pasientens historie i en bok. Likevel mener hun det må være greit å bruke pasienters historier i en roman:

– Det er helt i orden så lenge man enten sørger for at folk blir anonyme – endrer navn, utseende, kontekst og personlige detaljer – eller spør dem om lov. Den amerikanske psykiateren Irvin Yalom har jo brukt en del av sine pasienter i sine bøker, og han sørger for å gjøre nettopp det, opplyser hun.

Bedre psykolog av å lese bøker

– Jeg er overbevist om at skjønnlitteratur har gjort meg til en bedre terapeut, sier Anne Cathrine Bomann. Hun sikter til alle bøkene hun har lest siden barndommen. De har utviklet hennes forståelse av andre mennesker.

– Gjennom litteraturen låner man en annens blikk. Man får følelsen av hvordan det er å være et helt annet menneske i en annen tid, på et annet sted, utdyper forfatteren og psykologen. – Studier tyder på at lesning kan styrke vår empati.

Psykolog Bomann har faktisk kollegaer som anbefaler skjønnlitteratur for sine pasienter:
– Når de strever med et spesielt problem, kan psykologen foreslå å lese om en som har vært gjennom en lignende kamp og kanskje håndterer en krise på en inspirerende måte, forteller hun.

Ingen fallitterklæring

I Agathe har hovedpersonens personlige liv stagnert. Det går utover jobben hans som psykiater:
– Han kunne vært en langt bedre psykiater – og var det også som yngre – hvis han hadde vært mer engasjert, hadde turt å bruke seg selv mer i samtalene med sine klienter, og hvis han hadde hatt større innsikt i sine egne problemer, forklarer forfatter Bomann.

Da hun hadde gått, vurderte jeg om det i virkeligheten var jeg som var i ferd med å bli bipolar. For selv om jeg stadig sa til meg selv at Agathe var en plage og aldri burde ha kommet, var det ikke også sant at jeg hadde begynt å  nyte samtalene våre? Og var det ikke også slik, om jeg skulle være helt ærlig, at jeg lot være å lufte nettopp de dagene hun hadde vært der, for å bevare duften av epler bare litt lenger? (Fra: Agathe)

Men til tross for at terapien hans har mangler, tror Bomann at hovedpersonen fortsatt er til hjelp for sine pasienter.
– Bare det å komme inn i et rom hvor alt fokuset er på deg, hvor du har lov til å reflektere over dine problemer og tanker i en hel time, kan være til hjelp.

Forfatteren ønsker altså ikke å presentere noen fallitterklæring over psykologifaget med sitt bilde av den kriserammede psykiateren.

– Kanskje snarere tvert imot! Pasienten Agathe, sekretæren Madame Surrugue og hennes mann Thomas endrer psykiaterens liv. Samtidig endrer han deres liv. Boka handler i det hele tatt om relasjonens helende kraft. Det er noe av det mest fundamentale i all terapi, som jeg ser det. Jeg tror på at terapi kan ha enorm verdi for både klient og terapeut, slår forfatteren og psykologen fast.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.