Søk Meny Lukk
Lukk
Foto: Catherine Hélie © Editions Gallimard
Av: Marte Storbråten Ytterbøe Anmeldelser 30. august 2019

Forbløffende nært

Den unge jenta på bokomslaget ser rett på meg. Tror jeg. Hun har gjemt seg bak solbrillene sine, selve blikket hennes er skjult for meg. Hun sitter der i moteriktig bikini, lettere henslengt. Kanskje har hun tenkt nøye ut hvordan hun vil framstå foran kameraet. Er hun objektet? Og hvem er det egentlig som har tatt bildet? Er det selvutløser? Har hun selv tatt kontroll over hvordan hun vil framstilles?

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Catherine Hélie, Gyldendal / Bokomslag: Mime forlag

Den franske forfatteren Annie Ernaux har en høy stjerne i Frankrike og regnes som en av de desidert viktigste stemmene i hjemlandet. På norsk finner vi tre av bøkene hennes, FarEn lidenskap og nå også Sommeren 58, glimrende oversatt av Per Buvik. Det var først i fjor da Les années ble oversatt til engelsk, The Years, at forfatteren fikk et virkelig stort publikum i Storbritannia. The Years ble også langlistet til den internasjonale Man Booker-prisen. Ernaux spesialiserer seg på å skrive om seg selv, hun går enkelthendelser fra livet sitt svært nøye i sømmene, snur og vender på dem, undersøker fra nye sider, angriper og trekker seg tilbake, for så å angripe igjen. Av og til gjør det vondt å lese Sommeren 58, men jeg fortsetter fordi disse opplevelsene fra en fransk sommerleir på 50-tallet oppleves så relevante.

Rått og distansert

Sommeren 58 nærmer forfatteren seg sitt eget jeg i nettopp året 1958, hvor den unge Annie D. drar til en feriekoloni i Normandie. Her venter det en rekke hendelser som skal vise seg å bli både vonde og skjellsettende. Annie møter H, en lærer på feriekolonien, og de tilbringer én svett natt sammen. En natt som utløser en nedadgående spiral av destruktive hendelser. Stolt av å bli attrådd er hun sammen med mann etter mann, hun søker bekreftelse på seg selv som objekt i de andres armer. Jevnlig blir hun trakassert og ledd av, råskapen er sjokkerende lesning. Annie får bulimi, men hun har ikke vokabularet eller kunnskapen til å vite hva det er før mange år etterpå. I nåtid diskuterer forfatteren med selv om hvorvidt den første natten med H er voldtekt eller ikke, er hun enig i Simone de Beauvoirs utsagn om at «[d]en første penetrasjonen er alltid en voldtekt»? Hele veien debatterer hun med seg selv, diskuterer kvinnerollen og den feministiske bølgen. Skildringene av spesielt natten med H er rå og naken, samtidig er det en distanse i teksten hele veien.

Mime forlag

Forfatteren drøfter selv i teksten hvordan hun har kviet seg for å komme denne sommeren og sitt tidligere jeg i møte: «Jeg har også villet glemme denne jenta. Virkelig glemme henne, det vil si ikke lenger ha lyst til å skrive om henne. (…) I tyve år har jeg notert ’58’ i forbindelse med mine bokprosjekter. Det er den teksten som alltid har manglet. Alltid vært utsatt. Det unevnelige tomrommet.» Hva er det så som er så skamfullt? Hva er det som gjør det så vondt? Det voldsomme begjæret, spiseforstyrrelsen, utenforskapet. Forfatteren finkjemmer fotografier av seg selv, leser gamle brev, og prøver å nærme seg denne jenta hun har hatt så lyst til å glemme. Det gjør vondt å grave i alle følelsene, sette ord på hendelsene. Det får meg til å tenke på et dikt av Inger Hagerup om den amerikanske dikteren Emily Dickinson: «Lå en kald kirurg og lyttet/ til sin egen nakne smerte./ Og mens pusten kvalte skriket/ obduserte hun sitt hjerte.» Ernaux ser tilbake på enkelthendelser fra tenårene og dissekerer dem nøysomt og uten nostalgi. Her finnes ikke rom for sentimentalitet.

