Søk Meny Lukk
Lukk
Foto: Kirsten Klein, Cappelen Damm, Dorthe Nors
Av: Marte Storbråten Ytterbøe Intervjuer 15. oktober 2019

Novellemesteren

En kan aldri føle seg for trygg i Dorthe Nors sitt univers. Uhyggen vibrerer bak setningene til den danske forfatteren, som er inspirert av både Johan Borgen og Joni Mitchell.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Kirsten Klein, Cappelen Damm / Omslag: Gyldendal

Dorthe Nors har for alvor slått gjennom på det internasjonale markedet med sine hardtslående, skrudde noveller og eksperimentelle romaner. For romanen Speil Speil Blink ble hun kortlistet til The Man Booker International Prize, og i 2014 fikk Nors den høythengende Per Olov Enquist-prisen. I høst er hun aktuell med novellesamlingen Kart over Canada, og her møter vi den danske forfatteren på sitt aller svarteste og mest underfundige. Jeg møter Dorthe Nors rett etter Gyldendals høstlansering, hvor hun har briljert og sjarmert publikum med sin høytlesning.

Hit and run

Det er så mye i Kart over Canada jeg er nysgjerrig på. Det har vært både morsom og krevende lesning. Inspirasjonen fra Joni Mitchell, det canadiske, og i særdeleshet selve novelle-sjangeren. Noveller er en vanskelig sjanger, og Nors sine historier har en helt særegen mørk stil. Hvordan er det å skrive noveller versus roman?

– Den type noveller jeg skriver er veldig korte. Det var først da jeg fikk mitt gjennombrudd i USA at jeg fant ut at man kaller det “short shorts”, sier Dorthe Nors.
– Jeg liker godt at de er veldig korte. Du har jo de Alice Munro-lignende novellene som er ganske lange, og i dag ville Karen Blixens noveller blitt betraktet som kortromaner. En novelle kan ligge klar inni meg i flere år, det kan være en setning som jeg vet at jeg skal skrive i en tekst en gang, og så er plutselig teksten på en eller annen måte klar. Da skriver jeg den i én bevegelse. Denne typen tekster kalles “hit and run literature”.

Vi snakker videre om USAs sterke novelle-tradisjon. Selv om den anerkjente forfatteren Ernest Hemingway mangler Nors sin svarte humor, synes jeg likevel at Nors slekter på den typiske “tip of the iceberg”-teknikken, altså at det skjuler seg mye under selve teksten.

– Dette er en metode å arbeide etter som er annerledes enn romanen. Den er meget kraftfull, den skjer i nuet og det har mye med sang å gjøre. Som i sangen skal novellen ha en kraftig stemme og et sterkt nærvær, som om fortelleren sitter og snakker rett inn i øret på deg. Man sier at romanen er en tekst som skjer mens du arbeider med den. Det tar kanskje tre eller fire år, så de figurene du velger å arbeide med skal du leve med i ganske lang tid. Figurene i novellene kan du slippe igjen.

Gyldendal forlag

Novellen som presisjonsarbeid

Karakterene i Nors sine noveller er langt fra sympatiske. – Jeg skriver om onde mennesker som jeg ikke har lyst til å dele kontor med i flere år, ler Dorthe og fortsetter. – Romanen er mer et arkeologisk utgravningsarbeid, og en roman skal heller ikke ha den samme grad av intensitet hele tiden. Det skal en novelle helst ha. Det andre med romanen er jo at den skifter tempo fordi du har mange sider å arbeide med. Da kan du også begå feil og feilen er i og for seg en del av romanens skjønnhet, at den ikke lykkes hele tiden. Hvis du har seks sider så duger det ikke at fem ikke fungerer. Novellen er altså presisjonsarbeid og jeg elsker å jobbe med begge formater. Når jeg har skrevet en roman så tenker jeg, nei, nå trenger jeg å skrive “hit and run”.

Og faktisk er det vår egen Johan Borgen som fortsetter å inspirere Dorthe Nors den dag i dag. – Jeg kan huske at da jeg var veldig ung fikk jeg en novellesamling med en norsk forfatter som het Johan Borgen. De novellene sitter fortsatt i meg. Han er virkelig en av de store for meg, samt danske H.C. Andersen som også skrev “short shorts”.

Hun har solens hunder med seg

Det er i særdeleshet én novelle som har festet seg hos meg, og som jeg har gledet meg til å spørre den danske forfatteren om. “Solens hunder” foregår i Norge og kretser rundt en forfatter som snoker i foreldrene til en tidligere elskers liv. Her er det en scene som er svært underlig og som krever nærmere inspeksjon:

Vi gikk ut dit, alle tre, og det jeg husker best fra lokalet, var at han hadde hengt opp et foto av en naken kvinne. Han hadde festet henne med tegnestift over døra inn til det rommet hvor Halldis arbeidet med draktene sine. Dermed måtte Halldis gå under den nakne kvinnen hver gang hun skulle inn og sy klær.

Dette sitatet, hvor jeg-personen legger merke til at moren til hennes forhenværende elsker må gå under et nakenbilde som er hengt opp av mannen hennes hver gang hun skal inn til verkstedet sitt er svært foruroligende. Her må Dorthe utdype, hva betyr egentlig solens hunder? Og denne jeg-personen som er forfatter, hvem er hun og hva vil hun?

– Forfatteren kommer ikke kun som seg selv, men hun har solens hunder med seg. Det vil si, en forfatter avleser hele tiden samtaler og rom med henblikk på å høste materialet. Halldis er klar over at hun er i nærheten av noe som er potensielt grenseoverskridende. Det interessante her er også den makten som forfatteren kommer med, og det som gjør forfatteren truende er at det er hun som bestemmer hva hun selv ser i rommet. Denne forfatteren ser altså den nakne kvinnen over døren fordi hun selv har hatt et forhold til den gifte sønnen, noe som ingen av foreldrene vet om. Det er en form for voldsinngripen i en familie.