Brytningstid

Klasse er også et tema som berøres i Sommeren 58, men det treffer meg nok ikke like godt som tankene rundt kropp og feminisme. Det er selve brytningstiden, overgangen fra barn til voksen, som gjør dypest inntrykk på meg som leser. Klasseperspektivet blir mer et bakgrunnsteppe for fortellingen. Forfattere som nevnes i samme åndedrag som Annie Ernaux er blant annet Édouard Louis som vakte stor oppsikt med Farvel til Eddy Bellegueule. Louis tar også utgangspunkt i eget liv, og skriver om brytning, arbeiderklasse og seksualitet. I et intervju kommenterer Louis sin kollegas skrivestil og sier at Ernauxs bøker er så sterke på grunn av hennes helt særegne måte å konstruere en roman på.

Sommeren 58 er nydelig skrevet, presis, intens og tankevekkende. Forfatteren borrer dypt i sitt eget jeg, sitt forrige jeg, og leseren kommer så nært så nært. Slik at det nesten blir ubehagelig. Det er langt fra Knausgårds lette penn og detaljerte beskrivelser av gaflene i oppvaskmaskinen, men det er med samme åpenhet jeg får et innblikk i Ernauxs liv. Selve konstruksjonen av Sommeren 58 er nettopp svært kompleks. Det hoppes fram og tilbake i tid. Fortelleren, som samtidig er forfatteren, analyserer sitt tidligere jeg og leseren møter både den naive tenåringen og hennes følelser samtidig som vi inviteres inn til den eldre forfatterens refleksjoner.

Virkelighetslitteratur?

Debatten om «virkelighetslitteratur» som har rast her i Norge oppleves til tider som fordummende og forminskende. Hva som egentlig skjedde i hvilken begravelse er meg knekkende likegyldig, det er jo selve teksten som er viktig. Litteraturen er så mye mer, så mye større. I tillegg til å oversette har Per Buvik skrevet et informativt etterord hvor selvbiografi, autofiksjon, memoar og roman diskuteres. Han skriver  at Ernaux utforsker både virkeligheten og språket, med vekt på utforsker. Buvik sammenligner Ernaux med Marcel Proust, den franske forfatteren bak mesterverket På sporet av den tapte tid. Ernaux leter også etter en tapt tid, og pusler den sammen bit for bit: «Jeg kommer ikke videre i min bestrebelse på å fange inn jenta fra 58, som om jeg ville ‘opprette hennes profil’ så nøyaktig som mulig, som om jeg aldri får med mange nok psykologiske og sosiale faktorer, aldri mange nok streker i tegninger, som dermed blir tydelige.»

Dekonstruksjon

Mens jeg skriver ser jeg at det dukker opp ord som kanskje er selvmotsigende. Distansert og nært. Er det mulig at denne boken kan være begge deler? Forfatteren bruker skriften til å nærme seg eget liv, samtidig som jeg opplever at hendelsene er distansert beskrevet. Det at fortellerstemmen også hele tiden trekker seg ut av situasjonene hun beskriver gjør at illusjonen brytes. «Jeg dekonstruerer den jenta jeg var», skriver Ernaux.

Kanskje er det bare med den voksne distansen en kan virkelig se seg selv.

Mot slutten av romanen kommenterer Ernaux bildet vi ser på forsiden: «Det er en jente med et utseende som en pin-up jeg ser. Annie D har greid å bli, i et større format, blondinen fra feriekolonien, blondinen til H. Bare at det er en kald pin-up, med bulimi og uten menstruasjon.» Det er en trist erkjennelse og jeg tenker på unge jenter i dag som øver seg på å pose så riktig som mulig på sosiale medier, de som sletter bilder av seg selv som får få likes, som streber etter å være objektet. Kanskje er det bare med den voksne distansen en kan virkelig se seg selv. I nåtid googler forfatteren Annie H og finner bilder fra gullbryllupet hans, hun reflekterer over hvor lite merke hun har satt i hans liv, men hvor stor innflytelse han har hatt i hennes. Likevel, «[j]eg misunner ham ikke, det er jeg som skriver.» Og her ligger nøkkelen. Annie Ernaux har tatt tilbake makten. Nå er det hennes tur.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.