Har du noen gang følt deg engstelig i møte med en forfatter? Vært redd for at forfatteren du har møtt kan komme til å skrive om deg? Halldis frykter nettopp dette.

Dorthe forteller meg at hun noen ganger opplever at folk sier til henne at de er redde for at hun skal skrive om dem. – Men ofte sier de også at «jeg har en historie du skal skrive», for de vil gjerne at jeg skal se dem. De som er redde for at jeg skal skrive om dem er ekstra interessante, fordi de har en dobbelthet i seg. De vil også bli sett, samtidig som de er redde for hva jeg ser. Den nakne kvinnen over døren er kanskje det ondeste øyeblikket i den novellen. Det er der forfatterens makt manifesterer seg, fordi det blottlegger noe ekstremt privat i denne familien. Og til slutt gir Halldis seg hen. Hun overgir seg og lar seg bruke som karakter av forfatteren. Det er som om hun skulle sagt: “Nå kan du godt skyte meg.”

– Fortellingen er svært uhyggelig, fortsetter Dorthe. – Hvorfor stalker forfatteren sin elskers familie? Dette behovet for å komme lenger inn i hans privatliv, etter at hun selv har blitt ekskludert … Det er noe veldig skremmende ved det.

Er alle karakterene gjennomtenkt før skriveprosessen begynner?

– Overhodet ikke. Ikke bevisst. Med “Solens hunder” forklarte jeg for en venn via mail dette med å skrive om andre, og det moralske dilemmaet en forfatter er i, og plutselig så jeg at et avsnitt i mailen fungerte som litteratur.

Uhygge

Vi satt der og hygget oss, og jeg kan ikke redegjøre for tiden mellom at hun tok den siste biten av kaken, og så at hun lå der nede på gulvet, halvveis innunder stuebordet, øynene åpne, munnen også, men selv der, da alt var over, så det ut som hun var i gang med å nøde meg til noe, og jeg ville ikke. (Fra “Hygge”)

Det er mye uhygge i denne samlingen, og spesielt i novellen “Hygge”. Her fortelles nesten alt mellom linjene. Hovedpersonen er prostituert, men det sies aldri rett ut. Plutselig dukker det opp en leddsetning med en så sterk hentydning at det er umulig å ikke legge merke til. Fortellingen er kort og konsentrert, det begynner med kakespising og ender med drap. Hvor kommer denne historien fra?

– Det er så kort fra hygge til uhygge. Den novellen er inspirert av at jeg leste om en mann som hadde drept en kvinne, og han sa at i det ene øyeblikket satt vi og hygget oss og i det neste hadde jeg drept henne. Men hva skjedde der imellom? Nettopp det ville jeg utforske.

Vi snakker om fenomenet hygge. Om hvordan du har fika i Sverige og strikking i Norge. I Danmark er de veldig opptatt av hygge, forteller forfatteren meg. – Du kan ikke gå inn i et rom hvor man sitter og hygger seg og fortelle om noe forferdelig. Det går bare ikke.

Joni Mitchell, Blue

Lille store verden

Novellesamlingen heter jo Kart over Canada og den begynner med et sitat fra Joni Mitchells sang «A Case of You» fra albumet Blue: “On the back of a cartoon coaster/ In the blue TV screen light/ I drew a map of Canada/ Oh, Canada” Hva menes med dette?

– Det er en fantastisk sang, Joni Mitchells beste, og den fungerer også som en novelle når man leser den. I sitatet er det altså en som tegner et kart over Canada på baksiden av en flaskebrikke. Canada er jo et enormt kontinent og bakpå denne lille flaskebrikka tegner hun store Canada. Alle tekstene i samlingen min er veldig korte, men de åpner opp store verdener.

Jeg synes det er et aldeles nydelig bilde. Og som både ihuga Joni Mitchell- og Canada-fan må vi pirke litt mer i det canadiske. Vi snakker om canadisk litteratur, hvor forfatterne gjerne er opptatt av det å være en fremmed, samt spørsmål knyttet til identitet. Margaret Atwood skriver i boken Survival at det alltid står noe på spill i canadisk litteratur, og det synes jeg er veldig til stede i Kart over Canada, og nettopp dette er veldig interessant. Alle karakterene i novellesamlingen befinner seg helt andre steder enn hjemme. Kanskje blir de også mer sårbare av å befinne seg på fremmed jord. Det er i tillegg mange canadiske markører i tekstene, som for eksempel lønnetrær og ishockey.

– Ja, det er sant. Det har blitt til etter hvert, og var ikke bevisst til å begynne med. Men det er aldri noen av karakterene som faktisk er i Canada. Det er heller ingen av dem som befinner seg hjemme hos seg selv. Mannen i “Mellom filialene” er usedvanlig opptatt av elven Mississippi, og oppdager til sin forundring at den begynner helt nord i Minnesota og går parallelt med grensen til Canada. I historien ved navn «Manitoba» drømmer og lengter hovedpersonen seg til nettopp Manitoba, en provins i Canada, men kommer seg aldri dit.

Det er noe melankolsk og vakkert over dette, å aldri komme seg dit hvor drømmene bor. Tekstene i Kart over Canada fungerer slik gode tekster skal. Ved å tilbringe litt tid med dem lukkes rom etter rom opp, og Dorthe Nors’ univers er et spennende sted å bo. Jeg gleder meg allerede til neste prosjekt fra forfatteren. Vi gjør oss klare for å gå ut i høstsolen, og jeg kan ikke annet enn å lure på om også Dorthe Nors har solens hunder med seg?

Lån Dorthe Nors her

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.